Trine Rein følger julekallet

Jeg møter Trine Rein i en grå hotellobby i et betonghotell øst for Oslo. Hun skal til å laste opp i turnebilen som står utenfor. Det er Trine selv som henter musikere og tekniker, som hun skal ha med seg i de 26 kirkene hun skal besøke på Østlandet før jul.

Kjører Monsens hundebil

De kjører i den samme sertifiserte hundebilen som ektemannen Lars Monsen bruker når han frakter sine noen-og-tredve alaskan husky-er til hundeløp.

Det er is i luften og den første vinterfrosten dekker bakken. Glamourfaktoren er lav, og Oslos omland er definitivt ikke Los Angeles. Men Trine referer stadig til den amerikanske vestkysten og en gudstjeneste i en kirke i San Fransisco i 2002, som ble skjellsettende for henne.

– Church on the Way, het kirken. Gudstjenesten var allerede i gang, da jeg kom – det var helt tilfeldig. Jeg husker ikke så mye av hva pastoren sa, mer hvordan jeg følte meg. Prekenen handlet om takknemlighet. Jeg hadde tatt noen dårlige valg i livet, hadde jeg ikke noe sted å bo og 900 dollar på konto. Jeg var full av selvmedlidenhet, forteller hun.

Takknemlighet

– Mens han snakket, oppdaget jeg flere og flere ting å være takknemlig for og ble fylt av en dyp takknemlighet for alt jeg var blitt velsignet med i livet. En vanvittig kraftig kjærlighet trengte inn i meg utenifra, som et støt. En utenomjordisk kraft, som hele universet er fylt av. Den fortalte meg at jeg er så høyt elsket at jeg ikke kan fatte det selv. Til tross for alle mine feil og dårlige valg. Da visste jeg at alt vil ordne seg uansett hvor mørkt det ser ut.

Dette ble grunnlaget, opplyser Rein, for alle juleturneene som fulgte siden.

– Jeg vil fortelle om denne voldsomme kjærligheten, at den finnes, og jeg håper at publikum også vil oppleve den. Dette er mitt kall.

– Hvordan har opplevelsen forandret deg?

– Det kan jeg ikke helt si – bortsett fra at jeg har blitt tryggere. Jeg er ikke lenger redd for å dø, og jeg er ikke redd for å leve.

Oppføre seg skikkelig

Den andre opplevelsen Trine Rein gjerne snakker om, skjedde også i USA. Etter å ha solgt over en million planter, var hun nede i en personlig og profesjonell bølgedal. Noen år tidlig på 2000-tallet livnærte hun seg som limousinsjåfør for rike amerikanere.

– Jeg bet meg merke i hvordan noen mennesker med mye penger tillater seg å behandle folk som jobber i servicenæringen – når de selv har en dårlig dag. De kan skjelle ut uskyldige ansatte eller hjelpere. De lar være å betale tips – og i USA lever servicebransjene mye av tips. Det var ydmykende. Jeg bestemte meg for aldri å oppføre meg slik – med mindre det er vel fortjent!

– Hvilken annen episode, eller person, har du lært etikk og verdier av?

– Bestemoren min og moren min på Nesodden. De oppdro meg. Jeg føler jo at jeg er veloppdratt!

Beinhardt yrke

– Er livet ditt som artist sesongbetont, slik at julesalget og konsertene er svært viktige, eller har du jevnt salg hele året?

– Det er motsatt. Konsertene i resten av året utgjør det økonomiske grunnlaget for å finansiere juleturneer. Før jul er det flere artister som turnerer, flere om beinet og større usikkerhet. Det er dyrt å avertere og dyrt å reise rundt med utstyr og musikere. Hvis det kommer for få, kan man ende med bunnløs gjeld, sier hun og utdyper at artister ikke kan leve av å selge album lenger på grunn av strømming. Så konserter blir desto viktige for økonomien. Men altså ikke nødvendigvis før jul.

– De fleste artister ender som minstepensjonister. Det er et beinhardt yrke, som krever mye idealisme, understreker Rein.

– I fjor saksøkte du Amedia for å ha glemt å sette inn annonser om turneen din, hvordan gikk det med rettsaken?

– Den skal opp i retten på nyåret. Jeg led et enormt økonomisk tap og fikk et skudd for baugen som jeg sliter med fortsatt. Folk hadde ikke lest i lokalavisen at jeg kom til bygda, så kirkebenkene var glisne endel steder. Og hvis folk kommer på en konsert og oppdager at det ikke er fullt, kan de tenke at «dette var ikke så populært» og se seg om etter en annen artist året etter. Men jeg føler at kallet mitt er viktigere, så jeg fortsetter. Jeg elsker jo juleturneene!

Svart inderlighet

Sjangermessig er Trine Rein ikke så lett å sette i bås. Pop-rock-blues med en smule country og en god dose soul, kanskje.

—Jeg liker at det er litt pompøst, «oppe», så du får lyst til å danse, sier hun.

Jeg ber henne nevne noen favoritter, og nesten alle hun kommer på er amerikanske: Aretha Franklin, Whitney Houston, Céline Dion, Mavis Staples, Bonnie Raitt og Rebecca Ferguson.

– Halvparten her er svarte damer. Er du spesielt interessert i svart musikk, og var kirken du fortalte om, en sånn livlig svart gospelkirke hvor hele menigheten er med og synger og jubler?

– Nei, den kirken var ikke svart, men jeg hadde vært i en svart kirke før, for å høre ekte kirke-gospel. Der var det skikkelig trøkk. Den første gangen måtte jeg gå ut før det var slutt, de oppførte seg jo omtrent som om de var gale! Men jeg kan forstå hvorfor det er en så stor religiøs hengivenhet blant svarte amerikanere. De har virkelig måttet kjempe seg frem. Jeg er veldig fascinert av musikken deres, det er en annen tolkning, en annen rytme, andre stemmer. Mye hvit musikk er herming etter svart musikk.

Glede

Blant yndlingssangene hennes på denne tiden av året er Deilig er jorden og Holy Night (hun sier det på engelsk, og ikke Glade Jul eller originalversjonen, Stille Nacht), samt den engelske salmen Joy to the world.

Da passer det fint å snakke om hunden hennes – som heter Joy og er en pensjonert trekkhund. Nå er hun innehund og bor sammen med Lars Monsen, henne selv og katten Mons i huset deres i Østfold.

– Nå som Joy ikke jobber lenger, får hun hoppe opp i sofaen?

—Absolutt. Hun får ligge i sengen min også.

– Du er veganer, men det er vel ikke Joy?

– Nei, nei og nei. Hunder er rovdyr og skal ha kjøtt. Det er noe tull når folk som selv er vegetarianere eller veganere bare serverer plantemat til hunden sin. Da har de ikke skjønt noen ting – og det må du gjerne skrive!