Eivind Buene er aktuell med boken «Konfirmasjon». Foto: Julia Naglestad

DERFOR ROMAN: – Du behøver ikke kjenne veldig mange fedre før du forstår at dette er et rikt og vanskelig område, rent eksistensielt

Redaksjonen
Publisert: 9. mai 2022 kl 09.48
Oppdatert: 9. mai 2022 kl 11.34

Eivind Buene (48)

 

Hva handler romanen om?

– På baksiden av boka står det at den handler om å undersøke farskapets vilkår i vår tid. Og det er riktig. Romanen handler om en far med en datter i konfirmasjonsalder, om hvilke muligheter de to har og har hatt for å bygge en nær relasjon. Hvor går veien videre, nå som datteren er fjorten?

– Og så handler det om vennskap. Vennskap mellom menn er et viktig sidetema i romanen, og et område som interesserer meg. Faren i boka legger etter hvert ut på en road trip med sine to beste venner, hvor de får god tid til å dele sine erfaringer.

Saken fortsetter under annonsen

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– Jeg er opptatt av fedres muligheter som omsorgspersoner, og det henger sammen med erfaringer fra eget liv. Men du behøver ikke kjenne veldig mange fedre før du forstår at dette er et rikt og vanskelig område, rent eksistensielt. Dermed også et rikt område for litterære utforskninger.

– Likestilling er høyt på agendaen innen kultur, politikk og økonomi, likevel opplever jeg at farsrollen fremdeles er en utsatt posisjon. Samtidig er farsrollen et av de stedene hvor de store samfunnskreftene og det lille livet møtes, og det er jo ofte der man vil være, som forfatter.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det er helt umulig for meg å formulere på noen få setninger. Romanen selv er svaret på det spørsmålet. Men det handler om farsrolle og mannsrolle, det er klart. Og det handler om muligheten for å utvikle seg som menneske: En av de store fallgruvene som voksen mann er jo å stivne i sine egne mønstre og si 'sånn er jeg, ferdig med det.' Jeg merker det på meg selv, og jeg forsøker å jobbe mot det. Denne romanen er en del av det arbeidet, tror jeg.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Nei. Jeg er komponist også, og i perioder der jeg ikke har litterære prosjekter som brenner, kan jeg konsentrere meg om musikken. Det fungerer begge veier: Når jeg er skikkelig lei av musikken, kan jeg gå til litteraturen. Jeg føler meg heldig som har den muligheten til å drive vekselbruk.

Saken fortsetter under annonsen

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Det tror jeg ikke. Jeg har god konsentrasjonsevne, så jeg kan skrive tre-fire timer i én økt. Og så er jeg god på å skrive med lav selvsensur, la teksten løpe fritt. Da blir det mange runder med redigering, men man kan skrive seg frem til tanker man ikke hadde klart å tenke seg til. Men altså: Jeg er usikker på om noe av dette er særlig spesielt for en forfatter.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Redaktørene mine inspirerer meg alltid til å forsøke å strekke meg litt lenger. Og så har jeg mine litterære helter, fra Marguerite Duras via Lars Norén til David Foster Wallace. Det er jo ikke særlig originalt. Men det er klart, det er de virkelig gode bøkene som får en til å forsøke igjen, feile igjen, og kanskje forsøke bedre.

Nevn én person du håper leser boken?

– Min datter. Hun leste manus, så det håpet er oppfylt. Årsaken til at dette er viktig for meg tror jeg er åpenbar når man leser boken.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

Saken fortsetter under annonsen

– Lars Noréns dagbøker. Det er meditasjon og provokasjon i samme pakke. Til tider svært vakkert, til tider ondskapsfullt. Han skriver frem livet sitt, ikke som en roman, men med en akutt opplevelse av å stå i det, her og nå. En ekstrem tekstmasse man kan miste seg selv i.

– Jeg er Norén-junkie i de periodene jeg er inne i dagbøkene. De har mange perspektiver på det å eldes som mann i vår kultur, på godt og vondt – han skriver jo hårreisende ting iblant, og er hele tiden i klem mellom å forsøke å være en god feminist og klassisk svensk kulturmann.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Ingen. Jeg får lesesperre når jeg er ferdig med en roman. Det varer noen måneder. Men jeg hører mye på musikk. Østerrikske Klaus Lang, for eksempel, hans fabelaktige pianokvintett '3 goldene Tiger'. Og så har det blitt mye av Schuberts sene kammermusikk i det siste. Som gammel funk- og soulelsker hører jeg litt på Silk Sonic, nesten irriterende stilriktig retro. Og Royce Wood Junior, som lager fine saker.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å spille tennis.