Nederst ved bordet

Kassadama Emily er blitt levende for mange av oss i høst. Det er Maria Navarro Skaranger som har presentert henne. Den unge forfatteren har en helt egen evne til å fargelegge hvemsomhelstene så det blir livaktig for oss.

– Jeg har ikke lyst til å fortelle sensasjonelle historier. Men hverdagene er viktige. Jeg skriver bare om det jeg kjenner. Jeg er ikke en sånn forfatter som vil opplyse folk om livet til noen av dem som er lite synlige. Hvis det gir mening?

Maria Navarro Skaranger stryker bordplata mellom oss og ser på meg for å sjekke at bølgelengden stemmer – at jeg forstår henne rett. For sikkerhets skyld utdyper hun:

– Tanken er ikke å beskrive et menneske som en type i et spesielt sosialt sjikt for å vise folk hvordan de har det. Det er noe mer enn det. Tanken er å problematisere det, få fram noe om hvordan vi ser de andre, hvis du skjønner hva jeg mener. For selv om de jeg skriver om ofte befinner seg i et lavere sosialt sjikt, er det ikke et mål for meg at dette skal være nyttig for leseren, at man skal lære leseren et eller annet. Dette er ikke et godhetsprosjekt, jeg skriver mye av ren faenskap. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om de jeg skriver om. Det er bare naturlig for meg.

– Det bare kommer til deg?

– Ja. Men jeg opplever at det handler om liv nokså langt nede på den sosiale rangstigen, alle sammen. Jeg opplever at de lever vanskelige liv.

Kebabnorsk

Ei bok skrevet på kav kebabnorsk brøytet veien for Maria Navarro Skaranger inn i litteraturen i 2015. For «Alle utlendinger har lukka gardiner» ble hun nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Dessuten vant hun Debutantprisen under Debutantfestivalen samme år. Og etter neste bok, «Bok om sorg. Fortellingen om Nils i skogen», fortsatte hedersbevisningene å strømme på. Og da Oktober forlag slapp «Emily forever» i høst, ble den møtt med unison begeistring fra kritikere, Skaranger ble utropt til et lysende litterært talent og boka er nå på vei ut i verden med Danmark, Polen, Sverige, Tyskland, Finland og Nederland som de første stoppestedene. De to første romanene er utgitt i sju land.

«Emily forever» handler om 19-åringen Emily som er blitt gravid. Pablo er faren til barnet, men han har sklidd ut og er opptatt med saker Emily ikke vet noe om. Hun jobber i en Kiwi-butikk der innehaveren Marewan prøver å passe på henne. Det gjør naboen også, som Emily kaller «presten». Hun har vokst opp hos moren sin, og når fødselen nærmer seg, flytter moren hjem til henne for å hjelpe til. På helsestasjonen skriver jordmoren «alene med barn» i skjemaet hennes.

«Emily forever» er ei bok om klasse, om hverdag og om å finne fram til det i en selv som gjør det mulig å klare seg. Romanens forteller er kritisk og leter etter bedre løsninger, forsøker å skifte perspektiv for å undersøke hvordan Emily blir betraktet av de andre; de som tror de vet hvem hun er og hvordan livet hennes kommer til å bli. «Emily forever» er en roman med paradoksal livsglede, trassig solidaritet og ulmende opprørstrang, analyserer forlaget. Men det er også en sterk deterministisk tråd her.

– Mora til Emily har også vært alenemor. Du framstiller en slags reprisesituasjon. Det er kanskje derfor boka heter «Emily forever»?

– Det har jeg ikke tenkt på, at tittelen kan gå på det også. Det var fint. Det er jo en repetisjon her. Statistikkene forteller oss at at livsvilkår ofte går i arv. De som ser at foreldre slår, eller har blitt slått, de slår ofte selv. Barn av narkomane kan lettere få rusproblemer. Men det er mye vi ikke vet, hvor vi likevel ser etter om det er et mønster. Det gjør fortelleren i Emily forever. Og moren hennes gjør det. Men det også er sånn jeg kjenner verden. Det er ikke konstruert i romanen, at det skal være en arv i det.

Vanskelige liv

– Hvorfor lever karakterene dine vanskelige liv?

