– Svaret ligger i kunsten, i filmen, i litteraturen. Derfor skriver jeg roman om det

Hva handler romanen om?

– Anita reiser til Roma for et opphold på et nordisk kunstnersenter, der skal hun skrive om Pier Paolo Pasolini. Dagen før hun reiser får hun vite at sønnen vil bli kvinne. At han er kvinne. Den neste måneden skjer det mye med Anita, som forsøker å forstå og som møter seg selv i døra i samtaler de andre som bor på senteret.

– Hun råker også inn i sin egen fortid i byen, da hun var ung og slet med en annen type dysfori, og møter en kentaur som var statist i Pasolinis film Medea. Hva kan han fortelle om forholdet som utviklet seg mellom Maria Callas og Pasolini? Og hva har skjedd med ham?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– Flere ting har løpt sammen. Transdiskusjonen som har gått fra performativitet på nittitallet til en kompleks samtale i dag. Det forundrer meg at det er to motpoler her, så mange nivåer og lag som ligger i identitetspolitikken.

– Hvordan kan vi gå videre fra fastlåste posisjoner mellom feminismen og transaktivismen? Svaret ligger i kunsten, i filmen, i litteraturen. Derfor skriver jeg roman om det, derfor trekker jeg også inn filmen i romanen. For å utvide rommet. Det har gått en kule varmt i hjemmet i samtalene rundt flytende kjønn, cispersoner og ikke-binaritet, men det betyr ikke at vi låser oss fast i hvert vårt ståsted.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil at tanker skal settes i sving når Anita tenker høyt om blant annet identitetspolitikk. At dagboka til Maria Callas, som jeg har diktet opp, setter nåtiden i relieff til 1969 – som rommet både månelandingen og Stonewall-opprøret – samt Anitas minner fra åttitallet.

– Jeg er mindre opptatt av hva jeg vil formidle enn av linjene som trekkes, leseropplevelsen, humoren, sveipet av Callas' og Pasolinis tanker, hans tekster og kraft som trekker på det mytiske. Jeg er en kraft fra fortiden, sa Pasolini. Han ville blitt 100 år i år.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg vet ikke om skrivesperre er beskrivende for min del. Opplever sjelden en «av» og «på»-tilstand, snarere motstand og angst. Ulike grader av tilfredsstillelse når noe er klort ned, koblinger kommer til. Det er en livsstil, jeg sirkler meg inn i et magnetfelt, der jeg samler bøker, artikler, ser filmer, er i en prosess preget av uro og leting.

– Prokrastinering er nok mer betegnende enn skrivesperre, jeg kan hale ut skrivingen i evigheter.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg jobber best om morgenen og formiddagen, før verden slipper til i hodet. Ellers tyr jeg til triks som å stille klokka, intervaller med google-forbud, og sette meg på kafé, andre steder. Førsteutkast til et kapittel eller avsnitt skriver jeg ofte for hånd, siden skriver jeg det ut og bearbeider det på maskinen. Jeg skriver om mange ganger, og går turer, trener og hører musikk for å prosessere det jeg jobber med. Da kommer løsningen på det jeg baler med.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Den sentraleuropeiske litteraturen har vært avgjørende, med modernismen. Før jeg begynte å studere, var det Sigurd Hoel og Bjørneboe (og morsomme Woodhouse!), siden kom kvinneskriften med Hélène Cixous. Så studier, tysk og italiensk litteratur.

– Men om du mener rent konkret, vil jeg trekke fram Thure Erik Lunds viltre og skarpe syn på litteratur, alltid skjerpende, i de årene vi var naboer på landet. Og redaktøren min, Kari Joynt, hun inspirerer meg til å bli bedre.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– I tenårene en gang. Jeg hadde et par gode lærere på videregående som så meg og fikk meg til å tro jeg hadde noe. I 11-12-årsalderen kunne jeg drømme at jeg skrev, rent fysisk, linje for linje. Men skrekken for det hvite arket i våken tilstand gjorde at jeg debuterte sent. Måtte lese mye først, jobbet i avis og drev med teater.

– Jeg var fortvilt over ikke å ha debutert da jeg fylte tretti, da var løpet liksom kjørt. Trodde jeg.

Nevn én person du håper leser boken?

– Jon Fosse. Fordi han aldri vil lese den.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Moby Dick av Herman Melville, fenomenalt oversatt av Bjørn Hermann. Det verdensbildet og de skildringene du finner der gir deg regelrett bakoversveis. Den er en bibel for vår tid, med sine barokt uttenkte refleksjoner og sammenhenger som knytter sammen Leviathan og Hobbes og dagens syn på kolonialisme, økologi og bærekraft. Men leses for fortellergleden, ordgyterifesten, de minutiøst tegnede karakterene og den encyklopediske kunnskapen.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Høyreluren av Leonora Carrington, vidunderlig oversatt til nynorsk av Gunstein Bakke. Her er mye lunhet og surrealistiske toner, jeg blir sittende og smile som en katt når jeg leser om den nittito år gamle Marians dramatiske liv på pleiehjem. Også her trekkes linjer århundrer tilbake i tid, realisme og myter, abedisser og gudinnen Venus veves sammen med samer (!) og økologi. Det blir ganske vilt, jeg elsker overskridelser av denne typen.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Musikk. Stemme. Riding. Jobber med å legge hjernen inn i andre spor.