Teatrene mister tryggheten

11. februar ble det uventet innkalt til et «informasjonsmøte for musikk- og scenekunstinstitusjoner». Der fikk teatrene høre hvordan sektoren skal styres heretter.

Da kunngjøringen kom, var teatersjefene ikke konsultert på forhånd, hverken om hvordan de ønsker å bli organisert eller om hvilke følger de mener omorganiseringen kan få.

Nå skal teatrene administreres via Kulturrådet og ikke via Kulturdepartementet. (KUD). Dette er et markant brudd med den kulturpolitikken som har vært ført siden 1960-tallet, og det kan få store konsekvenser.

Total omveltning

Institusjonsteatrene har i mange år fått det meste av budsjettet sitt direkte via statsbudsjettet. Det har gitt dem en stor økonomisk fordel i forhold til det meste av kulturbransjen, for eksempel forlag eller kommersielle kunstgallerier, som er avhengige av markedet.

Den årlige bevilgningen har fått en svak avkortning på den årlige lønns- og prisvekstkompensasjonen siden 2013, men det har allikevel vært nok til at institusjonsteatrene har kunnet planlegge for neste sesong – og til dels flere sesonger fremover. I tillegg har teatrene selv måttet skaffe seg en del publikumsinntekter.

Det man kaller «det frie feltet» – som er ganske stort – har derimot alltid levd med stor usikkerhet. Teaterkompanier som Transitteatret, Jo Strømgren Kompani, Verk produksjoner og Bergen Prosjektteater, og kunstnere som Pia Maria Roll (som satte opp Ways of Seeing) og mange flere, har måttet søke på enkeltprosjekter eller på flerårige støtteordninger. Flere kompanier er blitt hardt rammet i koronatiden, enkelte har måttet legge ned. Det tynnes også ut i rekkene av skuespillere og andre frilansere – og de fleste teaterkunstnere lever av frilansarbeid og tidsbegrensede kontrakter.

Med den nye ordningen nærmer institusjonsteatrene seg usikkerheten i det frie feltet. Det ligger ikke innbakt i nyordningen at institusjonsteatrene får like raust med bevilgninger som før. Det er mulig at de får tildelt omtrent samme sum i år som året før, men så kan den barberes litt etter litt, år for år.

Fra 2021 skal reformen gjelde 24 institusjoner, og fra 2022 gjelder den for de ni øvrige; Norske Opera og Ballett, Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Rogaland Teater, Carte Blanche, Oslo-Filharmonien, og Musikkselskapet Harmonien.

Politiske føringer

Institusjonsteatrene må «levere en vurdering av søknader og rapporter opp mot mål og forutsetninger som går fram av tilskuddsbrev og budsjettrundskriv», står det i den knappe meldingen fra KUD.

Det vil ligge noen forutsetninger til grunn for støtten. Slik er det for så vidt i dag også. Når det er grunnlovsjubileum, blir teatrene pålagt å gjøre noe grunnlovsrettet. Når det er jubileum for kvinnelig stemmerett, skal de følge opp med noe kvinnerettet, og lignende. Kravene kan for eksempel gå på det grønne skiftet, på mangfold (det vil si skuespillere med bakgrunn fra utenfor Europa) eller være betinget av andre politiske ønsker og preferanser, som at institusjonsteatre blir pålagt å samarbeide mer med frie grupper.

Teatersjefene kan godt være enige i en del av de politiske føringene. Allikevel finnes det nok en del motvilje, fordi det er en inngripen i deres kunstneriske frihet. Jo flere politiske føringer, desto mindre blir det igjen til kjernevirksomheten: å lage gode forestillinger ut fra den visjonen de har for teatret, og å styre teatret på den måten teatersjefene finner best, ikke ut fra pålegg som de blir pådyttet utenifra.

Tendensen mot politisk styring oppfattes som en uthuling av prinsippet om «armlengdes avstand» mellom det enkelte teater og eier. «Armlengdeprinsippet» har vært en hjørnesten for teatrene, omtrent på samme måte som pressens frihet er det for pressen og den akademiske friheten har vært det for universitetene. Nå ligger det i kortene at Kulturrådet, som er vant til å styre hva søknadsmidler skal brukes til, og som i økende grad har vektlagt korte prosjektsøknader på bekostning søknader med lengre tidsrammer, vil kunne legge enda sterkere føringer på teatrene.

Digital begeistring

Direktøren for Kulturrådet, Kristin Danielsen, regnes for å ha tette bånd til politiske ledelse. Det er interessant at hun har uttalt seg svært positivt om digitalt teater.

På en konferanse om korona og kultur i Bergen nylig sa Danielsen at kunstnere er «eksperter på nytekning og omstilling», og spådde «en oppblomstring av helt nye kulturuttrykk». «Digitalisering og ny teknologi kommer åpenbart til å prege utviklingen», sa hun, men det kom ikke et ord om kunstformer hvor publikum og utøvere samles fysisk. Da hun heiet på Anders Beyer, som var direktør for Festspillene i Bergen, var det for å rose hvordan han hadde vært flink med digitale løsninger. At konserter og teaterkunst ikke er helt det samme, og at begge ikke tåler digitalisering like godt uten å miste noe vesentlig, var ikke noe tema.

