Annonse
Kunsthøgskolen i Oslo. Foto: Fredrik Hagen / NTB

Kunstskatt eller søppel?

Det dreier seg om flere hundre arbeider av kunstnere som Jens Johannessen, Leonard Rickhard, Bjørn Carlsen, Irma Salo Jæger, Hilde Vemren og Thorvald Erichsen, melder Khrono, som er en avis for utdanning og forskning. Kunstverkene har vært stablet bort i uthus og har hengt på kontorer og i korridorer. Flere titalls verk er blitt borte i årenes løp. En tidligere rektor fikk med seg noen hjem da hun sluttet.

Kunsthøgskolen ble ikke umiddelbart begeistret da det viste seg at det skitne bildet som hang glemt og neglisjert høyt oppe på en vegg bak noe skrot, eller bak en gressklipper i et skur, viste seg å være av en anerkjent kunstner. Slik Khrono gjengir nåværende og tidligere ledelse, virker de mest opptatt av hvem som skal betale for å oppbevare og sikre kunstverkene. For det koster penger. Flere av verkene er allerede i dårlig forfatning.

Kunst-knipe

Hvem har ansvaret for studentarbeidene på Kunsthøgskolen? Åpenbart skolen i første omgang, men de har neppe ansvar for å bygge et museum. Kunsthøgskolen ble opprettet i 1996, da man slo sammen seks høyskoler for bildende kunst, teater, opera og ballett – blant dem Statens Kunstakademi. Studentarbeidene stammer fra sistnevnte, så de er trolig statens ansvar.

Er bildene verdt noe? Det vil sannsynligvis variere enormt. Noen er sikkert helt uten pengeverdi eller kunstnerisk verdi. Andre kan være verdt en god del. Thorvald Erichsen-arbeider kan bli solgt fra alt fra 10.000 kroner til godt over en million. Bildene fra Telemark som henger på Nasjonalmuseet er trolig verdt flere millioner. Bjørn Carlsen kunne ta ganske stive priser på 1980-tallet, men bildene hans er adskillig mindre verdt i annenhåndsmarkedet.

Dette er arbeider som kunstnerne produserte som studenter. Det kan bety at en del av dem er umodne, langt unn den modne kunstnerens standard. For andre kan det være tvert om – de er på sitt beste som helt unge.

Victor Husebø, daglig leder i stiftelsen Reidar Berge, som driver et museum med Berges kunst i Stavanger, mener de to av malerens bilder som er funnet, er spesielt interessante fordi de representerer en epoke som de har få verker fra.

Hvis det finnes noen skulte skatter der, kan de tilbys Nasjonalmuseet eller andre museer som kan få dem dersom de forplikter seg til å henge dem opp

Kunstekspert Anders Elvestad ved Blomqvist Kunsthandel sier til Khrono at bildet av Jens Johannessen ikke er blant hans beste, men at de av Thorvald Erichsen «kanskje ikke av de mest kommersielle, men har absolutt en både kunstnerisk og kommersiell verdi».

Kunst til folket

Så hva bør Kunsthøgskolen gjøre? Det første er åpenbart å få alle verkene offisielt vurdert av en kunsthistoriker eller en gruppe kunsthistorikere – og i tillegg av en gallerist eller to for å få anslått omtrentlig pengeverdi.

Hvis det finnes noen skulte skatter der, kan de tilbys Nasjonalmuseet eller andre museer som kan få dem dersom de forplikter seg til å henge dem opp. Men bare da. Nasjonalmuseet har fulle nok magasiner allerede.

Men hva så med resten? Her er et forslag: Kunsthøgskolen kan, når koronaen tillater det, arrangere en stor salgsutstilling. Den vil både heve skolens synlighet i offentligheten og gi kunsthistorikere og skribenter noe å skrive om.

Mange har ikke råd til å kjøpe originalkunst. Men kanskje de har råd til dette – for prisene for en del studentarbeider vil sannsynligvis være svært lave. Hvis ingen vil betale for enkelte av verkene, kan de gis bort etter først til mølla-prinsippet.

Utarbeide en strategi

Det er jo ikke første gang det skjer noe slikt. I 2007 viste det seg at mer enn 18.000 kunstverk av Henrik Sørensen, Nils Aas, Inger Sitter, Jacob Weidemann og Frans Widerberg og mange flere var på avveie i Oslo kommune. Ingen visste hvor kunsten befant seg, hva den var verdt og hvordan den var sikret.

For noen uker siden meldte Altaposten at de holder på med å kartlegge kunst fra nedlagt sykehjem i kommunen.

Når en offentlig instans blir forært en kunstsamling, kommer den ofte i knipe. For det må bygges et museum eller ryddes plass i et eksisterende museum. Og da blir spørsmålet om kunsten de ble overrakt er verdt merarbeidet. For eksempel da Nicolai Tangen donerte sin kunstsamling til Kristiansand, og var nødt til å bygge en kunstsilo også for å huse dem. Eller da døtrene til reder-milliardær John Fredriksen inngikk samarbeid med Nasjonalmuseet, og mange var misfornøyde over at et statlig museum skal brukes til å oppbevare en privat samling. Striden rundt Stein Erik Hagens Canica-samling er et annet eksempel.

Det bør utformes en politikk for hva man skal gjøre med dem, et strategidokument for behandling av kunst i offentlig eie

Vi kan vente oss flere slike «plutselig funn» av kunst som en kommune eller Staten eier, men har glemt, og også flere donasjoner. Derfor bør det utformes en politikk for hva man skal gjøre med dem, et «strategidokument for behandling av kunst i offentlig eie». Slik at det ikke Da unngår man full forvirring hver gang det «oppdages» kunst i en skole, på studenthybler, i kantiner, i korridorer eller på nedlagte sykehjem eller det dumper ned en samling fra en kunstsamler.

All kunst kan ikke alltid havne i eksisterende eller nye museer – av økonomiske hensyn, men også av kunstneriske. For all kunst – selv all kunst av en anerkjent kunstner – er ikke god kunst, og alt hører ikke hjemme i et museum.

For mye kunst?

Lages det for mye kunst i Norge i dag? Det er ikke noe lett spørsmål å svare på, for hvordan skal man kvantifisere «for mange»? Norske billedkunstneres forening har for tiden 3000 medlemmer og regner med at 75 prosent av alle norske billedkunstnere er medlemmer i foreningen.

Det som er sikkert, er at vi har gode ordninger for utdanning av kunstnere i Norge, og i forhold til andre land har vi også gode ordninger for stipend og andre støtteordninger.

Det kan medføre at flere utdanner seg til kunstnere enn under litt trangere kår. På 1800-tallet var det en god del mennesker her i landet som laget ganske gode bilder, men som visste at de ikke hadde nok talent til å bli profesjonelle kunstnere. Så de ble noe annet – og malte på fritiden. Endel offiserer for eksempel var amatørmalere og malte sine overordnede. Mange kvinner malte interiører, blomster, landskap, stilleben og barna sine.

Det ligger ikke noe negativt i å si at enkelte nok burde holdt seg til å være kreative på fritiden, eller noe nedlatende i å påpeke at «amatørkunst» både kan gi utøvere glede og resultere i bilder som mange andre også liker.  

Annonse
Annonse
Annonse