Har vi henne nå?

Simone de Beauvoirs posthume «De uadskillelige» er nettopp utkommet på norsk. Den ble utgitt 34 år etter hennes død, og er skrevet så tidlig som i 1954.

Romanen er selvbiografisk – naturligvis. Beauvoirs skjønnlitterære produksjon er nesten utelukkende selvbiografisk. Denne gang er hun selv (hun kaller seg Sylvie i romanen) ikke hovedpersonen, men venninnen Zaza Lacoin (som i romanen heter Andrée).

Detaljer er endret litt, i tillegg til navnene, men kamuflasjen er svært lett, fremkommer det i forordet.

Høflig og intense

Sylvie og Andrée kommer begge fra øvre borgerskap. De treffer hverandre først som niåringer og er siden «uadskillelige». De er ukonvensjonelle og frihetslengtende, uhyre oppvakte, pliktoppfyllende og dannede barn. De er gammeldags korrekte, og sier De (vous) til hverandre fra de treffer hverandre i barneskolen og livet ut.

Sylvie er forelsket i Andrée, men er for ung til å vite hva hun føler, kan ikke sette ord på det. Hun setter dessuten ikke romantiske følelser i forbindelse med noe kroppslig. Sylvie er bare bevisst om at hun beundrer henne voldsomt: «I hemmelighet tenkte jeg med meg selv at Andrée sikkert var et slikt vidunderbarn som senere får sin livshistorie fortalt i bøker».

Hun er livredd for at Andrée skal «blir kalt hjem til Gud», for da «glir jeg ned fra krakken og faller død om, jeg også», tenker hun.

Familien betyr «kolossalt mye» for Andrée, og særlig moren, som Sylvie synes er invaderende og usympatisk. Andrées foreldrehjem blir beskrevet som «et fengsel med omhyggelig bevoktede utganger», og Andrées liv som et «slaveliv» hvor alt blir kontrollert av moren og bestemoren hvert minutt av dagen.

Godt gift

Mens de unge kvinnene diskuterer Guds eksistens og det ondes problem, har familiens voksne kvinner kun ett mål for øyet: å få døtrene gift med en passende mann – «belemret» som de er med mange døtre og liten medgift.

Det hjelper ikke om den utvalgte kommer fra en god familie og er strengt religiøs, dersom det ikke er de selv som har plukket ham ut. Derfor må Andrée holde kjæresten Pascal (basert på filosofen Maurice Merleau-Ponty) hemmelig.

Sylvie begynner å studere filosofi på universitetet, mens Andrée, som er minst like begavet, blir presset til å delta i datidens parringsritualer – en runddans av hageselskaper og dansematineer med foreldregenerasjonen som anstand.

Satans hensikt

Andrée / Zazas familie er strengt katolsk, og selv blir hun stadig mer intenst religiøs. Hun er fanget i en umulig posisjon mellom sitt hjerte, sine familieforpliktelser og sine sterke religiøse krav.

«Hele min ulykke er at jeg ikke tror sterkt nok», utbryter hun. «Hun kunne ikke tenke en eneste tanke uten å måtte stå til regnskap overfor Gud», reflekterer Sylvie.

Når Andrées mor presser henne til å reise til England for å skille henne fra Pascal, roper hun: «Gud er imot meg». Hun begynner lure på om hun selv er «en felle som er lagt ut for å avlede ham fra hans rette vei».

«Hvordan kunne hun være sikker på at hun ved å elske Pascal ikke tjente Satans hensikter», spør Andrée seg selv. Det går så langt som at hun i desperasjon hugger seg i foten med en øks.

Deretter går det mot den – i bokens kontekst – uunngåelige slutten: Andrée dør av hjernehinnebetennelse – men egentlig dør hun av ufrihet, er underteksten i romanen.

Ekstremt gammeldags

Handlingen i den posthume romanen forgår i tiden rundt første verdensdag og på 1920-tallet. Boken inneholder fotografier av det opprinnelige venninneparet – Simone og Zaza – med kort garconne-kort hår, knekorte skjørt og klokkehatt. Men ellers kan en leser lett tro at vi var på 1800-tallet – eller flere århundrer før.

Det er tankevekkende at denne tragiske historien er det personlige bakteppet til feministbibelen «Det annet kjønn».

Andrées strenge religion minner meg om Jansenismen, som var en katolsk vekkelsesbevegelse på 1600- og 1700-talllet. Den bygde på Augustins lære om viljens ufrihet og Guds forutbestemmelse.

Den ufrie kvinnerollen og arrangerte fornuftsekteskap har likheter med kvinnerollen Camilla Colletts «Amtmandens døtre» fra 1855. Franske kritikere har sammenlignet oppvekstvilkårene til de unge kvinnene i Beauvoirs roman med de strenge katolske idealene i bøkene til Madame de Ségur (1799-1874), et nasjonalikon i Frankrike.

Sensurert av Sartre?

Det er blitt spekulert på hvorfor romanen «De uadskillelige» ble publisert i Frankrike mot slutten av 2020, og ikke i 1954 da den ble skrevet. Den lå neppe i skuffen på grunn av den litterære kvaliteten, mener franske anmeldere.

En teori er at den kan ha føltes for intim, for selvutleverende, til at forfatteren ville dele den med verden. Beauvoir kan ha ønsket å skjerme en kjerne i seg selv – en skjellsettende opplevelse som formet henne – mot offentlighetens kalde blikk.

Årsaken kan også være at Sartre syntes romanen var for dårlig. Beauvoir skrev i tredje bind av selvbiografien sin, «La force des choses», at Sartre holdt seg for nesen, og hun skriver at hun var enig.

