Hvor utgangspunktet er som galest – blir resultatet titt originalest

Knut Alfsen er forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund.

SYNSPUNKT. Esben Hoff gjentar samme retorikk i et nytt innlegg i Kulturplot. Heller enn å diskutere standpunkter og holdninger jeg aldri har gitt uttrykk for, ønsker jeg at vi kunne snakke om sakens kjerne for å finne ut om vi på noe punkt er saklig uenige.

Det sentrale spørsmålet, slik jeg ser det, er hvordan vi kan utnytte digital teknologi for å skape gode kunstverk, formidle disse til et bredt publikum og på den måten gi norske scenekunstnere et bredere inntektsgrunnlag.

Det er neppe en målsetting i seg selv å overføre en teaterforestilling til filmmediet for å strømme den. Målet må være at produktet som kommer ut av det er av så høy teknisk og kunstnerisk kvalitet at det faktisk blir interessant for publikum å se filmen. Teaterfilmer av dårlig kvalitet er ikke bra for noen - det er sannsynligvis til og med kontraproduktivt i forhold markedsføring av slike produkter. Dette er en selvfølgelighet, som jeg antar at også Esben Hoff er enig i.

Det interessante spørsmålet er hvilke kvalitetskriterier som skal gjelde, og hvem som skal ha myndighet til å avgjøre om en teaterforestilling egner seg til å bli omskapt til en film. Vi kan tenke oss at myndighetene pålegger alle som mottar offentlig produksjonstilskudd til å skape scenekunst, og parallelt distribuere en film om verket digitalt. Vi kan tenke oss at filmkunstnere skal få fri tilgang til å produsere strømmede filmer med utgangspunkt i all scenekunst som er skapt. Vi kan tenke oss at distributører som markedsfører strømmede forestillinger skal kunne velge de filmene de ønsker, ut fra en markedsvurdering.

Endelig kan vi holde fast ved dagens system som er nedfelt i åndsverksloven og tariffavtalene på teaterområdet, nemlig at rettighetshaverne - altså de som i fellesskap har skapt teaterforestillingen, har myndighet til å avgjøre om den egner seg til å bli utgangspunkt for et kunstverk i filmsjangeren.

Det er mitt syn at dagens system er det som på best måte sikrer høy kvalitet på de strømmede teaterfilmene. I tillegg mener jeg den fremstår som mest rimelig. Det kan virke som om Esben Hoff er uenig med meg i dette, og det kunne være interessant å få hvite hvem han mener vil være bedre egnet til å gjøre disse kunstneriske valgene enn kunstnerne og produsentene som har skapt teaterforestillingen.

Esben Hoff kommenterer ikke de økonomiske aspektene ved strømming av teaterforestillinger. Det kompromisset som en tariffavtale er, tar ikke høyde for bruk av skuespillernes fremførelser utenfor teatret. I tillegg er det en betydelig økonomisk risiko for scenekunstnere knyttet til overføring av verket til filmformatet. Hvis resultatet blir av dårlig kvalitet, risikerer scenekunstneren å tape fremtidige inntekter.

Ut fra en rent økonomisk kalkyle, blir det da av interesse hvordan inntektssiden kan forventes å bli. Hvilke vederlag kan scenekunstnerne forvent dersom filmen om deres teaterforestilling treffer et stort publikum?

Det sier seg selv at scenekunstnere, som økonomiske aktører, vil kvie seg for å gå inn i et marked hvor risikoen for tap er stor mens muligheten for gevinst er liten. Jeg vil gjerne vite mer om Esben Hoffs vurdering av markedspotensialet for strømmede teaterforestillinger på norsk, og om hans syn på hvordan en eventuell gevinst skal fordeles mellom de som har investert kreativitet, kunstnerisk talent og kompetanse og økonomisk produksjonskapital i kunstverket.

Norsk Skuespillerforbund vil gjerne være med til å diskutere nye utnyttelsesmuligheter i en digital fremtid. I en slik diskusjon forbeholder vi oss naturligvis retten til å stille relevante spørsmål. Å stille relevante og kritiske spørsmål kan neppe sidestilles med å gå i forsvarsposisjon.

PS fra redaksjonen! Tittelen er hentet fra Henrik Ibsens «Peer Gynt», fjerde akt