Lundevall og Beckstrøm ga begge ut soloskive samme dag: – Kanskje litt tåpelig, men også litt kult

– Vi er glad i hverandre, og det føltes trygt å gjøre det sammen. Vi er vant til å være i band, begge to, sier Lars Lundevall og røper at ingen av deLillos-veteranene visste at den andre hadde vært i studio før begge hadde rukket å spille inn hver sin skive.

– Vi hadde tenkt å gi det ut litt tidlig på høsten, begge to. Det er samme plateselskap, og tenkte vi skulle gjøre det på samme dag når vi først gjør det. Kanskje litt tåpelig – men også litt kult.

Det er Lundevall som er den egentlige nykommeren på solofronten, med unntak av en engelskspråklig debut tilbake i 2004 under pseudonymet Mr. Smith. Lars Fredrik Beckstrøm har alltid hatt sideprosjekter til deLillos med band som sin egen Beckstrøm Kvartett så vel som Dog Age og The Humble Servants. Men også hans nye utgivelse er et soloprosjekt.

Etter å ha sluppet henholdsvis «Sanger 5 stk.» og «Tiden for tiden» sist fredag, gjorde de to Lars'ene felles konserter i helgen – og 27. september vanker det en ny dobbeltkonsert på Herr Nilsen i Oslo.

Ikke så farlig lenger

Å skulle lage sanger på norsk, slik han nå leverer, var det som satt lengst inne for Lars Lundevall.

– Jeg har vel aldri tenkt at jeg skulle bli komfortabel med det. De gutta jeg jobber sammen med er så gode på det, at jeg har tenkt at det kan de drive på med. Bedre å spille gitar eller synge noe kult på engelsk. Det er inflasjon i dem som sitter med kassegitar og synger på norsk. Jeg var lenge redd for ikke å være kul og høres ut som en visesanger fra Vestlandet. Nå er fordelen er at jeg er så gammel at jeg ikke bryr meg om det lenger, sier 52-åringen:

– Jeg tenker «faen heller, jeg gjør noe jeg står inne for, om jeg er kul er ikke så farlig lenger».

Det var koronatiden som drev Lundevall til å norskdebutere med det som er en EP, og som antakelig får følge av en til. Han fant ut at han trengte noe å gjøre når norske musikanter hadde yrkesforbud. Å jobbe med låtskriving og deretter innspilling var som terapi, sier Lundevall.

– Det ble et fengsel etter hvert å ikke få spille, men jeg ble frisk. Noe som lignet en depresjon – særlig det andre året – forsvant da jeg fant noe fornuftig å gjøre. Jeg var ikke alene om å føle det sånn, mange kolleger opplevde det samme.

Befriende å være sjef

Sønnen introduserte ham for Sjur Lyseid, kjent som The Little Hands of Asphalt. Lyseid ble produsenten hans, så vel som samarbeidspartner på tekstsiden, og styrte skuta så lenge Lundevall etter eget utsagn «fikk spille gitar og synge».

– Å få lov til å være sjef for seg selv er befriende. Det er veldig annerledes. Det letter litt på ting som hodet blir fullt av. Jeg har skrevet masse sanger hele tiden, men har latt dem ligge. Likevel dukker de opp hele tiden, de kverner rundt i hodet.

Nå har fem av dem funnet sin form og er utgitt, og Lundevalls egen dom lyder: «Tidvis kult». EP-formatet lokket, fordi «litt av gleden var at det gikk så fort», ifølge deLillos-gitaristen, som sier:

– Det er ikke akkurat det samme som vi ville gjort i det andre bandet. Ikke alt vi har lagd opp gjennom årene er slik jeg ville gjort det. Dette er min smak innenfor musikk. Hva jeg er inspirert av? Jeg liker folk som ikke er så flinke til å synge, band uten de beste vokalistene! Slike som er glade i å lage musikk og synger fordi de må, sier Lundevall, som synes sin egen sang «blir bedre for hvert år».

– Det er et livslangt prosjekt å bli så godt som komfortabel med den stemmen man har. Den er ikke det fineste jeg vet om å høre på, men gøy når man får det til. Jeg kjenner folk som fortsatt sliter med å høre seg selv i opptak, så det er nok ikke så unormalt.

Om han er redd for hva anmelderne vil si?

– Blir det skikkelig slakt, så får jeg tenke meg om. Men i utgangspunktet er jeg ikke så nervøs som person. Noen vil like det, andre ikke, og sånn er det pleier å være. At noen liker det gjør det verdt det i seg selv.

Beckstrøm tilbake til røttene

Også for Lars Fredrik Beckstrøm var koronatiden medvirkende til at han ble utålmodig etter å gå i studio. Så det gjorde han – i selskap med produsent Kyrre Fritzner, som hadde ledig tid. De spiller det meste selv, med noen unntak – i form av gjesteartister på dobro, fløyte og fele.

– Det er ikke en eneste elgitar på platen, påpeker Beckstrøm, som har skrevet få rockelåter de siste årene.

– Jeg bor på landet nå og er blitt glad i folkmusikk. De siste 15 årene har jeg laget flere country- og folklåter. Jeg har sansen for det å gå tilbake til det grunnleggende; det å sitte og spille akustisk. Men det er også å gå tilbake til mine egne røtter – for før jeg begynte i band spilte jeg folkemusikk på mandolin. Det har alltid vært der.

Låtene skriver han jevnlig, så Beckstrøm og Fritzner måtte halvere de 20 kandidatene.

– Vi valgte dem som passet best sammen. Jeg hadde et behov for å lage en plate som definitivt ikke er en deLillos-plate. Det er veldig gøy og overskuddsmessig å gjøre en slik plate. Når jeg skriver, merker jeg om det er en låt som egner seg for deLillos, sier Beckstrøm, som har stått for et fint knippe av legendegruppens sanger.

En solokarriere på siden av deLillos kaller han «et puslespill», siden han ikke har tid til å planlegge solokonserter.

– Det er en liten skvis som ikke bare er bra, men jeg klager ikke – vi er så heldige som får fortsette å spille og gi ut plater med deLillos, understreker bassisten.