Teater i London: – To Kill A Mockingbird er sørgelig aktuell

­– Ja, jeg tar gjerne med mine minoritetsspråklige elever og ser «To Kill A Mockingbird», eller på norsk «Drep ikke en sangfugl», sier Trond Christian Anvik, som underviser på Lillestrøm videregående skole.

Læreren, som er min teatergjest på Gielgud Theatre i Londons West End, lener seg fremover for å få med seg hvert ord i den ganske ordrike oppsetningen. Etterpå er han full av inntrykk.

Voldtektsanklage

– Jeg er jo glad i romanen til Harper Lee. Nå er det en stund siden jeg har lest den, så teateroppsetningen satte i gang mange tanker.

– Inneholder teksten virkelig nok krutt i dag? At en svart, åpenbart uskyldig mann ikke bør få dødsstraff for en voldtekt han åpenbart ikke har begått, er jo ikke akkurat en ny og oppsiktsvekkende oppfatning?

– Teksten er absolutt aktuell. Jeg synes det er en god roman, og derfor har den kraft i seg til å overleve sin tid. Rasisme er sørgelig aktuelt! Derfor har den overføringsverdi til i dag, selv om ikke alt er likt i dag i Storbritannia, hvor vi er nå – eller i USA, eller for den saks skyld i Norge.

– Noen vil sikkert si at det hadde vært bedre å skrive et helt nytt stykke, basert på hva minoriteter kan oppleve i Europa på 2000-tallet?

– Sikkert. Men jeg synes det er viktig at vi opprettholder betydningen av eldre litteratur også. Når den er god. Dette er en moderne klassiker, sier Anvik, som mener at vi ikke kan vente at litteratur kan speile vårt eget liv hundre prosent.

– Men god litteratur – og godt teater – kan gi oss innblikk i erfaringer som ikke er våre egne, og skape empati for andre som er i en annen livssituasjon. Det er styrken i litteraturen: Vi kan oppleve andres liv «fra innsiden» og slik erfare mye mer enn vi har mulighet til å oppleve i vårt eget liv.

Teater og bok

– Er det noen fordel å se denne historien på scenen? Kunne man ikke bare ha lest boken?

– For mange er nok romanen bedre. Men det er ikke alle som leser så mye fiksjon - uansett årsklasse. En del av mine elever synes det er vanskelig å komme igjennom en hel bok. Jeg bruker oftere noveller eller filmer i undervisningen. «Mississippi Burning», en film av Alan Parker om FBI-agenter som undersøker drapet på borgerrettighetsforkjempere på 1960-tallet, er en favoritt, sier Anvik.

– Jeg tror mange unge hadde syntes det var spennende å se denne romanen på teater – selv om sørstatsdialekten som skuespillerne bruker kan være litt vanskelig å forstå for norske elever.

Men det er jo noe som går tapt når en roman overføres til et annet medium, særlig fortellerstemmen til lille Scout, fortsetter Anvik.

– Scout forteller boken i jeg-form. Tematikken er blytung, så det er noe avvæpnende ved at den blir fortalt av et barn. I boken skaper det emosjonell nærhet – men også en del komikk. Det første forsvinner litt her, mens det siste kommer godt frem. Kanskje for godt. Jeg reagerte litt på at de laget så mye moro med de tre voksne skuespillerne som illuderer barn i oppsetningen. Det forstyrret balansen i stykket. Spesielt i første akt, før vi var ordentlig introdusert for personene.

Humor og realisme

– Humor kan virke distanserende, slik at det blir mer underholdningsteter og kanskje mindre politisk teater?

– Ja, men humor kan også hindre at tilskuerne kobler av, og dermed skape engasjement! For dette temaet er så alvorlig som det kan bli.