Sylvie Le Bon de Beauvoir, Simones adoptivdatter og arving – som omsider har utgitt denne romanen og skrevet forordet – påpeker derimot at forfatteren ødela arbeider hun ikke var fornøyd med. Men forfatteren ødela ikke dette manuset. Det gir et signal om at Beauvoir allikevel mente boken har verdi, mener adoptivdatteren.

Feministikon

At det kanskje var Sartre som satte en stopper for publisering på 1950-tallet, er interessant.

Mange kvinner har jo brukt Beauvoir som et mønster for hvordan man kan leve et alternativt kvinneliv – et fritt liv, ikke bygd på kjønnsspesifikke sosiale regler og krav. Det var ikke bare «Det annet kjønn» som inspirerte, men også forfatterens eget liv.

Simone de Beauvoir og Jean Paul Sartres samliv var lenge en slags feminist-legende. De var et par hele livet uten å bo sammen og uten å gifte seg, for ekteskapet anså de som ufritt – ikke minst for kvinnen. De to var derimot likeverdige, der de satt og skrev på cafeen Les Deux Magots i St-Germain-des-Prés i Paris. De var bestevenner og hverandres beste kritikere.

«Pakten» kalte de avtalen de hadde inngått da de traff hverandre som studenter i 1929, da hun var 21, han var 24. De skulle fortelle hverandre alt, ble de enige om, men ikke forplikte seg til seksuell troskap.

Den kvinnelige partneren skulle være like fri som den mannlige. Dette var så langt unna Beauvoirs oppvekst som mulig, med den konservative advokat-faren og moren som hadde gått på klosterskole.

Amoralske

I ettertid har forestillingen om dette frie livet raknet. Først i Cérémonies des adieux fra 1981, der Beauvoir gjør opp status etter Sartres død. Så ettertrykkelig i «Lettres à Sartre», utgitt i 1990, og i flere biografier skrevet av andre.

Da adoptivdatteren utga den usensurerte utgaven av brevene mellom de to etter begges død, sperret franskmennene virkelig øynene opp. Beauvoir og Sartre fremsto som Madame de Merteuil og Valmont, de amoralske aristokratene som konkurrerer om hvor mange de kan forføre i brevromanen «Farlige Forbindelser» av Pierre Chloderlos de Laclos fra 1782.

De to partnerne hadde egentlig sluttet å ha fysisk samkvem etter 1945, fremgikk det, men delte på en serie med unge kvinner. Disse var ofte filosofi-studenter som Beauvoir var lærer for. Hun delte seng med dem først, og overlot dem så til Sartre.

Ved siden av hadde hun flere mannlige elskere, som hun skrev om i de mange selvbiografiske bøkene sine. Biseksualiteten hadde hun holdt for seg selv.

Sartre hadde tillegg sin faste elskerinne Michelle Vian, kona til forfatter Boris Vian (han med protestsangen «Herr President»). Han hadde et lengre seksuelt forhold til Michelle enn til Simone.

Nytt patriarkat

Reaksjonen gikk ikke så mye på promiskuiteten som på hykleriet og de negative menneskelige egenskapene som ble så tydelig avslørt i brevene.

Korrespondansen er full av hjerteløse og foraktfulle beskrivelser av seksualpartnere som de konsumerte raskt og raskt ble lei av. Sartre så ut til å ha et anstrøk av sadisme.

Og hvor fri var Beauvoir selv i dette forholdet, spurte mange kvinner seg. Var ikke dette forholdet bare et nytt patriarkat, hvor Sartres ønsker og behov var utslagsgivende? Hvor var de høye idealene om sannhet og frihet?

Hadde ikke Sartre egentlig diktert hele pakten, slik at han holdt seg med trofast «kone» og samtidig kunne ha den ene elskerinnen etter den andre – og til og med få den faste partneren til å fungere som en slags koblerske?

En juvel

Det er interessant å reflektere over hvordan bildet av Beauvoir endrer seg etter denne posthumt utgitte romanen. Personlig ble jeg mer forsonlig innstilt til Simone de Beauvoir igjen. Både fordi boken er god, «en juvel» skriver anmelderen i den canadiske avisen Le Devoir. Og fordi det er en ekthet, en ømhet og uskyld i romanen som ligger lysår unna «Farlige forbindelser».

Her blir vi kjent med den unge og sårbare Simone / Sylvie og den enda mer sårbare Zaza / Andrée. Vi har gått i en sirkel via Beauvoirs mange selvavslørende selvbiografier og romaner – og enda mer avslørende brev – tilbake til utgangspunktet.

Løken er kanskje skrellet til så nær kjernen som vi kan komme. Vi er kanskje kommet så nær som vi kan komme til å forstå hvordan Simone ble Simone.

For hvem er en forfatter «egentlig»? Kan vi noen gang finne ut hvem et menneske var, helt ned i siste lille krok i sjelen? Trolig ikke – og slett ikke når det gjelder en så selvmytologiserende forfatter som Simone de Beauvoir. Men det kan virke som om Simone opplevde Zazas død ikke bare som et vendepunkt, men som et slags sonoffer, som var nødvendig for at hun selv skulle blir fri.

Sylvie le Bon de Beauvoir skriver i forordet:

«Simone de Beauvoir er skyldbetynget, for det å overleve er på sett og vis en synd. Zaza var løsepengene – i et upublisert notat skriver hun til og med «hostien» – som muliggjorde hennes egen flukt».