Hvis teatret spiller seg bort fra tilskuerne

Frie grupper med nye uttrykksformer og estetiske idealer vinner frem på institusjonsteatrene. Gjør det noe?

Alle kunstformer har litt forenklet to slags publikum: storbrukere og dem som oppsøker kunstformen nå og da.

Sånn er det også med teatrene. Noen av oss går på teater en sjelden gang – med firmaet, for å feire et rundt tall, eller som en måte å holde kontakt med venner på. Andre av oss ser nesten alt som settes opp.

De siste er den delen av publikum som kjenner kodene og er vant til mer utfordrende uttrykksformer. De holder også oversikten over hvilke frie grupper som spiller mer avantgarde-preget teater.

Form fremfor innhold

Så hva er typisk for de frie gruppene?

De frie gruppene er gjerne mer opptatt av form, mindre av innhold. De spiller sjeldnere klassikere, oftere stykker de har laget selv.

Det kan slå fordelaktig ut, og det kan være riktig tilgjengelig også, men det er også større fallhøyde: man kan ende med en forestilling som spriker i alle retninger, og at en stor del av publikum stiller seg uforstående til det de ser, fordi det er så lite å holde fast i.

Hvis man derimot går på en Ibsen-oppsetning av det tradisjonelle titteskap-slaget som knapt spilles lenger, har man i det minste fått med seg teksten. «Selv om selve oppsetningen ikke var så god, fikk jeg med seg nok et Ibsen-stykke som jeg ikke har sett før», kan en teatergjenger tenke.

Offentlig støttet

Teatret trenger begge typer publikum. Kunstformen må fornye seg, og der ser det ut til at de frie gruppene ligger i forkant. Norsk teater inspireres også mye fra utlandet, institusjonsteatrene gjerne fra tysk teater, de frie gruppene ofte fra Flandern. Nye tendenser tas raskere opp av mindre enheter.

Men teatrene er også avhengige av de mange som liker å gå på teater, men ikke går så ofte. Hvis teater virker fremmedgjørende eller uinteressant på alt for mange, vil det – trolig, gradvis og kanskje umerkelig – ikke bli noe samfunnet er villig til å betale for.

Fra Nationalteatret ble bygget og til for omtrent 15 år siden, var det åpenbart hva og hvem teatret var til for. Teatret i Norge var en del av nasjonsbyggingen. Det ser man på hvem som står plassert på sokkel utenfor – det er Ibsen og Bjørnson, og litt bortenfor i Spikersuppa står Holberg.

Hvem og hva er teatret til for i våre dager?

Radikale endringer

Hvis en som ikke har besøkt et institusjonsteater de siste 15 årene, slenger innom enkelte forestillinger, vil teatret kunne virke ganske fremmed på dem. Det man kaller konvensjonene, altså det man som publikum forventer, har endret seg radikalt.

Skuespillerne står kanskje på scenen i egne klær. Det er kanskje ingen kulisser. De snakker ikke med hverandre, men leverer monologer rettet mot publikum. Noen ganger er de klart utformede karakterer, men ofte ikke. Noen ganger er det en handling, men ofte ikke. Skuespillerne kan veksle mellom å være den ene og den andre personen (altså hvis det er klart tegnede karakterer) uten kostymeskift. Kvinner spiller menn og motsatt – uten forklaring.

Nå og da synger de litt, selv om det ikke er noen musikal, oftest på engelsk, med mikrofon. Støynivået kan være høyt. Lyd og lys kan være viktigere enn manus – kanskje er det ikke noe manus, men mye improvisasjon og akrobatikk og kroppslige uttrykk. Kanskje har manus blitt utviklet av de medvirkende. Roboter og computere kan for eksempel være en del av forestillingen.

Det er snart et særsyn hvis det ikke er en filmprojeksjon som stadig endrer seg på bakveggen, gjerne med gåtefulle, flimrende bilder som ikke nødvendigvis klart kan knyttes til det skuespillerne holder på med – som en installasjon på et samtidsmuseum. Noen ganger virker filmen viktigere i helheten enn skuespillere av kjøtt og blod.

Frie grupper seiler inn

Nå kan det se ut til at de frie gruppene – de som introduserte alt dette (relativt) nye – seiler inn på institusjonsteatrene, ikke bare som inspiratorer, men helt konkret.

På Nationaltheatret spilles nå en forestilling basert på romanen «Brannen» av Tarjei Vesaas. Det er ifølge teatret selv «reit atmosfærisk totalteater der bilete, ord og lyd blir sidestilt. Det heile blir akkompagnert av nyskriven elektroakustisk musikk». Rollen som Jon blir tolket av Helene Naustdal Bergsholm.

På Torshovteatret går «Den skinnende byen», som ifølge teatret er et slags hørespill i et visuelt, dunkelt landskap» hvor «et sceneuttrykk som sidestiller det språklige, visuelle og auditive, problematiserer de det eurosentriske, hvite blikket på USA».

Begge er skapt av krefter utenfor teatret selv, og begge forestillingen er støttet av Kulturrrådet.

Den førstnevnte er skapt av gruppen De utvalgte, mens den sistnevnte er laget av Espen Kloumann Høiner, og vitner ifølge Aftenposten om «en ny tid for Nationaltheatret». Avisen gir den god kritikk, men begynner med at den «ikke er for alle» – og det kan nok bety at den nok ikke er for ganske mange.

Eksklusive koder

Teatrene er ikke i noen krise. Dette er ikke noe varsko om å holde seg unna. De nevnte oppsetningene på Nationaltheatret har fått god kritikk. Men det er en tendens. Og den er interessant. Denne samme tendensen – at frie grupper spiller på institusjonsteatret – har vi også sett på Det norske, på Trøndelag teater og andre steder i landet.

Jeg forsvarer ikke ensidig breddeteatret. Jeg er ingen motstander av «eliteteater» eller «elitekunst» overhode. Kunstarten trenger alltid fornyelse. I vår tid har den i stor grad kommet fra de frie gruppene.

Det er spørsmål om riktig blanding, slik at publikum ikke skremmes vekk.

For det er ikke så lett å tilegne seg disse kodene. Hvis du vil vite mer om moderne kunst, finnes det massevis av bøker om det, ditto når det gjelder litteratur. Hvis du vil lære deg kodene for de nye teaterstrømningene, bør du gå svært ofte på teater, selv være i bransjen, ha god kontakt med noen som er, eller ha studert teatervitenskap – som nå bare tilbys i Bergen.

Smale strømninger

Det er også spørsmål om hva disse «nye» strømningene består i, og hvor stor bredde stadig nye formeksperimenter resulterer i. Norge er et lite land. Vi har små akademiske miljøer, og små kunstmiljøer. Hvis én retning, en type prosjekt, er veldig «in» blant de frie gruppene, så er det ofte – i et lite land som Norge – ganske mye som er «out».

Tidligere har det vært en slags spenning mellom de frie gruppene og institusjonene. De leverte litt forskjellig, og så det ble litt for enhver. Og ikke minst: Hver teatersjef hadde sin spesielle visjon, og la opp teatret sitt på hver sin egen måte.

Man kan også stille spørsmålet om i hvilken grad dette drives av økonomi. Noen mener det. Frie grupper har gjerne færre medvirkende. Det kan for eksempel være monologer, det er billigere. De frie gruppenes oppsetninger kan være støttet av Kulturrådet allerede og trenge mindre av institusjonsteatrets eget budsjett.