– Vi som voksne foreldre må bryte båndene til fortiden

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Mikael, ektemann og trebarnsfar, som har brutt med foreldrene for 17 år siden. Vi møter ham i farens begravelse, der han ser igjen sin mor for første gang.

– Konfrontert med minner fra barndommen følger vi ham inn i en periode med voldsom usikkerhet på om minnene hans fra det han mener var en ulykkelig barndom er reelle eller bare noe han innbiller seg.

– Romanen handler om hvordan vi som voksne foreldre skal klare å bryte båndene til fortiden uten å gjenta foreldrenes feil og mangler.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Nei, dette er en roman. Men jeg har arbeidet som prest i fire år og vet av erfaring hvor mye vi mennesker kan bale med på innsiden av hjemmets fire vegger, selv om alt ser normalt ut utad. Og jeg vet av erfaring hvor vanskelig samlivet i en familie kan være når en av de voksne lider av psykisk ustabilitet. Særlig barna er taperne i slike familier.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– At det står noe på spill og at det er et svært alvorlig prosjekt å være en forelder. Men jeg ønsker kanskje også å formidle et slags håp om at selv om fortiden innhenter deg, kan vi mennesker bære på ukjente krefter som kan snu det som ser fullstendig fastlåst ut.

– Jeg vil vel også formidle en leseglede, og dersom leseren kan kjenne seg igjen i eller få noe viktig ut av det jeg skriver, ville jeg bli en svært lykkelig forfatter.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei, ikke egentlig. Det kokte bra på alle kjeler. Men generelt sett dersom jeg står fast så er en viktig regel for meg å skrive uansett. Det blir ikke litteratur av å sitte og tenke.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– At jeg skriver mer enn nødvendig, kanskje? Jeg må ofte skrive meg ned til der det brenner, og da blir det mye svinn.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– W. G. Sebald.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg har egentlig aldri tenkt at jeg ville bli forfatter. For meg henger den tittelen svært høyt, altfor høyt, har jeg forstått nå, og jeg burde kanskje ha begynt å skrive skjønnlitterært for lenge siden.

– På den andre siden tror jeg vel at alle de årene der jeg har lest og lest også har formet meg til å finne min egen stemme, og at den første romanen kom akkurat når den skulle.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Det er ikke en, men fire; Barna mine, når de blir større, så de kanskje bedre kan forstå den faren de fikk utdelt.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Brødrene Karamasov», av Dostojevskij. Fordi i den boken finnes alt av menneskets dypeste lengsler og begjær, redsler og aggresjon, laster og dyder, alt dette skjulte som driver oss mennesker uavhengig av tid og sted.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg arbeider nå med roman nr. 2 og merker at jeg ikke klarer å ta inn andre forfatteres stemmer i den fasen. Mulig det er en feil, men slik er det. Jeg må ha det stille i hodet og kropp når det jeg tenker på skal ut i konkret tekst.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å fordype meg i sjakkåpninger. Jeg er elendig på åpningsteori.