– Jeg tenker at folk lever ganske vanskelige liv. Det er sånn det er. For meg er de livene selvfølgelighet. Det har sikkert noe å gjøre med hvor jeg kommer fra. Jeg kommer fra et sted der mange av disse erfaringene finnes rundt meg. For meg er det ikke en intensjon å skildre de lavtstående.

– Hva har inspirert deg til å skrive dette da?

– Jeg vet ikke, det er ikke noe konkret. Det bare kommer. Faktisk begynte jeg på noe helt annet. Etter «Bok om sorg» hadde jeg veldig lyst til å skrive en røverhistorie. En skikkelig røverroman som skulle handle om en kriminell som levde et farlig liv! For jeg syns det er interessant med språk i rettssaker og sånt. Hvis man tenker på Orderud-saken for eksempel, ser man at Per Orderud snakker et helt annet språk enn rettssystemet. Han prøver å forklare seg, men det er som om språket ikke strekker til. Det er lenge siden jeg har gravd i det, men jeg begynte i alle fall å skrive om en småkriminell fyr som het Pablo og så hadde han en kjæreste og etter hvert syntes jeg hun var mer interessant, så det endte opp med at jeg skrev om henne i stedet. Det var sånn det var.

– Pablo ble utkonkurrert som hovedperson i romanen av kassadamen Emily?

– Ja rett og slett.

– Men han er en interessant bifigur da.

– Ja han måtte få en plass han også. For alt kretser rundt ham opplever jeg.

– Og hun er veldig hengiven til ham?

– Ja hun er det.

– Kan du skjønne det?

– Nei det kan jeg ikke skjønne. Men jeg syntes det var interessant å skrive om en ung, ung person. Hva ville jeg selv ha gjort i en sånn vanskelig situasjon hvis jeg var så ung? Å skrive om en ung kjærlighet, som er så voldsom og som hun har så lite ord for. Det var interessant. Hva var det med ham? Hva var det som gjorde at hun ble forelsket i ham? Hun vet det egentlig ikke selv heller. Jeg syntes det var fint. Det er jo et sosialt engasjement i den romanen. Men utgangspunktet har ikke vært politisk for meg. Jeg bare begynner å skrive fordi jeg syns det er gøy.

– Og da du begynte å skrive, var det mer gøy med Pablo enn kassadamen?

– Haha, ja! Og så ble det kanskje litt for gøy til at det kunne bli noe ordentlig.

– Fant du ut det selv, eller er det sånt som åpenbarer seg når man snakker med konsulenter og redaktører i forlaget?

– Vanligvis hjelper folk i forlaget meg med hvor jeg skal. De kan si sånt som at «Dette syns jeg du skal jobbe mer med», og «Hva med å utvikle det mer i denne retningen». Men her har jeg stått veldig fritt. Så det tror jeg at jeg fant ut selv.

Barndom på Romsås

– Hva ser du i din egen bakgrunn som gjør at du griper forfattergjerningen an på denne måten?

– Jeg antar at det ligger der i bakgrunnen at jeg er oppvokst på Romsås. Romsås er et sted hvor gjennomsnittsinntekten blant befolkningen er mye lavere enn gjennomsnittsinntekten mange andre steder i Oslo. Disse tingene som handler om å være alenemødre, kjenne til noen som har hatt et kriminelt liv, eller fått barn tidlig – for meg er det en selvfølgelighet, uten at jeg kan si at det er en konkret inspirasjon.

– Det er mange originale navn på personene i bøkene dine. Har du selv utenlandsk blod i årene?

– Faren min er fra Chile, men han bor i Norge. Jeg tror ikke det har påvirket profilen min, for der jeg vokste opp var det helt selvfølgelig at folk så forskjellig ut og hadde navn fra andre verdensdeler. Jeg har alltid tenkt at den verdenen jeg vokste opp i var sånn verden var. Jeg tror ikke at jeg begynte å reflektere over at jeg hadde andre erfaringer enn mange andre før jeg ble voksen og kom inn i kulturlivet. Da tenkte jeg: Oi, det er kanskje ikke sånn for alle?

Flying start

– Hva gjorde du som førte til at du møtte andre perspektiver?

– Jeg har alltid spilt fiolin, spilte lenge i Grorudskolenes strykeorkester. Etter hvert begynte jeg i et svært orkester på Nordstrand. Og Nordstrand er et helt annet sted enn Romsås. Det ser man når man kommer dit. Der var det også mange barn og unge fra andre steder i Oslo. Vi kom langveis fra for å spille i Nordstrand Ungdomssymfoniorkester. Det var nok på grunn av at jeg spilte der at jeg hadde lyst til å søke meg til en av sentrumsskolene da jeg begynte på videregående. Jeg begynte på Foss. Det var et miljøskifte.

