Annonse
Agnes Lovise Matre tar et oppgjør med homofobi i bygde-Norge i sin nyeste krimroman. Foto: Haakon Nordvik
Derfor roman

Bruker krim til å ta opp tabubelagte temaer

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Hva handler romanen om?

– Det gjemmer seg langt mer enn kravlende insekter og mark under svart jord.

– Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda. Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg skriver om det å være homofil på åttitallet i ei lita bygd, men også det å være skeiv i dag.

– Spørsmålet jeg stiller, er om en egentlig har kommet særlig lenger. Hvor er alle homofile i bygde-Norge? Hvorfor er det så mange som ikke tør å være den de er?

– Jeg er ikke homofil selv, men har heldigvis skeive venner som lærer meg noe hele tiden.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Først og fremst så håper jeg at boka skal være spennende å lese. Samtidig som jeg synes krimsjangeren har en fin ramme som en kan bruke for å belyse tabuer. Der tabuer finnes, finnes hemmeligheter. Der hemmeligheter finnes, kan det lett skje en forbrytelse.

– I store byer så liker en å tro at en har kommet så langt i forhold til holdninger en har til homofile. Jeg tror ikke på det. Jeg har venner som i nyere tid har blitt utsatt for grov vold på grunn av sin legning. Senest ble en gutt skambanket på trikken i Oslo. Min mening er at en ikke skal skrape mye i toleransen til folk før en finner intoleransen.

– Selv har jeg jobbet tett på Bjørn Andrè Widvey, på Skeivt arkiv i Bergen i prosessen. Han er selv homofil og vi har hatt gode samtaler om tema. Selv jeg, som trodde jeg var frilynt og opplyst har møtt meg selv i døra.

– Jeg ønsker å snakke om det vi kanskje ikke snakker så mye om. Vi trenger å forstå mer, vi som ikke går først i Pride-tog eller kjemper for skeives rettigheter. Som lærer i ungdomsskolen, har jeg hatt homofile elever fra tid til annen, men egentlig alt for få ifølge statistikken. De aller fleste står ikke fram med sin legning før etter at de har gått ut av ungdomsskolen.

– Noe, selvfølgelig, kan skyldes usikkerhet rundt egen legning, men jeg kjøper ikke det som forklaring alene. Det er fremdeles for mye fordommer i samfunnet vårt mot homofile. Vi liker ikke å snakke så mye om det, liksom.

– Min greie er nok å skrive om ulike tabuer. Tidligere har jeg skrevet om voldtekt i sosiale relasjoner, omsorgssvikt og spilleavhengighet. Denne gangen har jeg valgt å slå et slag for alle de flotte menneskene som tør, og som ikke tør å elske hvem de vil, samtidig som jeg roter i grums fra fortiden.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Er ikke plaget med skrivesperre, men jeg jobber fulltid som lærer og i pandemien, hvor vi har skiftet mellom rødt, gult, grønt, gult, rødt, og hvor arbeidsmengden har blitt ekstrem til tider. Timeplaner skiftes og vi hele tiden må forholde oss til nye regler, nye elever, lage nye opplegg som passer nivået vi er på, i tillegg til å vurdere mye elevtekster, så har overskuddet til å være kreativ blitt borte i perioder.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er en planlegger. Først finner jeg et tema jeg ønsker å si noe om. Så går jeg lenge og grubler meg fram til hvordan jeg kan gripe det an i forhold til krimsjangerens krav. Når jeg har plotet sånn omtrent klart, begynner jeg med planlegging. Da planlegger jeg fra 30 - 50 scener, før jeg til slutt begynner å skrive. Jeg skriver i ferier og helger. Da står jeg opp tidlig og skriver mellom 4-8 timer pr dag.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Leserne mine er de som inspirerer meg mest. Etter hvert har jeg fått en større og større leserskare som stadig sender en melding på Facebook eller lignende og lurer på når den neste boka kommer. Det er veldig inspirerende.

