Annonse
Finn Kalvik fotografert i 1977. Juryen for Prøysenprisene mener han fortjener «all honnør, alle priser og alle medaljer som kan gis», for all trøst og oppmuntring han har gitt med musikken sin gjennom så mange år. Foto: Oddvar Walle Jensen / NTB
Finn Kalvik får Alf Prøysens ærespris

– Tror ikke jeg hadde sunget på norsk gjennom hele karrieren om det ikke hadde vært for ham

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

– Å motta Alf Prøysens ærespris er en av de største utmerkelsene jeg har fått som sanger og låtskriver. Jeg tror nok ikke jeg hadde sunget på norsk gjennom hele karrieren om det ikke hadde vært for ham.

Det sa Finn Kalvik i sin takketale under Prøysenprisene-utdelingen tirsdag kveld i Kulturkirken Jakob i Oslo.

Kalvik, som ikke var til stede, delte sine Prøysen-minner i en takketale som ble lest opp av vennen Kari Svendsen. Blant annet fortalte han hvordan Alf Prøysen var hans store helt og idol som barn.

Forandret livet

– Jeg kunne nesten alle sangene hans utenat. Jeg sto ofte ved kateteret foran hele klassen i første klasse på Furuset skole, og framførte sangene hans, før undervisningen begynte. I radioprogrammet «Barnetimen for de minste» satt søsteren min og jeg og sang méd. Det skapte virkelig samhold i den lille leiligheten vi bodde i, 75 meter fra jernbaneskinnene i Groruddalen, lød det i Kalviks tale, der han kalte Prøysen for «den største formidleren av sanger for barn og unge» i sin oppvekst.

– Han var med på å forandre livet mitt til det bedre hjemme i Stjerneblokkveien ved Grorud jernbanestasjon.

Juryen for Prøysenprisene beskriver Finn Kalvik som «en stemme, en fortelleregenskap, og et unikt gitarspill som er vanskelig å finne like i dag», og trakk frem både hans meloditeft og varme i formidlingen av sine egne, gode låter.

«Vinneren fortjener all honnør, alle priser og alle medaljer som kan gis, for han har gitt så trøst og oppmuntring med musikken sin», het det videre fra juryen.

– Følger hjertet

Det ble delt ut ytterligere to priser, Teskjekjerringprisen og Prøysenprisen – overrakt av henholdsvis Kari Bremnes og nybakt kulturminister Anette Trettebergstuen.

Teskjekjerringprisen gikk i år til Runa Bergsmo, som får den for sitt kunstneriske arbeid for barn i alle aldre – som hun har gledet siden 2001 som musiker, komponist og tekstforfatter.

«Prøysen er ikke redd for de store følelsene. Det er ikke årets prisvinner heller. I sine tekster er hun opptatt av finne balansen i det å ha det vondt og godt. Det gjelder å lete etter ord og tanker som gjør en forskjell. En sang kan utgjøre en forskjell. Den kan gå under huden og gjøre deg glad eller gi trøst. Den kan få deg til å smile, selv når du er trist», lyder det i jurybegrunnelsen om Bergsmo – som er cellist og spiller alt fra barokk via klassisk musikk til samtidsmusikk og mer sjangeroverskridende.

– Jeg elska teskjekjerringa som barn! lød det fra Runa Bergsmo i takketalen, der hun kalte prisen «et slags bevis på at det gjelder å følge hjertet».

– Jeg har funnet et fristed der regler kan brytes. Å lage sanger gir meg en mulighet til å ikke være flink, bruke mine svakheter og sette den dømmende voksne til siden. Det er kanskje sånn at jeg lytter inn til barnet i meg selv og skillelinjene mellom det voksne og barnslige blir borte.

Bare Egil fikk pris

Selve Prøysenprisen for 2021 gikk til Bare Egil Band, alias Egil Hegerberg, som juryen mener lager bemerkelsesverdige sanger som handler om smått og stort, smått spesielt, og har sterke surrealistiske trekk.

«De fremføres også på bemerkelsesverdig måte, med særegen diksjon og stemmebruk. Vinneren bruker klisjeer som ingen andre, gjerne politikerspråk, byråkratspråk, reklamespråk, strør dem ut på overraskende steder, dyrker dem skamløst og holder dem frem. Vi gjenkjenner dem, ler av dem, gremmes over dem, danser til dem. På paradoksalt vis utfordres vårt eget forhold til klisjeer i språk og musikk. Det er unikt, det er originalt, det er insisterende. Det er morsomt, det er spinnvilt og til dels irriterende. Det ligner ikke noe annet du har hørt», mente juryen.

Og Egil Hegerberg holdt seg i karakter i sin takketale – der han erklærte seg «utrolig glad for å kunne være med på å løfte Prøysens omdømme på denne beskjedne måten».

– Jeg setter også pris på juryens begrunnelse med deres ord om at jeg irriterer dem. Det er meningen. Jeg tenker også at dette er en påminnelse om at bare man holder på lenge nok vil man før eller senere få en pris, sa Egil - og sang en sang.

Annonse
Annonse
Annonse