– Og der var det musikklinje?

– Ja, men jeg gikk på allmennfag. Jeg var aldri noe flink på fiolin, men det var en stor del av livet mitt likevel. Men jeg husker at jeg møtte en annen verden, uten at jeg tenkte så mye over det da. Og videregående ga heller ikke rom for de store refleksjonene. Det er så tøft og jævlig i seg selv, fordi man er tenåring. Det var først etter at jeg debuterte, at jeg begynte å skjønne at oi, jeg kommer fra et annet sted! Jeg har kanskje erfaringer som er annerledes enn mange andre har. Men venna mine, som jeg vokste opp med på Romsås, skjønte det lenge før meg, sier Maria Navarro Skaranger.

Ja, hun sier plutselig «venna mine» – det er som om språket henger fast i det hun snakker om. For ellers snakker hun et ganske normert bokmål.

Ja fra alle forlagene

At debutboka «Alle utlendinger har lukka gardiner» ble skrevet på kav kebabnorsk skjedde litt på automatikk. Hun hadde begynt på Skrivekunstlinja på Nansenskolen, og denne historien begynte som et oppgavesvar der. Hun ble forbløffet over den gode mottakelsen. Først blant medelever og lærere på Nansenskolen, og etter hvert da den kom ut i bokform. Hun ble nemlig så oppmuntret på skolen, at hun sendte manus til flere store forlag – og fikk positivt svar fra alle. Så tok hun toget til Oslo og møtte dem én etter én, til valget falt på Oktober. Det må kunne kalles en flying start.

– Når man går på skrivekurs og skal bli forfatter, det er et temmelig aktivt grep å sette seg ned og skrive lydskrift av en lokal dialekt!

– Ja, det er det. Jeg syntes det var så gøy.

– Snakket du sånn selv?

– Nei ikke da. Kanskje litt av og til da jeg var 13-14 år.

– Da jeg leste den kebab-norsken, så jeg for meg at det måtte være fryktelig vanskelig for en forfatter å skrive så «feil» – like vanskelig som det er for en musiker å synge falskt! Språket har sine regler og hvis man er forfatter vil man gjerne svømme godt i det elementet, men plutselig å bryte regler hele tida?

– Jada, språket har regler, men for meg er det bare noe jeg har lært på skolen. Det betyr ikke at jeg respekterer det.

– Måtte du rette på deg selv underveis hvis du grep deg selv i å skrive korrekt norsk?

– Ja det har jeg nok gjort. Men mindre enn man tror.

– Kan du snakke sånn som disse karakterene nå?

– Nei jeg kan ikke det. Dessuten er slik slang i utvikling hele tiden. Nå er det helt andre ord og referanser som gjelder.

Den verdenen jeg kjenner

– Hvordan hadde det seg at du begynte på Skrivekunstlinja på Nansenskolen?

– Det var helt tilfeldig. Venninna mi skulle begynne der, og da tenkte jeg «Vet du hva! Det der kan jeg, så hvorfor ikke?». Jeg har alltid vært glad i å lese, og tenkte at det med litteratur, det kunne jeg greie. Mamma er lærer og hun begynte tidlig å lese for meg. Jeg var veldig opptatt av gresk mytologi da jeg var liten – vi hadde Iliaden i illustrert versjon husker jeg. Det var nok ikke akkurat Homers språkføring, men det var spennende og etter hvert fortsatte jeg bare å lese: Karl Ove Knausgård, Thomas Espedal, Merete Lindstrøm – mye forskjellig. Egen skriving var det mindre av, jeg tror faktisk den første teksten jeg skrev, var den jeg skrev da jeg søkte opptak på Nansenskolen.

Brorens selvmord

– Det er et stort alvor i bøkene dine. Kan du si hvor alvoret kommer fra?

