Samlet gamlebandet: – Er bare noe med å spille sammen med dem man har kjent et helt liv

Kameratgjengen fra Nord-Norge hadde i år 2000 flyttet til Oslo for å satse på musikken. Vang, som sto for hoveddelen av låtene, sang og spilte gitar, mens Raymond Jensen spilte gitar, Gaute Fredriksen bass og Kenneth Simonsen trommer.

«We thought we was pretty good. We talked about keepin' the band together», sang Zappa en gang i tiden i den ultimate bandlåten.

Det holdt en stund for nordlendingene i hovedstaden: De slapp debutplaten «Rodeo», en Spellemann-nominert americanaperle, på et storselskap. Ytterligere en langspiller fulgte, sammen med utallige konserter landet rundt – men så var det ugjenkallelig slutt.

«So the band broke up. An' it looks like. We will never play again …»

– Da vi brøt opp i 2005 var det fordi et rett og slett ikke var god nok økonomi i prosjektet til å fortsette. Det gjorde noe med både lysten og muligheten til å gå løs på et tredje album sammen, sier Vidar Vang ærlig.

Musikalsk DNA

Han fortsatte på egen hånd. Nå i 2022 er det blitt 20 år som artist, mens albumet som straks slippes er nummer 14 («Det er nesten rart å se, og skrive ordene «14 album», merker jeg. 20 år går helt fint, hehe»). Det er spilt inn med de tre barndomskameratene som Vidar Vang «deler hans musikalske DNA».

– Det bare er noe med de vennene du fikk da du var 5–6 år. Som du spilte på samme fotballag med, var i hverandres bursdager til, lekte gjemsel og gikk på gulrotslang sammen med, hang utenfor gatekjøkkenet med. Ja, noen ganger var vi til og med forelsket i den samme jenta. Jeg har vært utrolig heldig å få spille med mange fantastiske musikere på albumene mine. Men, det bare er noe med å spille sammen med de man har kjent et helt liv. Vi forstår hverandre på en annen måte, sier Vidar Vang til NTB.

Selv om de andre tre gikk videre i band som My Midnight Creeps, The Dogs, wow!, Signal, The Devil & The Almighty Blues, så snakket de jevnlig om å komme sammen igjen.

"'N' all of a sudden I thought the time. Had come for that old song we used to play».

– Vi har nemlig alle, og lenge, kjent på en følelse av at vi hadde noe ugjort, noe mer vi ville få til, sier Vidar Vang. Som skrev nye låter, i motsetning til bandet som skildres i «Joe's Garage».

Fortsatt kjemi

17 år etter bruddet kommer utgivelsen opprinnelig ment å være en gjenforenings-EP. Men det endte som et dobbeltalbum, rett og slett kalt «Vidar Vang & Bandet». Innspilt med samme karen i studio som den aller første, nemlig Cato «Salsa» Thomassen (den andre produsenten, Seasick Steve, er etterpå blitt verdensstjerne).

– Fra første øving kjente vi at den musikalske kjemien fortsatt var der. Ja, den hadde kanskje blitt enda bedre, til og med. Alt falt på plass, helt naturlig. I løpet av den første helgen i studio ble det åpenbart at dette kunne vi ikke slippe. Vi måtte gjøre mer – vi måtte lage et album. Og i spillegleden og kreativiteten som fulgte ble det klart at et vanlig album ikke holdt. Så vi bestemte oss for å gå for «the big prize»: et dobbeltalbum, sier Vidar Vang.

Han sier at forbildene var «London Calling» og «Exile on Main St.», album «hvor bandene strekker seg og viser alt som bor i dem».

– Selv om vi har selvinnsikt nok til å forstå at vi ikke er The Clash eller Stones, føler vi at vi på vår måte har fått til det vi prøvde på: Du hører alt vi kan, fra akustiske viser til rå rock, og med masse annet innimellom. Vi er hver for oss milevis unna å være verdens beste på noe instrument – men, sammen er vi noe helt eget, noe ingen andre enn oss kan være. Og så er vi ufattelig dedikert til det å lage sanger, og finne de beste versjonene av dem. Der gir vi aldri ved dørene.

Holder drømmer i sjakk

Det startet med at de fire barndomskameratene møttes i stuen hos en av dem for å se om de fant tonen igjen. Fire låter var klare, men alle innså at mer måtte til.

– Fra da vi så entra øvingslokalet uken etter, og helt til nå, har jeg aldri hatt det så artig med å lage og spille musikk. Vi må nok tilbake til årene før det første albumet, da vi jobbet oss opp og frem, for å finne den samme «her kommer vi»-følelsen, sier Vidar Vang.

Kanskje kloke av skade la bandet ingen store planer eller så spesielt langt fremover.

– Vi hadde bare lyst å spille sammen, og å lage noe skikkelig, skikkelig bra. Vi har derfor prøvd å holde drømmingen og planleggingen av alt rundt nede. Ta det litt som det kommer denne gangen. Ikke fordi vi ikke har lyst på alt – men, fordi det nok har vært, og er viktig for oss å bevare essensen i dette. Og det er gleden ved å spille sammen; og å lage ny musikk sammen igjen. Det har vi nok av erfaring også lært er lurt.

«Vidar Vang & Bandet» slippes 27. mai og får kjapt følge av en vinylutgave. Slippkonserter er 3. juni på Krøsset i Oslo og 18. juni i Narvik.