Regissøren som skal skremme barna

Regissøren påstår at han bare har sett seks operaer i sitt liv.

– Det er vel ikke helt sant?

– Noen få til kanskje. Jeg var så uheldig å se en ikke-så-god opera som ungdom og gikk ikke igjen på mange år, opplyser Mørk-Eidem.

Han tar i hvert fall ikke selv seg høytidelig. Det gjør heller ikke den nye barneopera-oppsetningen, som har premiere 22. november, lover han.

– Hvorfor setter du opp opera når du påstår at du ikke har et sterkt og nært forhold til kunstformen?

– Fordi jeg alltid vil gjøre noe nytt. Opera er for meg en læringsprosess og en dannelsesreise. Jeg gjør det slik at når jeg blir bedre om å sette opp et stykke, tenker jeg meg om grundig før jeg svarer. Jeg sier ikke ja før jeg har fått en idé for oppsetningen som jeg tror holder.

Vår tids skremsler

Mørk-Eidem er mest kjent som teaterregissør, og har jobbet mest i Sveige, der han har fått flere priser for sin forfriskende oppdatering av klassikere.

I Norge er han kanskje aller mest kjent for to forestillinger. Den ene var den utradisjonelle Peer Gynt-oppsetningen i 2014 hvor handlingen var lagt til et Skavlan-aktig tv-studio og det opptrådde to usmakelig, men morsomme, småtroll ved navn Siv og Erna. Den andre var den Star Wars-inspirerte Tryllefløyten-oppsetningen i 2015, med Atle Antonsen som fuglefangeren Papageno.

Ofte er det han som foreslår stykker for teatrene, basert på hvordan han vil løse oppgaven, men denne gang var det avtroppende operasjef Annilese Miskimmon som tok initiativet.

– Alt blir ikke nøyaktig som i brødrene Grimm i din versjon av Hans og Grete?

– Ikke helt. Heksen erstattes av en skummel mann som kler seg ut som heks blant annet, og jeg kan ikke love deg at hun spiser barna. Det ender godt. Og i stedet for skogen legges handlingen til en nedlagt fornøyelsespark, forteller han.

Det resonnerer mer med vår tid, mener Mørk-Eidem. For alle oppsetninger må speile noe i sin tid, og hva vi er mest redde for i dag? Ikke hekser i hvert fall.

– Eventyret om Hans og Grete ble nedskrevet av brødrene Grimm i det 19. århundre. Men det er et folkeeventyr som egentlig oppstod lenge før, da folk trodde på hekser. I dag frykter vi mer menn med onde hensikter. Vi følger barna våre til og fra skolen hver dag. Nesten alle gjør det der vi bor i Stockholm, men da jeg var barn gjorde ingen det. Selv om det nesten aldri skjer noe med barna, så mye av frykten er nok irrasjonell, mener han.

Samtidsreferanser

– Dette er en subtekst for foreldrene og de voksne i familien, legger han til.

– Det er ikke noe barna oppfatter. Men jeg synes en familieforestilling skal ha flere nivåer samtidig, noe for store og noe for små.

Det er flere referanser som vil de aller minste neppe vil kjenne til. Han viser frem et bilde av en klovn på mobilen. Den ligner filmfiguren Joker eller på Johnny Depps rollefigur i Charlie og sjokoladefabrikken.

– Hvor små barn passer barneoperaen for?

– Det er individuelt, som alltid med barn. Når vi sier fra seks år, vet vi at noen foreldre tar med seg sine stivpyntede fireåringer. Vi har sagt at den passer for alle fra seks til nitti.

– Synges Hans og Grete-rollene av barn?

– Nei, av voksne. Men vi har med operaens barnekor, og de er virkelig flinke.

Fartsfylt

En av grunnene til at Mørk-Eidem liker akkurat denne operaen er at den er proppfull av handling. Det tror han at vår tids publikum, særlig barna, forventer.

– En av idéene vi gjerne har om opera – og en del ganger stemmer det virkelig – er at handlingen stadig stopper det opp mens de synger en arie som drar ut og drar ut. «Jeg dør jeg dør, jeg dør». Slik blir det ikke her.

Engelbrecht Humperdincks musikk er riktig god, mener han og understreker at vi snakker om den tyske 1800-tallskomponisten her, og ikke den halvt britiske og halvt indiske smørsangeren fra 1970-tallet, han som lignet på Tom Jones.

– Du må jo følge musikken siden det er opera, og kan ikke kutte? Det må jo være en utfordring for deg som er vant til å klippe bort og skrive om en god del?

– Ja, hele musikken må beholdes. Men jeg kan skrive om teksten så mye vi vil, så lenge jeg beholder musikken. Og det har jeg virkelig gjort. Humperdincks søster skrev den opprinnelige, snille librettoen. Vår versjon er en del slemmere.

Tre barn

– Kommer dine egne barn dine til å se oppsetningen?

– Ikke min datter. Hun er redd for klovner! Ingen av dem kommer på premieren, for min kone skal ha også ha en premiere omtrent samtidig i et stykke basert på oldtidssagnet om Gilgamesj. Det blir litt vanskelig med logistikken. Men vi planlegger å komme til Oslo i julen, sier han.

Mørk-Eidems svenske kone Louise Peterhoff er skuespiller. Paret bor i Stockholm med tre barn – Alfred fra hans første ekteskap, deres felles barn Anna (4), pluss bonusbarnet Vera (13).

Begge foreldrene hans er opprinnelig fra Nord-Norge. Faren kom fra Vega i Nordland, og der har han hytte. Han deler hytten, som er tegnet av det anerkjente arkitektkontoret Kolman Boye, med en søster som bor i London og en bror som bor i Oslo – slik får søsknene sett hverandre i feriene.

– Faren din er Ap-politikeren Bjarne Mørk-Eidem, som var fiskeriminister på åttitallet. Hva slags forhold har du til fisk?

– Jeg er ekspert på fisk! Nei da, men jeg liker å fiske på hytta, med sluk eller mark. Hva jeg får? Laks og torsk og lange og hyse og ørret.

Premierenerver

– Du har tidligere sagt at du er redd for premierer, tror du det skjer denne også?

– Jeg har ikke kjempehøy selvtillit, så jeg får kjempeangst. Ikke så mye for dårlige kritiker, men for at jeg ikke skal synes det er bra nok. Etter premieren mister jeg jo kontrollen. Teater er skjørt – når de har spilt det kort tid særlig. Alt kan kollapse, og det er jeg som har ansvaret.

– Kan teater være bare moro, eller må det ligge en dypere mening bak for at det at det skal være godt?

– ­Teater er som bøker, en plattform, ikke en type innhold. Det finnes dype bøker og lettbente bøker, og instruksjonshefter og kokebøker. Teatret kan være alt.