Annonse
Unni Wilhelmsen synes det er en større bragd å ha klart seg 25 år som plateartist enn å fylle 50. Foto: Gitte Johannessen / NTB
Unni Wilhelmsen

– Å bruke stemmen er sårbart og nesten som å være naken

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

– Det er viktigere for meg at jeg har holdt på så lenge i bransjen som plateartist og musiker, og spilt minst 2.500 konserter, enn at jeg har greid å bli 50, sier hun til NTB.

Unni Wilhelmsen går gjerne rett på det meste. Det er litt uvanlig med en artist som sier rett ut at det «egentlig ikke var hennes idé» at det skulle bli jubileumsplate. Det var det en iherdig lydmann som insisterte på, i etterkant av en kulturhusturné der han mente hun knapt hadde sunget bedre.

De siste årene har hun nemlig konsentrert seg mest om konserter, alene eller i konstellasjoner med blant andre Steinar Raknes og Di Derre.

– Jeg har vurdert å slutte å gi ut album. Jeg gir ut på eget plateselskap, så det er mye arbeid. Det er litt typisk at publikummet mitt spør om det ikke snart «kommer noe nytt». Vi lever tross alt i et konsumersamfunn. Men da blir jeg litt sta og spør om de har hørt gjennom alle låtene på alle de åtte albumene. Jeg foreslår at de lytter på dem først, sier Unni Wilhelmsen med et skjevt smil.

100 sanger

For hun er glad i sin egen såkalte backkatalog, som rommer rundt 100 sanger.

– Der er det mange fine låter som falt litt gjennom sprekkene, som ikke var singler. Mange av dem har klokere tekster enn dem som ble mest kjent, selv om de ikke er borte heller, sier hun om sangene – som hun nå har spilt inn et utvalg av på nytt, og laget sin første vinylplate av. Smekkfull med bilder og låttekster, som en minnebok.

«Unni synger Wilhelmsen» er tittelen, og opphavskvinnen sier hun ønsket å børste støvet av de mer ukjente sangene, der mange er hennes egne favoritter. Holde liv i dem.

Da Unni Wilhelmsen gjorde sitt inntog i norsk platebransje for 25 år siden, gikk det hele veien til to Spellemannpriser for debutplaten «To Whom It May Concern», som hun her mottar i mars 1997. Foto: Terje Bendiksby / NTB

– Jeg skrev mange av dem for meg selv, uten tanke for at andre skulle høre dem og bedømme dem. Det ga en helt annen frihet enn jeg har i dag, hvor alle skal bry seg. Jeg hadde låter nok til tre album da jeg ble signert. Hvorfor? Jeg satt alene i en leilighet, og gitaren var mitt internett, sier Unni Wilhelmsen og forklarer:

– Jeg skrev for å lære mer om meg selv og om andre som jeg observerte. Hvordan de oppførte seg mot seg selv og andre, mønstrene de fulgte. Jeg har låter for unge damer og jenter, som jeg skrev som mye yngre selv. Det har vist seg at noen av sangene har appellert til jenter som sliter, og som finner trøst i dem. Med tidløse temaer skrevet på en kassegitar, er de ikke utdatert.

Protesterer på scenen

Men jubileumsalbumet inneholder naturligvis også storslagere som «Anything 'Bout June» og «Won't Go Near You Again». For Unni Wilhelmsen kjenner sitt publikum, etter alle disse årene med turnering – 100 spillinger i året, har hun regnet ut. Og de må få disse kjenningene også.

Hun er en artist som gjerne skildres som «fargerik». Du ser Unni Wilhelmsen når hun ankommer. Håret har det siste tiåret vært blondt – og ikke de «røde gardinene», som hun kaller stilen fra starten. Men fremdeles langt, noe som ga henne en kommentar rett i etterkant av en konsert i Trøndelag, sagt høyt og tydelig av en jevnaldrende dame i publikummet.

– «Gammeldama ska ittj ha langt hår», sa hun, myntet på meg. Hun var frisør og kortklipt. Det er så mange uskrevne lover i Norge. Ikke bare hår, men klær, sko, det meste. Det handler om kvinners definisjon av seg selv. Det er noe jeg snakker om på konsertene, sier hun:

– Jeg ser det som min oppgave å protestere ved å vise i handling og praksis. Det gjør jeg fra scenen, der jeg forteller historier mellom låtene. Jeg viser også at tekstene, som folk ofte oppfatter som blåere enn de er, egentlig har humor – og får voksne menn til å høre på tekster og ikke bare gitarspillet mitt, sier Unni Wilhelmsen skrått.

Observerer fremdeles

Selv om hun skriver færre låter i dag, er hun fremdeles en observatør og påskriver passene til både kvinner og menn. Derfor tok hun med seg historien om den kortklipte frisøren til scenen – og skaffet seg dreads i etterkant til konsertbruk. De kan hun ta av og på. I dag er de av – for den store jubileumskonserten er ikke før om en drøy uke:

17. oktober på Rockefeller skal hun feire seg selv, og både spille egne låter – og blant annet la Jo Nesbø tolke dem. Og i 2022 tar hun med seg Thom Hell, som også gjester jubileumskonserten, og legger ut på norgesturné.

Unni Wilhelmsen rykket inn som gitarist i Di Derre i 2013. Jo Nesbø (bak t.v.) gjester hennes jubileumskonsert 14. oktober og skal tolke låtene hennes til en forandring. Foto: Foto: Gitte Johannessen / NTB

Fremdeles husker hun den første konserten der hun innså at hun måtte snakke med publikum, «skape latter og klokskap» som hun sier i dag – og ikke bare synge til dem. Det var på Kirkenes en lørdagskveld rundt 1998-99, der alle 300 i salen var i festhumør. Hun skulle holde en konsert med kassegitar alene.

– Etterpå var det var diskotek etterpå – og det var dét folk ventet på!

Som i haikjeften

Sirkushesten i henne våkner hver gang hun står foran publikum. Er det én ting Unni Wilhelmsen er trygg på at hun kan, så er det kommunikasjon.

– Sang og gitar kan gå litt skeis, men ikke det! Det er tryggheten min, sier Wilhelmsen, som noe overraskende har én akilleshæl, og det er opptredener på TV eller radio.

– Jeg kan intervjues og det går utmerket. Men å opptre live? Det er så personlig at jeg føler meg som den sensorplaten de måler trykket i en haikjeft med! Musikk er så personlig for meg, at det er sårbart når jeg synger sangene mine. Å bruke stemmen er sårbart og nesten som å være naken.

Annonse
Annonse
Annonse