Gine Cornelia Pedersen skriver best når hun lar følelsene få lede teksten: – En slags fallitt for intellektet mitt, men det er sant
– De to ekstreme ytterpunktene har alltid fascinert meg. Jeg håper leseren møter seg selv litt i døra underveis
– Når jeg nå vender tilbake til sjangeren, er det for å utforske de uutnyttede mulighetene den rommer
Kristian Hegertun: – Jeg håper jeg har skrevet en original roman som bidrar til noen nye perspektiver
Jon Øystein Flink: – Det er vanskelig å forestille seg en tekst som fremstår mer ujålete og ektefølt uten å bli sentimental
Ideen bak romanen kom med erkjennelsen av at de mektigste og farligste kreftene i mennesket ikke forandrer seg gjennom århundrer
– Det var også det å møte andre folk som skrev, som var helt vanlige, som ikke leste litteraturvitenskap eller gikk i frakk
Kim Leine: – Denne tvilrådigheten er et problem hvis man vil skrive faglitteratur, men perfekt stoff til en roman
Kaj Skagen: Den kan være en påminnelse om at ikke alt – heller ikke litteraturen – alltid går fremover
Sindre Mekjan føler av og til det er nytteløst å skrive romaner – til han kommer over et forfatterskap som viser at det er helt feil
Gunnar Staalesen: – Det er det som ligger i bakhodet hver dag jeg setter meg til tastaturet for å skrive på en bok
– Det begynte med at jeg ble opptatt av hvor slemt folk som elsker hverandre, eller har elsket hverandre, kan snakke til hverandre
Kjersti Annesdatter Skomsvold: – Jeg skjønte at jeg måtte forkaste det jeg hadde gjort og begynne på nytt
Andrea Nicolaisen Brun: – Forestillingen om meg selv som forfatter har aldri føltes som et naturlig sted å begynne