Annonse
Bernice King, Martin Luther King Jrs datter, snakket under minneseremonien for John Lewis 26. juli i Montgomery, Alabama i år. Foto: AFP / NTB scanpix
Synspunkt

Arven etter Dr. Martin Luther

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Nylig så jeg filmen «Selma» fra 2014 igjen. John Lewis, som ledet marsjen fra Selma til Montgomery, hadde da nettopp gått bort, 80 år gammel. I begravelsen fra Kings egen kirke, Ebenezer Baptist Church i Atlanta, var de tre tidligere presidentene George Bush, Bill Clinton og ikke minst Barack Obama til stede for vise kongressmann og borgerrettsforkjemper Lewis en siste respekt.

Marsjen fra Selma til Montgomery

For to år siden besøkte jeg King Center og Kings grav og overvar gudstjeneste i kirken. På samme tur var jeg innom den lille byen Selma i Alabama, der tre forsøk på marsj for stemmerett fant sted 7. - 25. mars 1965. Gjensynet nå med historien på film ble en sterk påminning om kampen mot urett, for rettferdighet.

King hadde tatt opp saken om stemmerett med president Lyndon B. Johnson, da han kom hjem fra Oslo etter å ha mottatt Nobels Fredspris. Unge Lewis, som den gang var en av Kings yngste og mest betrodde medarbeidere, ledet marsjen fra Selma til Montgomery. Først ved tredje forsøk ble den gjennomført, med presidentens velsignelse. Første forsøk endte i blodbad, da Alabamas statspoliti møtte demonstrantene med køller, pisker og tåregass.

Kanskje kan Kings ukuelige innsats for en rettferdig verden lære oss noe om ytringsfrihet, respekt og nestekjærlighet

På rundreisen i 2018 var vi også innom 16th Street Baptist Church i Birmingham, Alabama, der fire unge jenter ble drept av en bombe på søndagsskolen 15. september 1963. Birmingham var den gang en smeltedigel av uro og hat, der et mindretall hvite tok i bruk alle midler for å stoppe borgerrettsbevegelsen. Blant de fremste i kampen for fortsatt segregering var politikeren «Bull» Connor, som sto for orden i byen. Ifølge King ble mordet på de fire jentene avgjørende for marsjen fra Selma to år senere. Han skjønte hva som måtte til for å få slutt på segregeringen: «Bull couldn’t exist without the status quo-people».

I Norge og Norden i dag har vi ikke rasismeproblemer som USA på 60-tallet. Men her som ellers i verden utløste politidrapet på George Floyd i år samling under parolen «Black lives matter». Det som da skjedde, ga assosiasjoner til kampen på 70-tallet for like rettigheter for menn og kvinner. Selv om den kampen fortsatt pågår, er det liten uenighet om målet. En annen parallell er gjennomslaget for regnbueflagget og retten til å elske uansett kjønn. Organisasjoner for homofiles rettigheter står sterkt i Norden. Loven mot homofil praksis ble i Norge fjernet i 1972.

Dessverre har vi fått nye utfordringer. Tre områder skiller seg spesielt ut. Det første er økt ulikhet og en «syk» kapitalisme som skaper fattigdom i velstandssamfunnet. Det andre er en «halvveis» form for ytrings- og trosfrihet, som gjør at mange lar være å ytre seg for å slippe negative reaksjoner; Frank Rossavik beskriver dette i sin bok «Bare Å Holde Kjeft». Den tredje utfordringen er en økende aggresjon fra majoriteten på sosiale medier mot et mindretall, som er uenige med dem; et flertallstyranni fra «den store flokken» eller «status quo-folket», som King i sin tid kalte dem.

Vi har i dag en «halvveis» form for ytrings- og trosfrihet, som gjør at mange lar være å ytre seg for å slippe negative reaksjoner

Dette er farlige utviklingstrekk. Vi kunne sårt trengt modige ledere som King og Lewis, som fordomsfritt og glødende opptatt av rettferd våget å gå imot strømmen.

Juristen Peter Hummelgaard, som siden 2015 har vært medlem av Folketinget i Danmark for Socialdemokratiet hevder at det er skapt en dyp splittelse mellom dem som er begeistret for fremtiden og de som frykter fremtiden; mellom dem uten gode jobber og høye lønninger og de som har det. Det gjør at vreden vokser hos dem som står uten gevinster av en verden uten grenser.

Bjørn Vassnes skrev nylig i Klassekampen om «samtalen som forsvant»: «Nå kan man i større grad velge vekk det man ikke liker og heller velge nettsider og nettvenner som bekrefter ens egne synspunkter; for ikke å si fordommer. Om man bare kommuniserer med meningsfeller, som mange gjør på nettet, viser studier at følgende skjer: Når man ikke er alene om ens egne meninger, får man dem bekreftet, og på en måte som gjør at man mener det samme, men i mer ekstrem grad.»

Vassnes siterer også John Stuart Mill som i 1848 skrev: «Det er neppe mulig å overvurdere verdien av, i dagens begredelige tilstand, å plassere mennesker i kontakt med personer som er ulik dem selv og med tankemåter og handlinger som de ikke er familiære med».

Raoul Martinez

Filosof og forfatter Raoul Martinez, som kommer til Protestfestivalen i september, uttrykker det slik: «Selv om vi alle har rett til å ytre oss, har vi ikke samme frihet til å bli hørt. Den friheten har blitt monopolisert av de få som eier, bekoster og styrer våre medier.»

Kurt Tucholsky formulerte i 1931 en ironisk og trøstende aforisme: «Om det europeiske demokratiet skal være verdt sitt navn, må det streve etter å oppnå et opplyst medborgerskap der respekten for individet pares med en dyp medborgerlig solidaritet.»

Protestfestivalen kan i år feire tjueårsjubileum. Helt siden den var på idéstadiet, har King vært én av festivalens fremste inspiratorer. Kanskje kan hans ukuelige innsats for en rettferdig verden lære oss noe om ytringsfrihet, respekt og nestekjærlighet, og hvordan vi oppfører oss mot hverandre i det uforutsigbare nettsamfunnet, som vi alle – ufrivillig eller frivillig – har blitt en del av.

Annonse
Annonse
Annonse