– Det er typisk for britisk, realistisk teatertradisjon å ta så mye humor ut av en tekst som mulig. De gjør det vanligvis når de setter opp Ibsen også. I Norge er slikt «gammeldags» teater nesten blitt eksotisk. Vi er jo blitt vant til en mer kontinental, eller tyskinspirert stil, hvor regissøren spiller en større rolle og teksten gjerne sklir mer inn i bakgrunnen. Syntes du ikke det ble litt vel mye realisme i måten stykket ble satt opp på her – hvor alt fra hatter til blomster og keramikk var historisk korrekt?

– Kanskje er det ikke er helt stuerent å innrømme det, men jeg tar sjansen: Jeg liker godt «gammeldags» titteskapsteater med realistisk spillestil, stadig skiftende kulisser og tidsriktige kostymer, slik som her. Hvis det er godt spill og det er en god tekst, sier Anvik.

– Jeg savnet heller flere realistiske aspekter og handlingselementer fra romanteksten, som for eksempel når den svarte hushjelpen Calpurnia tok med seg barna til gudstjeneste i sin menighet. Hadde oppsetningen vært mindre detaljert og mindre realistisk, hadde kanskje enda mer gått tapt fra roman til scene.

Føle på uretten

– Men hvis vi forestiller oss at forfatter og regissør hadde tatt seg større friheter, og hadde satt det opp helt annerledes? For å skape engasjement – for de fleste i salen var jo hvite – kunne man tenke seg at teatret lot svarte skuespillere spille de hvite rollene og hvite skuespillere illudere svarte karakterer. Da hadde vi hvite publikummere kanskje kunnet føle enda mer på uretten.

– Det hadde vært et interessant grep. Men jeg synes ikke det er noe nødvendig grep, sier Anvik, som selv dels har en bakgrunn fra USA.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på USA, både fordi jeg tilfeldigvis ble født i Baltimore i Maryland. Familien flyttet tilbake til Norge da jeg var liten, så jeg har ikke den personlige erfaringen det er å vokse opp i et rasedelt samfunn. Men jeg har jobbet med engelskfaget hele yrkeslivet og har reist en del i USA, forteller han.

Lirke det inn bakveien

– Ser du klare paralleller til de av dine elever som har ikke-norsk bakgrunn? Eller blir det litt vel voldsomt å sammenligne med rutinemessig justismord på svarte med ungdom som er oppvokst i Norge?

– Jeg vet ikke alltid helt konkret hva elevene mine har opplevd. Man må også være forsiktig med å spørre. Det hender de forteller selv. Litteratur, teater og film kan være gode innganger til samtaler. Det kan være lettere å snakke om fiksjon enn å utlevere eget liv. Man må være veldig varsom, skape rom for en samtale der elevene får ta initiativ hvis de ønsker det selv.

– Jeg lar det være opp til elevene, men jeg legger gjerne opp til en sokratisk samtale, hvor jeg har et indirekte mål – men det er opp til samtalepartneren om samtalen beveger seg dit. Og målet er aldri at elevene skal utlevere seg, naturligvis, snarere at vi belyser ulike temaer

For Anvik er slike samtaler med elever med mange ulike bakgrunner ofte en øyeåpner.

– De kan gi nye perspektiver, også gitt aldersforskjellen, sier Anvik, som underviser to klasser med utelukkende minoritetsspråklige, de fleste med kort botid, (ikke fra USA, vesentlig fra Afrika og Midtøsten) – i tillegg til studiespesialiserende klasser, hvor det også er en del minoritetsspråklige elever.

«Hvit frelser»

– Romanen og oppsetningen kan beskyldes for å gi hovedrollen til en hvit mann som «redder» de undertrykte, «a white saviour». Advokaten Atticus Finch er helten, ikke svarte Tom Robinson. Hva synes du om det?

– Jeg kan se denne typen kritikk. I filmen Mississippi Burning har vi noe av det samme, med sannhetssøkende hvite personer som hovedpersonene.

Men jeg synes Harper Lee selv har lagt inn mye som kan dempe kritikken her. For det første var romanen hennes ganske radikal da den kom i 1960. Da var antirasisme i litteraturen ingen selvfølge, uansett hvem som var hovedperson. For det andre tviler Atticus på seg selv, på om han velger riktig strategi. Så han er ingen suveren frelser. Idealismen hans viser seg å bli fatal for Tom Robinson.

