Framtiden som ligger i Afrika

Alpha Crucis er navnet på stjernen som skinner sterkest i sør, og er usynlig hvis man kikker opp mot stjernehimmelen fra denne siden av jordkloden. Utstillingen har lånt navnet fra stjernen som for å indikere at vi ikke bare må se, men også fysisk flytte oss, sørover.

Den franske gjestekuratoren André Magnin har i over 30 år reist til og fra Afrika, og møtt over 100 afrikanske kunstnere. Det har både dekonstruert og rekonstruert ham, forteller Magnin. Som han påpeker før utstillingen åpnes for publikum:

– Det er ganske vanskelig å lage en utstilling av 17 kunstnere fra det afrikanske kontinentet som består av 54 land og en milliard innbyggere. Man kan vel ikke egentlig si at dette er en utstilling av afrikansk samtidskunst, innrømmer Magnin.

– Jeg føler meg kanskje litt ubekvem akkurat her fordi jeg har blitt kjent med utrolig mange afrikanske artister de siste 30 årene. Jeg har investert veldig mye i dette arbeidet og i forskningen jeg har gjort. Da er det kanskje ikke alltid like lett å vite hvem man selv er, sier han, og legger til:

– Jeg må si at jeg skylder Afrika mye.

Tok verden til Paris

André Magnin var en av kuratorene bak utstillingen Magiciens de la Terre (som kanskje kan oversettes til Jordklodens magikere) på Centre Pampidou i Paris i 1989. Magiciens-utstillingen har i ettertid blitt omtalt som ikonisk. 100 verk prydet et område på 120.000 kvadratmeter – 50 verk signert vestlige kunstnere, og 50 signert ikke-vestlige kunstnere. Samme år markerte Berlinmurens fall som skulle bli begynnelsen på et mer åpent og mindre fryktfullt Europa. I alle fall for en stund. Nytt håp og nye impulser ga farge til kunsten som ble presentert i europeiske storbyer, ikke minst i Paris.

– Det var første gang Frankrike åpnet seg for verden på denne måten, sier Magnin.

Han og to andre kuratorer – Jean Hubert Martin og Aline Luque – hadde en felles visjon om å stille spørsmål ved vestens hegemoni via, nettopp, kunst. På veggen på kontoret hadde de det universelt korrekte kartet av verden, laget av Stuart McArthur i 1979, som viser et verdenskart hvor Europa ikke er i sentrum. I forkant av utstillingen som fant sted i 1989 dro de tre rundt i verden for å «oppdage» (Magnin er påpasselig med å sette ordet ‘oppdage’ i anførselstegn) kunstnere som kunne bidra til det som skulle bli verdensutstillingen i Paris.

17 kunstnere og 7 land

– På den tiden var ingen infrastrukturer på plass. Hvordan går man da frem? Hovedsakelig skjer det ute blant mennesker. Man må være intenst til stede, snakke med folk overalt – på barer, i taxier, ute på gata, på nattklubb og andre steder de spiller musikk. Da greier man gradvis å komme over små mirakler hvor man kommer i kontakt med kunstnere, sier Magnin.

Det er Billie Zangewas silkebroderi som først møter publikum ved inngangen til Astrup Fearnley-museets nye utstilling Alpha Crucis som viser samtidskunst fra det afrikanske kontinentet. En androgyn kvinne kledd i et banner merket med «complexity» reiser seg som en gudinne over en kaotisk storby i verket «The rebirth of the black Venus».

Utstillingen viser frem 17 ulike kunstnere fordelt på syv afrikanske land, og er den siste i serien startet av Astrup Fearnley-direktør Gunnar Kvaran.

Utstillingen er variert, både i form og uttrykk. John Gobas skulpturer i tre er malt i energiske farger og pyntet med pigger fra pinnsvin.

I andre etasje har Omar Victor Diop fra Senegal fått tildelt et helt rom til 12 av sine verk. Senzeni Marasela fra Sør-Afrika viser frem mer minimalistiske, men ikke mindre uttrykksfulle, akvareller og broderier i rødt på hvit bakgrunn.

Chéris Sambas fargesprakende akrylmalerier speiles av Amadou Sanogos verker på motsatt side av rommet. Kunstverkene til Sanago fra Mali er malt i en mørkere fargepalett.

Afrikansk kunstrevolusjon

Samba fra Den demokratiske republikken Kongo kan kanskje omtales som den afrikanske samtidskunstens popstjerne, og er representert med fire verk i Astrup Fearnleys Alpha Crucis. Verket J’aime la couleur fra 2005 ble solgt til nesten 123.000 dollar under Sotheby’s auksjon i London i april 2019. Fem av de ti mest verdifulle samtidsverkene fra Afrika er signert Chéri.