– Så blir jeg inspirert av å møte forfatterkollegaer, noe som det har blitt alt for lite av i pandemien. Faktisk første gang jeg skulle ønske at jeg hadde bodd i Oslo, selv om smittetrykket har vært så stort. Å være forfatter er et ensomt yrke, men heldigvis er jeg gift med en av dem. Jeg spiller mye ball med min mann, Geir Tangen, og han er vel den største inspirasjonskilden i hverdagen.

– Ellers var jeg så heldig å ha Kolbein Falkeid som norsklærer da jeg gikk på videregående. Hans tilbakemeldinger den gangen, har betydd mye for at jeg turte å skrive «romanen» til slutt.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Selvfølgelig alle homofober der ute, men de nytter det kanskje ikke å gjøre noe med.

– Men om jeg skal velge en jeg virkelig har lyst til at skal lese boka mi, så må det være Morten Hegseth. Han ga meg mye inspirasjon i skriveprosessen med programmet han laget der han belyste temaet «Homoterapi». Tror nok det programmet ga meg inspirasjonen til å velge Morten som fornavn på en av de viktigste personene i boka mi.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg vet jeg er inhabil, men i vår kan jeg ikke komme utenom den siste krimboka til min mann Geir Tangen. I romanen, «Vargtimen» gjør han noe jeg aldri ville våget. Ikke i en krimbok, selv om det, strengt tatt er meg som skriver om tabuer i denne familien.

– Fra å ha skrevet Kaizerstrilogien om Viljar Ravn Gudmundsen og Lotte Skeisvoll, har han gått fra det jeg, innenfor husets fire vegger, kaller «Cowboykrim», til å virkelig skrive om vonde og tøffe ting. I «Vargtimen» klarer han det kunststykket å sette selvmord blant unge inn i en krimkontekst, samtidig som han gjør det med respekt og verdighet.

– Som lærer står jeg noen ganger nær slike hendelser. Jeg var derfor både bekymret og nesten litt redd, da Geir ville kaste seg ut i dette. Selvmord er så vondt, så uforståelig, så sårt og hjerteskjærende for dem som står aller nærmest disse ungdommene, men også for oss lærere og andre som arbeider tett på ungdommene.

– Det er imponerende å se hvordan Geir behandler tema med respekt og varsomhet, samtidig som han får fram mye av det ungdom i dag står ovenfor av ting de ikke kan håndtere, som for eksempel et nettsted som har som mål å få unge mennesker til å ta sitt eget liv. Boka er dessuten en sidevender, noe som aldri er en ulempe med en krimbok.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Merethe Junkers «Lillemann Ildebrann».

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Skulle ønske jeg kunne fått muligheten til å være forfatter på heltid, slik at jeg fikk tid til å skrive enda flere bøker. Ikke bare krim. De ligger i kø i hodet mitt og bare venter på anledningen. Så vil jeg se barnebarna mine i Oslo mye oftere.

Hvis du måtte velge?

 

Jo Nesbø – Karl Ove Knausgård

Espresso – Filterkaffe

Musikk – Podkast

Avis på papir – Avis på nett

Skavlan – Lindmo

Dagens Næringsliv – Klassekampen

Åsne Seierstad – Tor Bomann-Larsen

Lese bok – Høre bok

Sakprosa – Skjønnlitteratur

Film på kino – Film hjemme

Ved sjøen – På fjellet

 

Agnes Lovise Matre (54)

  • Yrke: Forfatter og adjunkt
  • Utdannelse: Adjunkt med tilleggsutdannelse
  • Bosted: Haugesund
  • Aktuell med: «Uvigslet jord»
  • Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
  • Antall sider: 363
Annonse
Annonse

Agnes Lovise Matre (54)

  • Yrke: Forfatter og adjunkt
  • Utdannelse: Adjunkt med tilleggsutdannelse
  • Bosted: Haugesund
  • Aktuell med: «Uvigslet jord»
  • Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
  • Antall sider: 363
Annonse