– Sorgen blir som en kontrastvæske

Ane Brun har holdt til i Oslo siden mars i år. Valget var ikke så vanskelig, sier hun i hagestuen med grønne planter og gråvær utenfor. – Kjæresten min bor her, så med pandemien og karantenereglene ble det slik. Men jeg har et helt liv i Stockholm.

Når hun denne uken slipper det første av sine to album denne senhøsten, blir det en tur tilbake til Sverige, som også regner henne som «sin» etter hennes 20 år der – for så å komme hjem til karantene. Hun har planene klare for karanteneperioden, forteller hun:

– Jeg skal begynne å oversette mine egne låter til Molde-dialekt. Teatret Vårt i Molde har valgt ut 20 låter til en forestilling med Nina Wester som regissør neste år. Det er som å dikte, heldigvis er det lettere å rime på moldenser enn på bokmål, sier Ane Brun. Som selv skal på scenen i en forestilling allerede i januar 2022:

Da er det verdenspremiere på «12 Songs» på GöteborgsOperan, en hybridforestilling med ballettdansere og Ane Brun selv som skal synge.

– Jeg skal gjøre dansebevegelser også! sier hun med et lite smil, og sier hun «er åpen for koreografi».

Trenger begge

– Det er kjempespennende, sier hun om de to prosjektene, der musikken hennes entrer en ny dimensjon – sett av andre blikk enn hennes. Skaperne av dem har selv valgt sanger fra hennes etter hvert rikholdige katalog, nå i ferd med å bli enda større med de to nye platene som snart er ute.

– Det er vel rundt 100 låter nå, funderer Ane Brun seg fram og regner litt på fingrene. De to forestillingene har også fått henne til å ta et tilbakeblikk, og hun oppsummerer:

– Jeg ser jeg har vært bevisst på å utvikle meg.

Mens platen som slippes denne uken, «After The Great Storm», fortsetter på elektronikaveien videre, er novemberklare «How Beauty Holds The Hand of Sorrow» et nikk til den tidlige Ane Brun, singer/songwriteren. Hun foreslår at det første er den eventyrlystne lillesøsteren, hun som vil videre – mens nummer to er det eldre søskenet – den som alltid har vært der.

– Jeg trenger begge to. Jeg vil både utfordre meg selv, høre stemmen min i en annen verden, samtidig som jeg trenger den trygge biten.

Ville gi sorgen tid

Egentlig hadde hun bare tenkt å lage én plate. En storslagen en, med stor produksjon og mye beats.

– Men da jeg kom tilbake til Oslo og ble her, så ble jeg usikker på om det store formatet egentlig passet til tre-fire av sangene. Jeg satt her, nikker hun mot pianoet rett ved, og forteller om hvordan hun i pandemitiden hadde nok tid til å lytte igjennom. Enden på visen ble at hun arrangerte om noen av sangene og innså at det måtte bli to album.

– Begge platene snakker om samme ting, så jeg ville ha dem ut samtidig.

Det er en grunn til at det har gått fem år siden forrige skive med originalmateriale. Farens bortgang i 2016 traff Ane Brun hardt. Også som låtskriver.

– Jeg fikk ikke tak i hva jeg ville si. Jeg ville ikke grave i det, jeg ville gi det tid. Ellers er jeg veldig konstruktiv når det gjelder følelser, jeg bearbeider dem. Men ikke nå. Brikkene i livet mitt hadde flyttet seg så mye at jeg måtte vente.

Første gang

I fjor løsnet det. Hun skrev de nye sangene til albumene på kjærestens hytte i fjor. Hun dro dit med en liste med skisser og noen riff.

– Vi var der i tre uker. Jeg satt i annekset, begynte på første side og skrev hver dag. Siste dagen skrev jeg siste låt på platen og visste at «nå er jeg ferdig». Det er første gangen jeg har kjent noe slikt, at «nå har jeg sagt det jeg vil si».

– Jeg visste at skrivingen skulle komme tilbake. Men det var godt å kjenne det. Verktøyet lå der, det var som når du begynner å trene igjen.

Ane Brun sier hun prøver å skrive poesi, så det kan «legges det man vil i det». En låt hun har skrevet om faren ble tolket som en kjærlighetssorg av en som lyttet.

– Jeg har alltid prøvd å skrive åpent, ikke fortellende. Jeg fant igjen et dikt jeg skrev på ungdomsskolen. Læreren skjønte ingenting av det, og i dag ser jeg at det var skrevet på samme måte som jeg skriver nå – med de åpne metaforene, smiler hun.

Søker mot lyset

– Jeg er blitt mer bevisst på at det finnes mottakere der ute. I starten var det mye «pour my heart out». Jeg husker fremdeles første gang jeg endret slutten på en låt – fordi den var blitt for tung. Jeg vil ikke at folk skal føle seg tynget når de går fra en konsert, jeg vil de skal finne … et lys. Jeg søker selv mot lyset når det er tøft.

Ingenting er tilfeldig i Ane Bruns musikalske landskap, så vi spør om platetitlenes betydning. Hun forklarer at «After The Great Storm» skildrer det tidspunktet hun håper vi snart når, med adresse til pandemien:

– Tittelen beskriver den euforiske følelsen av å komme ut på den andre siden, når man føler seg lett etter noe vanskelig som har skjedd.

Om «How Beauty Holds the Hand of Sorrow», som slippes 27. november, sier hun at det var tittelen på det opprinnelige plateprosjektet.

– Det er et fint bilde på den tiden etter at pappa døde. Hvordan sorg også får en til å se det vakre. Sorgen blir som en kontrastvæske. Da pappa ble borte så man ting veldig klart. Det er en tittel som passer på mange av temaene på platen, som handler om de store spørsmålene i livet, sier hun – og legger til at hun nesten synes det er rart hvordan de faktisk ble skrevet før koronapandemien.

– De passer nesten litt skummelt godt i dag.