Annonse
Napoleons dødsleie. Foto: Wikimedia Commons / Museet Legion d'Honneur
Synspunkt

Dødstanker

Forfatteren Astrid Lindgren og søsteren snakket ofte sammen i telefonen i alderdommen. De begynte samtalen med «døden, døden, døden», og så var de ferdig med det. Stigende alder bærer ofte med seg det faktum at samtalene gradvis skifter tema. For eksempel har mine to nærmeste jevnaldrende venner og jeg gjennom snart førti år hvert eneste år gått på restaurant en kveld i april, omtrent på den tida vi alle tre fyller år. I begynnelsen gikk det mye i politikk, religion og økonomi, og til dels i andre fornøyelige diskusjoner. Og alltid med humoren som en trivelig følgesvenn.

Med årene har jeg lagt merke til at samtalen gradvis har endret kurs, og at latteren har fått et nervøst og noe ironisk drag av galgenhumor over seg som kanskje ikke er så rart, når den stadig oftere omhandler sviktende helse, sykdommer og dødsfall. For min del ubehagelige temaer, som en hypokonder med intens dødsangst helst ikke vil snakke om. Eller er det slik? Hypokonderens angst handler om å gå for mye inn i alt, også det ubehagelige.

Livsløgnen kan være smertefull, men er helt nødvendig når man vil være dønn ærlig. Men også her lyver jeg, for jeg vil ikke vite og unngår alle former for blodprøver og årlig helsesjekk. Det har jeg aldri forsonet meg med og aldri gjort. Jeg kunne like gjerne hoppet ut fra ti-meteren som å gå å ta helsesjekken og risikere en dødsdom.

Døden

Nå har jeg denne koronavåren skrevet boka «Den siste av dei gamle» om oldefar Bjørgulv Myhola og forstått at også her gjennomsyret døden alle de hvite sidene. Det er kanskje ikke så rart, siden alle jeg skrev om for lengst er borte. Dødsleiene slukte meg mest, og selve samtalene som foregikk før døden kom. Bjørgulv Uppstad, for eksempel, som også ble kalt Setesdalskjempa, var bestefaren til Bjørgulv. Da han lå på det siste, var han bekymret for om all slåssingen ville straffe seg i etterlivet. «Fyst eg tenkjer på alt det vonde eg hev gjort, vil de kjøve meg», sa han til søsteren Gro. Mens han lå og visste hvor det bar hen ble han spurt om han ville høre en salme. «Ja, syng den: Nu bør ei synden mer,» svarte Bjørgulv.

Da sønnen hans Svein, far til Bjørgulv, lå på det siste, fikk han besøk av en kristen. «No, Svein, no skal du snart døy, har du overgitt deg til Gud?» «Eg putla og ber, putla og ber det beste eg kan», svarte Svein. Ja, ja, mente den kristne, stort mer kan ingen gjøre. Sønnen hans Bjørgulv, han jeg skrev bok om, ville ikke begrave kona si i Åseral, så han dro henne over heia til Setesdal, for hun skulle ikke våkne opp med åsdøler.

Slettet grav

Nylig besøkte jeg gravstedene til Bjørgulv og alle barna hans, men min grandonkel Sveins grav var borte. Jeg lette, men fant den ikke før mysteriet ble løst: Den var slettet. Det fikk meg til å tenke på noe den finlandssvenske forfatteren Nils Erik Forsgård skrev om i sin nye bok «Dødsmasker». Først dør vi mennesker, så før eller senere, dør også våre graver. Etter et dødsfall sies det iblant høylytt, at han eller henne kommer vi aldri til å glemme. Men vi glemmer. Vi er programmerte til å glemme. Det er antakelig forutsetningen for fortsatt å kunne leve videre. Jeg kan ikke tenke meg noe mer deprimerende enn dette faktum: man vokser opp, finner seg en familie og et arbeid – og man setter i gang et livsprosjekt som er ment å vare i all evighet. I alle fall lever vi som det, men det er altså over før vi knapt får begynt. Og ikke bare dét, Knut Hamsun sa det helt riktig: om hundre år er allting glemt. Jeg vil korrigere Hamsun. Om femti år er allting og alle glemt.

Forfatter Nils Erik Forsgård kommer til Protestfestivalen og dødskafeen med boka «Dødsmasker». Foto: Ellips Förlag

Forsgårds bok er dyster, men fornøyelig lesning. Han tar for seg alle mulige måter å dø på, og beskriver dødsleiene til kjente personligheter som Friedrich Nietzsche, Ernest Hemingway, Johann Sebastian Bach, Ezra Pound og mange flere. Også de nære. Han skriver om epidemier og pest, om selvmord, om dødsstraff. Og om å være Skinndød, noe som gav H.C. Andersen dødsangst.

Jeg har det samme forholdet til døden som Woody Allen. Jeg er imot den

I Russland tok de ortodokse prestene avstand fra kremering. I bibelbeltet her på Sørlandet er det desidert flest begravelser, mens i Oslo brennes de fleste. Det er vel liten tvil om at det har med religion å gjøre. Det er trygt å dø på Sørlandet. Samtidig er det et annet dilemma, for ved brenning kommer verken sopp eller orm til kroppene våre.

Jeg har aldri forstått meg på døden. Og det er et problem for en som vil ha forklaring på alt. Og så irriterer det meg, som det gjør for Forsgård, at den som lever lenge betraktes som en slags vinner. Dette til tross for at Andy Warhol en gang sa at «death means a lot of money, honey».

Angst for døden blir ofte latterliggjort, men også den som dør modig er død. Jeg har det samme forholdet til døden som Woody Allen. Jeg er imot den.

Pest eller kolera

En vakker og tidlig vårmorgen fikk forfatteren Samuel Beckett av en venn spørsmålet om ikke sånne dager gjør han glad over å være i live, og svarte følgende: I wouldnt go as far as that.

Min kone er i motsetning til meg en rolig og ubekymret sjel. Og hun kunne sagt det samme som Beckett. Jeg har venner som også er ubekymrede sjeler og som ikke bruker en eneste kalori på det eneste vi vet her i livet.

Jeg har anbefalt henne å laste ned en app på mobilen som heter «We Croak», der man fem ganger i døgnet på helt uforutsigbare tidspunkt får beskjed om at «husk, du skal dø». Jeg tror mange av oss trenger det for å huske at vi lever.

Nils Erik Forsgård kommer innom dødskafeen på Protestfestivalen i september, om pandemien tillater det.

Selv har jeg vel innsett at jeg av alders verk og stigende bekymring er kommet dit Nick Tosches beskrev i et menneskes livssyklus som at man roter litt rundt. Pandemien har gitt nytt hodebry, et valg som mellom pest eller kolera. Tør jeg ta vaksinen eller ikke?

Annonse
Annonse
Annonse