«En avslutning bør alltid være virkningsfull»

Esben Hoff er tidligere redaktør i Kultmag og partner og daglig leder i konsulent- og rådgivningsfirmaet Hoff&Raanes.

SYNSPUNKT. Forbundsleder Alfsen beskylder meg for at jeg gjentar mine argumenter og bruker samme retorikk. Til det er det å si at man selger de bæra man har! Om de er sure får så være!

Ett av hovedproblemene er jo nettopp det at Skuespillerforbundet har vært helt fraværende i debatten om den teknologiske utviklingen i det offentlige rom. Sånn sett kunne jeg ikke vært mer enig med innledningen til Alfsen når han skriver at «Det sentrale spørsmålet, slik jeg ser det, er hvordan vi kan utnytte digital teknologi for å skape gode kunstverk, formidle disse til et bredt publikum» ... men så stopper enigheten min nå han avslutter med «og på den måten gi norske scenekunstnere et bredere inntektsgrunnlag».

En større himmel

Selvfølgelig skal skuespillerne få kompensert for ekstra visninger, men det overordnede målet må være en større himmel:

• At norskproduserte teaterforestillinger blir tilgjengelig for flest mulig innenfor et gitt tidsrom

• At Staten får mer igjen for sine tilskudd (noe som igjen vil demme opp for politikere på kuttejakt)

• At teateret som fag viser vilje, evne og nysgjerrighet til å kommunisere på nye plattformer og utforske det for å gå inn i sin tid og vise at de er relevante også her (selv om levende teater alltid vil være best på teater)

Målet må være at produktet som kommer ut har høyest mulig teknisk og kunstneriske kvalitet. Selvfølgelig. Et annet undervurdert moment er at en slik dokumentasjon faktisk inngår i Norges immaterielle kulturarv – noe også skuespillerne kan ha nytt av.

Hvor vil Skuespillerforbundet være?

Det er i dette perspektivet jeg mener at Skuespillerforbundet – og åpenbart mange teatre – har grusomt god tid, fordi de ikke må. Det finnes ikke noe ris bak speilet, pengene kommer uansett.

Dette skjer altså 14 år etter at Musikerforbundet fikk på plass sin avtale, 12 etter at de internasjonale operaoverføringene begynte for alvor, flere år etter at alle de seneste kulturministrene har etterspurt det, tre år etter at Kilden i Kristiansand, sammen med Bergen Filharmonisk Orkester og Gøteborg Symfoniorkester begynte å utvikle en app sammen. Og fem år etter at Spekter bestilte en utredning som blant annet foreslo å bygge opp en egen kompetanse på spørsmål som angår medlemsbedriftene. Og snart 10 år etter at kulturbransje etter kulturbransje begynte å bli digitalisert.

Så spørsmålet mitt blir dette: Hele denne utviklingen kan da ikke ha gått Skuespillerforbundet hus forbi? Dere må da ha reflektert over egen rolle og hvor dere vil være?

At man skal diskutere tariffavtaler og vederlag før man i det hele tatt har et produkt å tilby virker lite konstruktivt. Man kan jo ikke bestemme prisen på en rett før den er laget og testet. Altså før det tekniske rammeverket er på plass.

Alfsen spør hvem som skal ha myndighet til å velge ut forestillinger som bør/kan videreformidles på en ny plattform. Det er et relevant spørsmål og Norge har en godt innarbeidet tradisjon for såkalte partssammensatte utvalg. At skuespillerne alene har anledning til å nekte en videreformidling virker på meg helt absurd, om det stemmer.

Kunnskapsoverføring

Jeg skjønner at forhandlinger om rettigheter er kompliserte, men ikke så komplisert at det skal ta 14 år. Når alle de andre scenefagene har klart å løse det, må det vel finnes noen som kan overføre kunnskapen – fagforening til fagforening. Basert på det løpet som er gått opp av andre må Skuespillerforbundet og teatrene finne sin modell i samarbeid med relevante aktører.

All den tid en skuespiller allerede har fått betalt for x antall forestillinger, skjønner jeg ikke hvordan Alfsen kan si at vedkommende utsetter seg for en økonomisk risiko ved en digital videreformidling. Dette premisset er basert på at det som videreformidles har så elendig kvalitet at det slår tilbake på skuespilleren. Men hvem har interesse av det? Det faller på sin egen urimelighet.

Når det kommer til fordeling av inntektene, har jo alle de nasjonale og internasjonale rettighetsorganisasjonene, ikke minst Norwaco, utviklet sofistikerte juridiske fordelingsnøkler. Så igjen: hvorfor er det så spesielt for skuespillere?

Så la nu ikke den ideale fordring blir skuespillerfagets eneste fordring – deres samfunnskall kan ei fornektes!

PS! Tittelen er hentet fra Ibsens «Et dukkehjem», tredje akt.