Annonse
Regionreformen ble vedtatt i 2017. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Synspunkt
Debatten om regionreformen

Engasjement for kunsten

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

Morten Gjelten er direktør i Norsk teater- og orkesterforening (NTO).

SYNSPUNKT. Kulturdirektør Stein Slyngstad i Oslo kommune tolker vårt svar som at NTO ikke stoler på fylkene. Selv har han tillit til regionale politikere, mens han er usikker på om Kulturdepartementet vil være en trygg havn.

Men det er vel ikke hvilke politikere man har mer eller mindre tillit til som er kjernen i debatten. Heller ikke er det videre opplysende eller kunnskapsfremmende hva Slyngstad tror om institusjonenes fremtid.

Derimot er NTO opptatt av hvilke strukturer som på best mulig måte kan sikre et landsdekkende nettverk av sterke, selvstendige og forskjelligartede musikk- og scenekunstinstitusjoner.

Dagens velfungerende system

Dagens finansieringssystem – som innebærer delt finansiering med en fast fordelingsnøkkel – er møysommelig bygget opp, og det har over tid vist seg som et velfungerende tilretteleggende system for en musikk- og scenekunstbransje i sterk utvikling. Det er disse strukturene som nå altså skal endres for å sikre de nye fylkeskommunene flere oppgaver – uten at vi får øye på de kulturpolitiske begrunnelsene.

Det er riktig at NTO forsvarer en videreføring av dagens delte finansieringsmodell. Vårt hovedargument er at en slik modell danner et viktig sikkerhetsnett av flere finansieringsparter under skiftende politiske klima. Det er mindre risiko for at populistiske, kunstfiendtlige krefter kommer til makten på tre forvaltningsnivå enn på ett – for å sette det på spissen.

Delt finansiering – uten fast fordelingsnøkkel – skaper derimot betydelig usikkerhet, og det kan synes som om Slyngstad ikke vet at stabiliteten og forutsigbarheten har vært avhengig av denne nøkkelen.

Engasjement for kunsten

Det er ikke manglende stolthet og engasjement fra regionale politikere vi frykter, men det begrensede handlingsrommet for å prioritere musikk- og scenekunstinstitusjonene i konkurranse med lovpålagte oppgaver, fylkesveier og andre viktige oppgaver innenfor trange økonomiske rammer.

Hvis det regionale tilskuddet ikke lenger skal være en forutsetning for statens andel, vil det bli en enda mer krevende øvelse for engasjerte lokalpolitikere å argumentere for å prioritere kunstinstitusjonene fremfor skole og sykehjemsplasser.

Argumentet om at en reduksjon av det regionale tilskuddet fører til at fylkeskommunen og kommunen går glipp av en vesentlig statlig overføring vil ikke lenger være gyldig – ei heller argumentet om tap av arbeidsplasser, skatteinntekter, inntekter knytt til kjøp av varer og tjenester, og tap av andre økonomiske ringvirkninger som statstilskuddet utløser.

Så lenge regionenes økonomiske rammer i så stor grad vil være gitt av statlige overføringer, vil presset statlig økonomi også føre til presset regional økonomi. Hvorfor regionen vil være en sikrere finansieringspart enn staten er i dét perspektivet vanskelig å forstå.

Det vi ser er at de lokalpolitikerne og byråkratene som tar til orde for at staten fortsatt skal være sterkt inne som direkte finansieringspart for musikk- og scenekunstinstitusjonene gjerne er blant de som allerede har det største engasjementet for kunsten, og som er mindre opptatt av innflytelse til å prioritere midlene annerledes enn i dag.

Ansvar og kompetanse

Slyngstad mener at vi fremfører «feilaktigheter» når vi påpeker at han selv innrømmer at reformen vil medføre unødig byråkrati og kompleksitet i forvaltningen. Dersom «flertallet av kulturinstitusjonene ender med finansieringsmodeller hvor både stat og fylkeskommune/kommune bidrar» og denne modellen åpner for «unødig byråkrati og kompleksitet i forvaltningen» – så er det vel ingen feilaktig slutning at reformen vil medføre mer byråkrati.

Selv om Slyngstad i etterkant nyanserer med at reformen også handler om å gå fra delt finansiering til ett forvaltningsnivå, er spørsmålet like fullt om en slik overføring fra stat til region innebærer mindre byråkrati, eller om regionene må bygge opp kompetanse for å overta et slikt ansvar.

Dersom større ansvar forutsetter mer kapasitet og kompetansebygging, er det vanskelig å se for seg hvordan dette kan kompenseres for gjennom overføringer av administrative ressurser fra staten – uten at Kulturdepartementet og dermed det helhetlige kulturpolitiske blikket samtidig svekkes.

Samstemt bransje

Til sist en kommentar til Slyngstads kritikk av at NTO uttaler seg på vegne av bransjen. Han mener at vi ikke kan det fordi bransjen er mer enn de offentlig støttede teatrene og orkestrene, og fordi meningene er delte.

Én og annen motstemme finnes selvsagt alltid i enhver sak. Vi har imidlertid sjeldent erfart en mer samstemt bransje, og vi står sammen med både Creo, Skuespillerforbundet og Fagforbundet Teater og Scene i denne krevende saken.

Vi minner ellers om at også NTO er opptatt av at Kulturfondet ikke må splittes, dersom det er fondet Slyngstad sikter til som Kulturrådets oppdrag. Vi har likevel ikke satt inn skytset der nå ettersom det ikke foreslås noen slik splittelse i kulturmeldingen. Men i spørsmålet om Kulturfondet er det altså ingen uenighet mellom oss.

Annonse
Annonse
Annonse