Samtidskunst fra det afrikanske kontinentet har gjennomgått en aldri så liten revolusjon i det internasjonale markedet siden årtusenskiftet. I fjor solgte Sotheby’s afrikansk samtidskunst for over tre millioner dollar. Lenge led vestlige kunst-eliter under oppfatningen av at afrikansk kunst lå milevis bak vestlig når det kom til utvikling, men de siste 20 årene har kunsten fra kontinentet i sør sett en tidoblet vekst.

Gentrifisering

Etter at afrikansk kunst i økende grad har trukket verdens oppmerksomhet, har flere kritikere pekt på det de ser på som problematiske aspekter.

I en kommentar i New York Times ytrer den nigerianske kunstneren og kunstkritikeren Chika Okeke-Agulu bekymring over gentrifiseringen av afrikansk samtidskunst: Via vestlige kunstsamlere flyttes den afrikanske samtidskunsten ut av Afrika, og blir gjenstander forbeholdt verdenes sosiale og økonomiske overklasser. Ikke så ulikt det som skjedde under kolonitiden da misjonærer og koloniherrer hentet kunst fra afrikanske land de erobret – kunst som den dag i dag fremdeles tilhører vestlige kunstsamlere, og som det er liten sannsynlighet for at noensinne vil returnere til Afrika. Det afrikanske kontinentets kunst er altså lite er tilgjengelig for den jevne afrikanske borger, argumenterer Okeke-Agulu.

Lenge har vestlige kjøpere dominert oppkjøpene av afrikansk samtidskunst i de store auksjonshusene. Investeringsmakten til afrikanske kunstsamlere er rett og slett ikke like sterk. Færre enn 1.000 verk ble solgt på auksjoner på det afrikanske kontinentet i løpet av de seks første månedene i 2019, ifølge Artnet sin prisdatabase. Likevel ser man en endring: Under Sothebys auksjon våren 2019, var 70 prosent av kjøperne av afrikansk samtidskunst afrikanske kunstsamlere.

– Sannheten er at det er veldig få afrikanske kunstsamlere i Afrika sammenlignet med for eksempel Europa, sier Magnin på spørsmål fra Kulturplot.

– Det er i ferd med å endre seg, men det går dessverre utrolig sakte.

Magnin peker på en manglende infrastruktur og høy grad av korrupsjon som hovedårsaker. Direktør Gunnar Kvaran ved Astrup Fearnley innrømmer også at museet i utgangspunktet ønsket å sette sammen Alpha Crucis-utstillingen i direkte samarbeid med afrikanske kunstinstitusjoner, men at den manglende infrastrukturen ble en gigantisk barriere. Franske Magnin hadde kunnskapen og kontaktnettverket som gjorde utstillingen mulig.

Nye museer i Afrika

Flere kunstinstitusjoner har likevel stablet seg på beina i de afrikanske storbyene de siste par årene: Zeitz Mocaa i Cape Town, Museum of African Contemporary Art i Marrakech og Museum of Black Civilizations i Dakar har alle satt som visjon å skrive sin egen kunsthistorie. I tillegg bidrar ildsjeler med egne prosjekter. En av dem er Amadou Sanogo fra Mali, som er representert med fem kunstverk i Astrup Fearnleys Alpha Crucis-utstilling. Etter å ha vakt internasjonal oppmerksomhet, har han for egen maskin bygget to kunstnerhus i hjemlandet, og er i ferd med å bygge et tredje. Her kan unge kunstnere uten midler komme for å arbeide.

– Det eneste kravet er at de må jobbe.

– Det er ofte purunge og nye artister som kommer til oss, og som ikke har noe sted å jobbe eller de rette redskapene. Jeg deler mine erfaringer med dem, og gir råd om hvordan markedet fungerer og hvordan man bør gå frem, sier Sanogo.

Gir tilbake

Flere andre kunstnere har iverksatt lignende tiltak. Den verdenskjente og nå avdøde fotografen Malick Sidibé, også fra Mali, brukte alle pengene han tjente på å bygge skoler, moskéer og veier i hjembyen Bamako. Artister som Hassan Hajjaj og Ibrahim Mahama har også satt opp institusjoner for å bygge opp under talenter i sine egne hjemland – Marokko og Ghana.

Endringen går tregt, men kurator Magnin har likevel tro på at den afrikanske kunsten i økende grad vil spre seg over eget kontinent. Han forteller at flere afrikanske kunstsamlere som kommer til store auksjoner i London og Paris for å kjøpe afrikansk kunst de tar med seg hjem igjen. Og som han selv sier:

– Fremtiden er i Afrika. Verdens fremtid ligger i Afrika.