Annonse
Strømmedebatten ruller videre. Esben Hoff svarer Norsk Skuespillerforbund og forbundsleder Knut Alfsen. Foto: Thanasak Boonchoong | Dreamstime.com
Strømmedebatten ruller videre. Esben Hoff svarer Norsk Skuespillerforbund og forbundsleder Knut Alfsen.    Foto: Thanasak Boonchoong | Dreamstime.com
Synspunkt

«Jeg får vel følge dem på færden, – men protesterer for alverden»

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Esben Hoff er tidligere redaktør i Kultmag og partner og daglig leder i konsulent- og rådgivningsfirmaet Hoff&Raanes.

SYNSPUNKT. I sitt til svar til min kronikk «Strømmefrykten er mitt våpen» i KulturPlot går forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund Knut Alfsen rett i forsvarsfella. Som forventet.

LES MER | Skuespillerforbundet: Høy kvalitet og rimelig betaling er vårt mål

I stedet for å gripe utfordringene og muligheten den nye virkeligheten (som snart har pågått i 15 år!) som strømming og digitale overføringer vitterlig gir, velger forbundslederen å påpeke alle problemene som dette «nye» har skapt.

Ja, jeg skjønner

Jeg skjønner at det er en sammensatt vifte av utfordringer det være seg juridiske (opphavsrett), estetiske (kvaliteten på overføringene) og tekniske, men jeg registrerer samtidig at The Met og en hel haug andre operahus (opera er både skuespill og musikk) har holdt på med dette i over ti, at Musikerforbundet og Staten fremforhandlet en avtale for 14 år siden, at kulturministeren ganske utilslørt etterspør en digital satsing, at barn og unge ikke lenger er analoge i hvordan de ser på serier/filmer etc., at Spekter selv for fire år siden fikk overlevert en utredning med klare anbefalinger om en digital satsing osv.

Og ja, jeg skjønner at det er faktiske forskjeller mellom en orkesteroverføring og en teaterforestilling hvor en god teaterforestilling kan lett bli en dårlig film om den samme teaterforestillingen – og motsatt, som Alfsen beskriver det. Dårlig fjernsynsteater (som var lang bedre enn ryktet det har fått i ettertid) er det jo ingen som vil ha. Så kan man diskutere om hva gode gamle Fjernsynsteatret egentlig var: en filmet teaterforestilling, eller et teaterstykke omgjort til film, men det er uansett en diskusjon for spesielt interesserte.   

Etterlyser faktisk handling

Det er ikke mangel på gode ønsker og visjoner, men faktisk handling som savnes

Norges godt over 20 offentlig finansierte teatre/scenekunstinstitusjoner (hvor operaensemblene er holdt utenfor) får nå i overkant av 1 milliard kroner i årlige overføringer fra det offentlige. I tillegg kommer andre statlige institusjoner som Kulturtanken og Riksteatret, hvor teatersjef Remlov har forsøkt å finne konstruktive løsninger.

Det er ikke mangel på gode ønsker og visjoner, men faktisk handling som savnes. Og da må man jo lure på hvor det butter når andre, ganske sammenlignbare fag, har klart å komme seg inn i det digitale rommet for lenge siden.

Ett av de tydeligste funnene i forskningsrapporten Mammons akkompagnement - Næringsrettede virkemidler for scenekunst (Kunnskapsverket 2018), er den maniske frykten for også å kunne være næring, som igjen kan legge ikke-kunstneriske føringer. Begreper som «produkt», «kunder» og «marked» oppleves som svært fremmedgjørende.

Hvor er viljen og nysgjerrigheten?

Men det som virkelig opprører meg er mangelen på nysgjerrighet og vilje etter så mange år rundt forhandlingsbordet til å gå i dialog med noen av verdens ledende teknologiske miljøer som faktisk finnes i Norge for å si: «Hei, vi har en utfordring her. Er det noe vi kan løse sammen»?

Vi kan med rimelig sikkerhet også si at fremtiden i stor grad vil være digital

At skuespillerne – og ikke regissøren eller teatersjefen som forvalter Statens penger – har siste ordet om en forestilling skal skapes om til en film eller ikke, er forhistorisk fagforeningstyranni på linje med hvordan norske typografer herjet med norske aviser for noen år siden. Typografene er nå heldigvis heldigitalisert inn på desken og norsk mediebransje har vært i en kontant omveltende digital utvikling de siste 10-20 årene. 

Om fremtiden vet vi bare helt sikkert at den kommer. Men vi kan med rimelig sikkerhet også si at den i stor grad vil være digital. Det er bare i en beskyttet offentlig finansiert sektor at man tør å ta sjansen på at fremtiden ikke kommer til å angå dem! 

PS fra redaksjonen! Tittelen er hentet fra Henrik Ibsens «Peer Gynt», fjerde akt

Annonse
Annonse
Annonse