Utforsker ukjent krigshistorie i ny historisk roman

Hva handler romanen om?

– Boken er en uavhengig oppfølger til «Mormor danset i regnet». Den var inspirert av historier om kvinner som giftet seg med tyske soldater. «Morfar pustet med havet» er historien om mormors norske ektemann, og den er også basert på sanne historier og faktiske hendelser.

– I denne boken er temaet norske statsborgere som satt i japansk fangenskap – noe som er ukjent for de fleste. I begynnelsen av boken blir et norsk skip torpedert i Det indiske hav i 1943. Konrad og Sverre, to brødre fra Grimstad, er blant de få som overlever. Men de kommer bort fra hverandre, og Konrad ender opp på et sykehus på Java. Der forelsker han seg i den norske sykepleieren Sigrid. Både Konrad og Sigrid havner i japanske fangeleirer, og brått handler livet kun om å overleve krigens grusomheter. Vil de noen gang treffes igjen? Og hva skjedde med Konrads bror?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– Faren min var motstandsmann og jeg vokste opp med sterke historier om krigen. Men jeg leter etter det ufortalte, de ukjente, og da jeg skjønte at det var 220 kvinner og 120 barn blant den nesten 900 norske som satt i japanske fangeleirer i hele Sørøst-Asia, visste jeg at jeg hadde funnet enda en del av vår krigshistorie som få kjenner til. Noen måtte skrive om dette, og det ble meg.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– For å vite hvem jeg er, må jeg kjenne historien om meg – om de som levde før meg. For å kjenne vår identitet som nasjon, må vi kjenne historien om oss.

– Jeg vil gjerne bidra til at historien om hva nordmenn opplevde under krigen blir utvidet, særlig kvinnenes historier. Jeg ønsker å berøre leseren med en fiktiv historie, som samtidig forteller noe sant, at leserne skal si: «Jeg visst ikke at ...» og både bli grepet, opprørt og opplyst.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg hadde aldri skrivesperre, men jeg vegret meg i flere år for å begynne å skrive på denne romanen. Jeg visste at jeg måtte gjøre fryktelig mye research, og desto mer jeg lærte, desto mer måtte jeg finne ut av. Særlig vanskelig var det å finne ut hva kvinner og barn opplevde i fangenskap.

– Handlingen foregår på Java, en ukjent del av verden for meg og jeg måtte lære mye om krigen i Asia og Stillehavet, forholdene i fangeleirene, den japanske Bushido-kulturen, landskap, mat, religion osv. Jeg har gjort research i flere år mens jeg har skrevet tre andre bøker.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Alle mine romaner er inspirert av sanne historier og forfatterskapet er journalist-drevet med veldig mye research. Jeg begynner alltid med et tema som interesserer meg, ikke med selve historien eller karakterene. Først når jeg kan stoffet, bestemmer jeg meg for om det blir krim eller en historisk roman, og da vokser karakterene og hendelsene fram underveis.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Det tette samarbeidet med redaktøren min i Aschehoug er det viktigste.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Noen som vet at foreldre eller besteforeldre var i japansk fangenskap og som ikke har visste hva de gikk gjennom.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Min litterære oppvåkning: «Kristin Lavransdatter» av Sigrid Undset

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg ikke bøker, jeg gjør research til min neste roman. Så det går i faglitteratur. Hva det er kan jeg ikke si, siden jeg aldri snakker om bøker jeg skal skrive - bare de jeg har skrevet.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å ikke gjøre noen ting!