I teaterbransjen har det bredt seg en usikkerhet om Danielsen har et ønske om å fremme digitalt teater på bekostning av teatret som vi kjenner det i dag, og at hun vil gå i denne retningen også etter at koronatiltakene er over. Det vil i så fall være et radikalt brudd med kunstformen teater, forstått som et møte mellom scene og sal, med teatret som øyeblikkets kunst.

Under dekke av korona

Hvorfor kommer denne reformen akkurat nå? Det gis det ingen forklaring på. Reformen kan tolkes som en snikinnføring av politiske elementer fra regionsreformen, i ly av koronaen. Det er nærliggende å tenke at det er lettere å innføre en slik grunnleggende omlegging mens vi fremdeles føler på at det er blitt lagt et lokk over hele samfunnet det siste året. Regjeringen er blitt vant til å komme med forordninger og vedtak uten forutgående høring og offentlig diskusjon.

I denne merkelige tiden vi har bak oss – og som sikkert kommer til å vare en stund til – har det som kjent kommet stadig nye nedstengninger. Gallerier, museer, iblant til og med bokhandlere, kulturhus, konsertarenaer, og selvsagt teatre, stenges. Noen ganger stenges og åpnes de igjen. Kontorer og skoler har lidd samme skjebne.

Det er ingen selvfølge at teatrene er de første som skal stenge, men slik er det ofte blitt. Og teatrene har vært «flinke» og lydige i året som har gått. De har bestrebet seg på å følge alle pålegg uten å mukke.

Lydige og passive

Teatrene har vært for lydige, nesten servile, mener noen. Scenekunsten kunne ha kjempet mer for sin sak og vært mer aktive med å vise hvordan teater er berikende og relevant – særlig i en krisetid (det finnes en del hederlige unntak her, blant dem Nasjonalballetten). Dermed kunne de ha demonstrert at de ikke er kostbar og unødvendig pynt, heller spennende og viktige aktører.

Det er ingenting som tyder på at teatersalene er en vesentlig smittekilde. De er trolig blant de minst farlige stedene å oppholde seg under en epidemi. I en teatersal er det høyt under taket og god utlufting. Publikum sitter stille og snakker ikke sammen. De sitter på rader vendt samme vei og puster ikke på hverandre, og det er lett å plassere tilskuerne langt fra hverandre.

De som styrer landet vil ikke ha velgerne myldrende omkring på offentlige transportmidler og fortauer og alle slags steder hvor det ikke er strengt nødvendig at vi oppholder oss. Og da kan politikerne ofre kulturen, som de øyensynlig regner som noe mindre viktig.

Kultursektoren har stort sett sittet pent og stille i båten. Men den kan dessverre ha gode grunner til å frykte nedskjæringer på sikt. Mange spår at kulturæringene, blant dem teater, vil bli noe av det siste som prioriteres når koronatiden en gang er slutt. Da vil de fulle og langsiktige konsekvensene for norsk økonomi vise seg. Hvis økonomien da viser seg å være alvorlig svekket, vil bevilgningene bli reduserte.

Byråkratisering

Når institusjonsteatrene blir lagt under Kulturrådet, mister teatersjefene noe av den direkte kontakten med departementet og statsråden. De blir henvist til en ytre etat.

Etter at Danielsen ble direktør i Kulturrådet, har det vært store omveltninger i rådet,. Danielsen har fått flere oppgaver lagt direkte under seg. Under omstillingsprosessen, som også har foregått i ly av epidemien, har hun holdt holdt kortene tett til brystet, også overfor ansatte og medlemmene av fagrådene. Kulturrådet sveller opp og begynner å ligne et direktorat.

Dette stemmer dårlig med regjeringens mål om avbyråkratisering,. Men det stemmer med Solberg-regjeringens vilje til politisk styring. Når det gjelder vilje til sentralisering, detaljstyring, kontroll og rapportering på mange områder, står ikke denne regjeringen tilbake for noen Ap-regjering.

Historisk har Høyre stått for ikke-innblanding i kulturfeltet. Arbeiderpartiet har vært mer åpen på at kultur bør være med på å forme samfunnet i den retningen man ønsker, altså at kultur skal være nyttig og oppdragende. Nå er det Ap- og SV-politikere som viser interesse for kunstens frihet, og de færreste sentrale Høyre-politikere viser interesse for, og kunnskaper om, kultur.

Hvilken innflytelse minipartiet Venstre har på kulturpolitikken, er uklart, men utsagn fra kulturministeren viser begrenset entusiasme for feltet han er satt til å lede.

Kulturen nederst

At en kulturminister gir inntrykk av å ha liten kompetanse på kultur, er vi vant til. Kulturministerposten regnes som en rekrutteringsarena for ambisiøse politikere som ønsker å klatre i systemet. Men en kulturminister pleier i det minste å argumentere for sitt felt, og hvis Raja har kjempet for teatrene innad, har han holdt tett om det utad.

Hvorfor regjeringen prioriterer kulturen aller nederst, og til og med gjør et poeng av det, kan man bare undre seg over. Det virker ikke som noen gjennomtenkt kulturpolitikk.