Annonse
Oslo kulturdirektør Stein Slyngstad skriver om frykten for regionreformen.  Foto: Sergey Novikov | Dreamstime.com
Oslo kulturdirektør Stein Slyngstad skriver om frykten for regionreformen.     Foto: Sergey Novikov | Dreamstime.com
Synspunkt

Frykten for regionreformen

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

Stein Slyngstad er kulturdirektør i Oslo kommune.

SYNSPUNKT. Det foregår omfattende diskusjoner og møter mellom Kulturdepartementet, fylkeskommunene og aktørene i kultursektoren om framtidig styringsstruktur.

Det er forståelig at mange er redde for at kulturen vil tape i budsjettkonkurransen 

Forslaget er å flytte hele eller deler av finansieringsansvaret for større kulturinstitusjoner fra stat til fylke. Dette har skapt kraftige reaksjoner, og teatersjefer, direktører og styreledere slutter rekkene med dystre spådommer om konsekvensene.

Bildet som tegnes er drastiske budsjettreduksjoner, mindre forutsigbarhet og farvel til prinsippet om armlengdes avstand.

Kulturens status

Det er forståelig at mange er redde for at kulturen vil tape i budsjettkonkurransen mot andre viktige fylkeskommunale oppgaver. Samtidig er dette uttrykk for en bekymringsfullt defensiv holdning, nærmest et lite mindreverdighetskompleks.

Hvis kulturlivet selv mener at kultur ikke er viktig nok for dagens politikere, så har vi et stort problem som det må være maktpåliggende at feltets egne sentrale aktører jobber enda mer offensivt for å løse.

Dersom det er noe den forestående regionreformen med stor sannsynlighet vil bidra til, så er det nettopp å gjøre kulturpolitikken viktigere rundt i hele landet. Budsjettstørrelse definerer hvor viktig et politikkområde er. Hvis kulturbudsjettene vokser, vil det bli mer attraktivt å jobbe med kulturpolitikk. Så banalt er det.

Nye oppgaver og utvidet ansvar fordrer dessuten at regionene styrker sin kulturkompetanse og kapasitet til å møte et slikt oppdrag. Det vil igjen gavne de som i dag ikke har direkte relasjoner til Kulturdepartementet, den ikke-institusjonelle delen av kulturlivet og de som kun forholder seg til kommunalt og fylkeskommunalt nivå. En slik bonuseffekt må ikke undervurderes.

Storbyenes rolle

Fylkeskommunene framsto lenge som umettelige i sin iver etter nye oppgaver og utvidet ansvar, men det virker som appetitten har dempet seg litt i takt med en tiltagende usikkerhet knyttet til framtidige økonomiske forpliktelser.

Byene føler nok et sterkere eierskap til kulturinstitusjonene sine enn det fylkene gjør

Samtidig er storbyene opptatt av å komme på banen, dog med unntak av Oslo som allerede er der som eget fylke. De finner det urimelig at de ikke er tettere på i diskusjonene om oppgave- og ansvarsfordelingen og ønsker en tydelig og sentral (les: ledende?) rolle i en framtidig modell.

For mange teatre og orkestre er kommunene i dag de største tilskuddsgiverne etter staten, og byene føler nok et sterkere eierskap til kulturinstitusjonene sine enn det fylkene gjør.

Derfor opplever også mange institusjoner kommunene som tydeligere og mer kompetente støttespillere enn fylkeskommunene, og som mer pålitelige samarbeidspartnere inn i en usikker framtid.

Bedre styringsdialog

Signalene går i retning av at flertallet av kulturinstitusjonene ender med finansieringsmodeller hvor både stat og fylkeskommune/kommune bidrar. Etter planen vil de nye modellene få virkning fra 2021.

En delt finansieringsløsning vil virke stabiliserende og bidra til mer forutsigbare rammebetingelser. Den åpner imidlertid også for unødig byråkrati og kompleksitet i forvaltningen.

Det vil derfor være viktig å sørge for god og samordnet styringsdialog og søknadsprosesser som tar utgangspunkt i kulturinstitusjonenes behov framfor forvaltningenes egne byråkratiske linjer og bokser.

Når styringsdialogen fungerer hensiktsmessig vil den dessuten gi rom for god og gjensidig informasjonsutveksling og forventningsavklaring, både mellom kulturinstitusjon og departement/fylkeskommune/kommune, og forvaltningsnivåene imellom.

Virkningene av regionreformen

Det er verd å lytte til kulturfeltets bekymring for virkningene av regionreformen. Det er nok av eksempler på regionale aktører som svikter i rolleforståelse, trår feil med hensyn til armlengdes avstand, tar uoverveide snarveier og avgjørelser mer basert på synsing enn kvalifisert behandling.

På den annen side går det an å se optimistisk på det som nå skjer og mulighetene som oppstår i nye modeller. Ved å flytte oppgaver og ansvar over til regionene vil flere folkevalgte ta del i vurderinger og tenkning rundt utviklingen av et godt kulturtilbud.

Kompetansen vil stige, forståelsen øke og flere vil engasjere seg. Forhåpentligvis vil det gi rom for et styrket og mer relevant kulturliv både lokalt og nasjonalt.

Regionreformen kan vise seg å bli et vellykket grep for å gjøre kultur viktigere.

Annonse
Annonse
Annonse