– Atticus holder på å gjøre nok en feil: Ved ett tilfelle går han imot sin egen moral og sin egen personlighet ved å både ydmyke og fysisk true stykkets store rasist. Og det angrer han på. For han har ingen rett til å ta fra noen all verdighet.

– Pluss at det hvite frelser-aspektet dempes ved at både Tom og særlig hushjelpen Calpurnia er mer tydelige og direkte på scenen enn begge var i boken?

– Særlig Calpurnia, som kritiserer Atticus direkte, og er svært frittalende!

BLM

– Litt for mye etter min smak. Vi faller vel litt ut av en realistisk fremstilling av de amerikanske Sørstatene på 1930-tallet når hun iblant uttaler seg som om hun var medlem av Black Lives Matter?

– Jeg ser hva du mener, men jeg synes særlig skuespillerprestasjonen var flott. Og det er mulig man må være mer direkte og mindre antydende i en oppsetning som denne, hvis man skal få med seg deler av publikum som kanskje vet lite om amerikansk rasisme og småbylivet i Alabama for omtrent 90 år siden – da de svarte ikke hadde formelle borgerrettigheter.

Han legger til:

– Men jeg forstår absolutt innsigelsen din. I nok en film jeg også bruker i undervisningen, The Butler, om en historisk person som var ansatt i Det hvite Hus under presidenter fra Eisenhower til Obama, er hovedpersonen taus om hva han mener overfor sine hvite president-sjefer. Det snakkes om at de svarte tjenerne har ett ansikt de viser de hvite og ett der de er seg selv. Butleren er indirekte. Kritikken ligger i det han ikke sier. Og å snakke høyt ville ikke hjulpet i et gjennomført rasistisk samfunn som det var den gangen

– Mange av de svarte for noen tiår tilbake ville ikke nødvendigvis ha noe oppstyr, for da fryktet de at de ville få det enda verre. Dette vet både Tom og Calpurnia. Og dette er noe som klart kommer fram på scenen her, ikke minst i den rørende fremstillingen av Tom.

Advarsel

– I programmet som følger med oppsetningen står det: «Please be advised that this production contains racially explicit language, themes and content and references to sexual abuse and violence». Altså en «trigger warning». Hva synes du om det?

– Jeg skal være forsiktig med å uttale meg om forholdene i et annet land, her en teateroppsetning som finner sted i Storbritannia. Generelt er jeg veldig skeptisk. Vi må passe oss for å fjerne alt i en samtale eller i offentlig sfære som noen kan bli støtt av, da kan vi ikke kommunisere med hverandre lenger. Denne boken er til og med blitt fjernet fra amerikanske skolebiblioteker. Det er en skummel vei å gå.

– Men vi må snakke med innestemme om følsomme temaer og forsøke å se situasjonen med den andres blikk, tilføyer han.

Verdighet

– En annen ting jeg ikke vet hvordan jeg skal respondere på, i boken og på scenen, er hvordan de hvite rasistene vi blir presentert for, særlig familien Ewell, er nederst på rangstigen, «white trash», mens velutdannede middelklasse-hvite kommer bedre ut av det?

– Jeg ser dette, men samtidig setter det fokus på hvordan Tom Robinson, fordi han er en svart mann, ifølge den rådende tenkningen bare måtte være nederst i småbyhierarkiet. Robinson er mye mer velfungerende enn fordrukne og voldelige Bob Ewell, men fordi han er svart og Ewell er hvit, opplever Ewell – og hele småbyen – det som en sviende fornærmelse at Robinson faktisk synes synd på Ewells datter, som blir mishandlet av faren.

– Det er et forsøk på å ta fra Tom all verdighet, han får ikke engang lov til å synes synd på en som er hvit?

– At Tom skal få beholde sin verdighet, tåles ikke av småbyen. Og derfor taper han.