Annonse
The Metropolitan Opera i New York har over 800 kinoer verden rundt på sin kundeliste, hvor fire finnes i Norge. Det har blitt både en publikumssuksess og en alternativ inntektskilde. Foto: Jonathan Tichler / NTB scanpix
Synspunkt

Strømmefrykten er mitt våpen

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Esben Hoff er tidligere redaktør i Kultmag og partner og daglig leder i konsulent- og rådgivningsfirmaet Hoff&Raanes.

SYNSPUNKT. Snart 12 år etter at verdenskjente The Metropolitan Opera i New York, The Met, startet med strømming til kinosaler verden rundt, stritter særlig norske scenekunstinstitusjoner imot den digitale utviklingen med all sin reaksjonære kraft. I en tid hvor mer og mer også flyttes over på digitale flater er det rart at de tør, for bakom rasler riset til kulturministeren.

Men godt gasjerte statslønnede skuespillere med stadig godt betalte ekstrajobber i kommersbransjen i beskyttede statsinstitusjoner frikoblet det vulgære markedets tendenser til stadig nye tilkoblinger, stritter imot. De vil ikke ha noe av det. Hvorfor?

Fordi det blir dårlig fjernsynsteater hvor magien forsvinner, som ødelegger kunsten og dem som kunstner. Fordi den reduserer kunsten til en vare – en kulturindustri – et konsumprodukt uten egenverdi, uten ånd og sjel, uten kraft til å være den ene mot de mange, til å stå imot den kompakte majoritet, som en heroisk, opphøyet dr. Stockman. Til ikke å gjøre det moralske fallet ned i pengepølen hvor vi alle blir fordervet – om vi ikke da, heldigvis, kan finne en trygg havn i Statens lønnsregulativ og med Skuespillerforbundet og NTO som gralens portvoktere.  

Men i den siste kulturmeldingen Kulturens kraft - Kulturpolitikk for framtida kan ikke bestillingen fra departementet misforstås: Her snakker de om «manglande samordning og koordinering (...) ambisiøse satsingar og innovative forsøk for å utnytte moglegheitene som digitaliseringa gir».

Stort klarere enn det er det ikke mulig for byråkrater å ordlegge seg. Men er Trine blitt hørt?

Litt, men bare litt

For en tid tilbake kunne Kristiansand Symfoniorkester (KSO) og Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) lansere en egen musikk-app med både lyd og bilde utviklet i samarbeid med Göteborg Symfoniorkester. Lanseringen fikk videohilsen fra kulturminister Trine Skei Grande. Kilden ønsker nå å etablere et kompetansesenter for distribusjon av symfonisk musikk. Pressemeldingen fra orkestrene påpekte eksplisitt «bestillingen» fra statsråden. Begge orkestrene har gjort strømmeøvelser tidligere.

Den norske opera og ballet er med i strømmetjenesten Opera Vision, initiert og støttet av EU. For tiden har de tre operaer der, men ingen kan avspilles på grunn av rettigheter.

Blant medlemmene i NTO, Norsk teater- og orksterforening, som organiserer rundt 50 profesjonelle scenekunstinstitusjoner og orkestre i Norge, har den digitale dekningsgraden ellers vært meget laber. 

Den norske opera og ballet har tre operaer på strømmetjenesten Opera Vision, men ingen kan avspilles på grunn av rettigheter.

Noen aktører rundt i Kultur-Norge hevder sporadisk, nærmest for syns skyld slik at Trine ikke skal tro at de har glemt det, at strømming kan være et relevant supplement og gi opplevelser kulturhusene ellers ikke ville fått.

De er nok fullt klar over det, men fremsnakker det ikke spesielt mye: En slik tilgjengeliggjøring vil selvfølgelig være et enormt demokratisk gode og imøtekomme nesten alt det politikerne etterspør - spredning, tilgjengelighet, lavterskel etc. etc.

The Met har nå over 800 kinoer verden rundt på sin kundeliste, hvor fire finnes i Norge. Og så langt er dette en suksess publikumsmessig, men for The Met har dette også være en alternativ inntektskilde.

