Malin C.M. Rønning ønsker å skrive frem et nytt blikk på verden

Hva handler romanen om?

– Boka handler om flere ting – det finnes et lite jeg som prøver å finne ut hvordan virkeligheten henger sammen; livet, væren og døden, og dette jeg-et kommer fram til noe annet enn samfunnet rundt. Den handler om ensomhet og fattigdom og skygger som går i arv. Så handler den om håpet som ligger i skogen og dyra, det som er utenfor mennesket, all den kunnskapen som er tilgjengelig for en observatør.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg hadde et ønske om å skrive fram et annet blikk på verden, for det fascinerer meg - den fortsatte gjengse forestillingen om at mennesket er viktigere enn alt annet levende, at vi skal trone på toppen av verdenshierarkiet, når vi så åpenbart er fulle av mørke.

– Vi har muligheten til å forvalte på en god måte til beste for alle, vi har intelligensen og erfaringen, men velger ofte heller det motsatte; på grunn av grådighet eller frykt eller sorg, for eksempel. Det er en merkelig idé at alt er oss gitt, for vi har ikke fått – vi har tatt noe som ikke var vårt. Det skaper ulikhet, mellom mennesker også.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det er viktig for meg at folk leser boka på den måten de ønsker, legger fokus der de vil og finner det som gir gjenklang i dem selv.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Selve skrivingen startet omtrent da jeg begynte på skriveskoler: Forfatterstudiet i Bø, etterfulgt av Litterär Gestaltning i Gøteborg. Det er vel noe over fire år siden, cirka.

Når og hvor skriver du?

– Jeg skriver mest hjemme, fra morgen til ettermiddag, ved et nyinnkjøpt skrivebord, endelig, etter et halvt år i sofaen. Så skriver jeg på kafé, på bibliotek, på tog, i campingvogna som står i mammas hage i skogen. Jeg skriver sjelden eller aldri kveld eller natt, jeg blir så trøtt og legger meg tidlig fordi livet tar på.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg har alltid med meg en arbeidsbok der jeg skisserer scener eller noterer tanker, jeg liker å skrive for hånd. Jeg går mye fram og tilbake over gulvet og tenker eller snakker med meg selv. Så bruker jeg en del tid på å lese gjennom det jeg har skrevet og tenke don´t quit your day job, for jeg har også en liten day job.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Det kommer an på boka og ambisjonsnivået: Det tar lengre tid å lese Bachmans «Malina» enn «Vi er fem» av Mathias Faldbakken (som jo er vidunderlig). Jeg leser diktsamlinger i intense skriveperioder, og romaner i mindre intense skriveperioder. Nå leser jeg Karl Daniel Törnkvists diktsamling «Himlen» og endelig Virgina Woolfs «To the lighthouse» – sent, men godt.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Å, det kjennes vanskelig å svare på, for det er en ubehagelig avsløring av forfengelighet i det – liksom: Hvem vil jeg bli anerkjent av – forutsatt at de liker romanen, så klart. Men hvis jeg kan legge til premisset at boka blir oversatt, og at jeg kan slå av en prat med vedkommende etterpå, og snakke om deres arbeid heller enn mitt, så ville det vært ganske fint å bli lest av og snakke med Herta Müller, David Lynch og Hiromi Ito.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Det er så mange! Men jeg leste nylig Mare Kandres «Bübins Unge», en merkverdig roman fra 1987 om en ung jente i overgangsfasen mellom barn og voksen. Den er full av vekster og ubehag og sanselighet, og har et emosjonelt driv jeg ikke ofte kommer over.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Kerstin Ekman. Fordi nåtida er relevant og jeg godt kunne tenke meg å snakke med henne om skogen og essayene hun har skrevet, og om romanene og livet og framtida.