– Det er en alvorlig tematikk, i hvert fall i de to siste, men jeg vet ikke hvorfor. Når jeg skriver om dem, tenker jeg at det skal være sant. Det litterære universet skal gjenspeile en virkelighet. Ikke at det er virkelig, men det skal oppleves som sant. Jeg tror det er nøkkelen. Jeg husker at da jeg skulle finne på ting med Pablo, hentet jeg inn hendelser, men så skjønte jeg plutselig at det opplevdes ikke som sant. Det var sikkert også en grunn til at han måtte bli en mindre karakter enn han først var.

– Sorgboka er i hvert fall veldig alvorlig. Hvordan kom du på å velge et sånt tema?

– Jeg har en bror som tok livet av seg. Den boka handler ikke om broren min og min familie, men når jeg gikk noen runder i det landskapet der, så skjønte jeg bare at jeg bare måtte skrive noe derfra. Men igjen: Hvorfor skriver jeg om disse menneskene? Det er den verdenen jeg kjenner! Men jeg har forstått at mange andre syns dette er triste skjebner. Jeg tror fortellerstemmen kom inn fordi jeg trengte en distanse til de livene, til hele materialet. Trengte å stille spørsmålene. Trengte å være fordomsfull. For det er vi jo alle.

– Var det for å belyse fordommene våre at du skrev inn i den sekvensen der en politikvinne skal avhøre et vitne i boka «Emily forever»? Du skriver: «Politikvinnen spurte om noen av dem hadde slått henne, hun lurte bare på om det skulle skrives noe ned, altså anmelde vold og seksuelt overgrep, og da flirte den narkomane kvinnen og sa: Det er ikke noe vits i å si det til deg uansett, du skjønner jo ingenting av dette». Der tegner du en ganske dyp grøft, for å si det sånn! Jeg syns det virker som om de er på helt forskjellige planeter, så de har ikke forutsetninger for å forstå hverandre.

– Det er sikkert sant.

Beslektet med Emily

– Som prisbelønnet forfatter er vel ikke du en hvemsomhelst, men på hvilken måte føler du deg likevel beslektet? Hvor nær føler du deg Emily?

– Jeg kjenner meg masse igjen i Emily, men jeg tenker at jeg har en avstand, fordi jeg er litt eldre og fordi jeg valgte noen andre veier å gå enn det hun sikkert har valgt. Og så har jeg et språk for mine egne erfaringer, som Emily ikke har. Jeg er også oppvokst med alenemor. Hva vil det si når man kommer fra Romsås og begynner i klasse med masse folk som bor i Ullevål Hageby, og merker at de skjønner ikke hva jeg snakker om? De har ikke de samme erfaringene som jeg har. Da mister man et språk om seg selv, men så blir man også nødt til å lage det, da. Slik tenker jeg at det er med Emily. Hun har ikke noe språk for sin egen situasjon, den krisen hun står i. Det kommer både av at hun er så ung, at hun er litt dum og litt naiv og har ikke så mange muligheter. Hun har bare den jobben, den leiligheten og mora si. Men hun har ikke noe språk for den fattigdommen hun lever i. Ikke å være bevisst den situasjonen hun er i, handler også om fattigdom. Men det er bare noe som kulturverdenen vår er bevisst.

– Men politiske organisasjoner er også bevisst dette?

– Ja, men de snakker et annet språk. Hvis du lever et liv og er bevisst at du kommer fra et lavere sosialt sjikt, gjør det noe med din egen virkelighetsforståelse, som må være skremmende.

– Fagorganisering er vel relevant?

– Emily hører åpenbart til en lavere sosial klasse, men hun vet ikke engang hva den klassen er. Hun tilhører en type arbeiderklasse uten organisering og uten selvbevissthet, så hun er ikke en del av et fellesskap slik organiserte arbeidere i arbeiderbevegelsen generelt er. Det er ingen som snakker om fagorganisering der hun kommer fra. Jeg husker at jeg leste ei bok av den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof, der hun skriver om en kvinne som er blitt utsatt for flere voldtekter. Det er en forteller i den boka, som sier at «en gang ble Maggi voldtatt, men det er mine ord, ikke hennes». Da jeg leste det, tenkte jeg at dette henger også sammen med det jeg holder på med. Det handler om å være utenfor, men ikke ha noe språk for det.

– Du vil gi stemme til de stemmeløse?

– Ja, men jeg vet ikke om jeg vil være de stemmeløses forfatter. Da blir det en nytte over det. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og lære folk – som et opplysningsprosjekt. Det må heller politikerne ta seg av, hvis du skjønner hva jeg mener?