Pinlige paradokser 

Samtidig er det et paradoks at lite har skjedd siden arbeidsgiverforeningen Spekter, hvor NTO er medlem, i 2014 fikk overlevert rapporten Teknologi og opphavsrett - Digitaliseringens betydning for levende kulturformer, skrevet av konsulentfirmaet JKL Woldsdal. Her anbefales det å «bygge opp en egen kompetanse på spørsmål som angår medlemsbedriftene (...) hvor formålet fortsatt skal være å legge til rette for utvikling av kunst og kultur til gode for hele samfunnet». På bakgrunn av dette foreslo de to hovedgrep: Utviklingen av pilotprosjektet Det Digitale Konserthus og oppbyggingen av en eksempelbank for digitalisering.

Jeg tror ikke det er mange som har lest rapporten, for i 2019 er norske kultur og scenekunst-institusjoner fremst i den lite attraktive distansen nyluddisme.

"Det er fali', det"

Min hypotese er denne: Graden/evnen/viljen til å gå inn i det digitale rommet er omvendt proporsjonal med størrelsen på statsstøtten.

Med andre ord: Der man ikke behøver å arbeide for inntektene, der behøver man heller ikke forholde seg særlig til den digitale revolusjonen som har snudd opp ned på kulturbransje etter kulturbransje. Det paradoksale er jo at det er kunst og kultur som faktisk er selve forutsetningen for eksistensen til noen av verdens mest suksessrike internettskapere som har vokst med rekordfart og drevet disrupsjon over en lav sko de senere årene. Og nå er de alle blitt opptatt av å produsere kompetent innhold, som The Crown som for tiden går på Netflix. Er den dårlig fordi det er en strømmetjeneste?

Viljen til å gå inn i det digitale rommet er omvendt proporsjonal med størrelsen på statsstøtten.

Uten tilgang på kunst og kultur vil en rekke av verdens største teknologiplattformer ganske enkelt være verdiløse.

Og kanskje nettopp på grunn av manglende offentlig støtte er det i kapitalismens høyborg at man har skapt de virkelig innovative formidlingsplattformene de senere årene. Som om det skulle vært bestilt av Trine sjøl.

Nyluditter

De siste tiårene har ordene nyludditter og nyluddittisme dukket opp igjen, men denne gangen brukt på teknologipessimister. Nyludittene mener at den teknologiske utviklingen – digitaliseringen – med alle sine nye plattformer – perverterer det offentlige ordskiftet og bryter ned demokratiet.

Det paradoksale er at kunst er selve forutsetningen for eksistensen til flere av verdens mest suksessrike internettskapere.

Oppsiktsvekkende mange av dem har befunnet seg innenfor kunst og kultur, i akademia, og blant intellektuelle, som en slags samfunnskritisk gå-sakte-aksjon mot fremskrittet, mot tidsånden, mot teknikkens triumf over ånden – anført av en professor Andersen, eller en lektor Rukla – begge hentet fra Dag Solstads reaksjonære univers, mens de klamrer seg til en godt brukt utgave av Der Untergang des Abendlandes.

Det har skjedd i et land, i en region, som har noe av den høyeste teknologiske penetreringen i verden.

Men ikke teatrene. En av plattformene som febrilsk forsøker å få en strømmeavtale med flere teatre og forestillinger er Applaus scene, som drives av ildsjelen Monica Boracco. Men ikke tro at dette er strømmeplattform åpen for alle. Nei, den er begrenset til undervisningsformål og har fått en symbolsk støtte fra Kulturdepartementet.

33.000 kroner ekstra

Etter Norgeshistoriens mest omfattende musikerstreik i 2006 var daværende kulturminister Trond Giske med å lande en ny avtale som gav hver musiker en økning på 33.000 kroner i bytte mot nye arbeidstidsbestemmelser, utvidet turneplikt samt kanskje det viktigste - endringer i opptak og overføringer av forestillinger og konserter, hvor opphavsrettigheter på CD’er, opptak og overføringer ble frigitt.

«Content is king», sa mediemogulen Rupert Murdoch for snart 30 år siden.

Det handler om portvokternes, gatekeepernes og kuratorenes storhet og kanskje fall.

For det ville jo være et paradoks om en slagkraftig kulturelite med en hang til den politiske venstresiden skulle være de som hindret spredning til folket for folket!

Annonse
Annonse
Annonse