– Kan være mørke skyer i horisonten

Offentlig finansiering av kultur kan komme under press i fremtiden, av ulike grunner, ifølge Creo-leder Hans Ole Rian. Når oljekranene skrus igjen og det skal gjøre nye prioriteringer – kanskje i et nytt politisk landskap – kan støtteordningene til kultur være blant ordningene som vil få redusert offentlig finansiering.

Rian, som leder landets største kunstnerorganisasjon, er ikke i tvil om at vi – på lang sikt – kan komme i en situasjon der det blir mindre offentlige midler tilgjengelig til kulturformål.

– Det vil bli mindre oljeaktivitet, vi kan få nye finanskriser og dette vil da gå utover pensjonsfondet. Vi ser allerede i dag at eksportoverskuddet har blitt til et underskudd. Det kan være mørke skyer i horisonten, sier han.

Skulle krisen være et faktum, vil kulturbudsjettene bli frosset. Det innebærer at man ikke får kompensert for pris- og lønnsvekst, forteller Rian.

Men etter det kommende stortingsvalget er det en bevilgningsøkning i sikte:

– De rødgrønne ønsker å øke kulturbevilgningene gradvis, slik at de utgjør én prosent av statsbudsjettet. Det er betydelige midler, sier han.

Rian mener at vi under pandemien har sett at vi har en kulturindustri som kan overleve uten å være helt avhengig av det offentlige. Dessuten er ikke den offentlige finansieringen så stor som mange vil ha det til.

– Vi bruker 17-18 milliarder på kulturen. Selv om dette økes til én prosent av statsbudsjettet, vil finansieringen fortsatt være relativt beskjeden.

I dag er det en tverrpolitisk enighet om at kultur er viktig. Men denne enigheten kan utfordres, ifølge Rian – spesielt dersom vi opplever et drastisk politisk skifte. Foreløpig er det bare Frp som tar til orde for dette. Partiet ønsker, kontrært til dagens ordning, at en folkejury skal bestemme hvilke kunstneriske prosjekter som skal få offentlig støtte.

Stabile hovedlinjer

Kulturforsker ved Telemarksforskning, Per Mangset, har ingen tro på at de offentlige bevilgningene til kultur vil bli redusert i den nærmeste framtid, uansett hvem som blir sittende i regjering.

– Det er ganske stor tverrpolitisk enighet om kulturpolitiske hovedlinjer i Norge. Den offentlige kulturstøtten har økt jevnt og trutt under ulike politiske regimer. De rødgrønne er nok litt ivrigere enn de borgerlige partiene med å holde oppe et høyt offentlig støttenivå. Ambisjonen om å bevilge minst én prosent av statsbudsjettet til kultur er primært rødgrønn (jf. tidligere kulturminister Giske, journ.anm.).

– De borgerlige ønsker selvsagt også å øke den private finansieringen, men neppe å redusere den offentlige drastisk. Det eneste partiet som eventuelt kunne tenkes å skjære ned på de generelle offentlige kulturbevilgningene, er vel Frp. Men jeg tipper at bevilgningene ville fortsette å øke, selv med en – høyst usannsynlig – kulturminister fra Frp, sier han.

Men partiene ønsker å prioritere kulturformål ulikt. Høyre var i sin tid ivrig motstander av Garantert minsteinntekt (GI) for kunstnere, en ordning som er vesentlig trappet ned siden 2012-13.

– Sp ville nok prioritere kulturstøtte til fylkeskommuner og kommuner høyt – og kanskje ytterligere desentralisering av Kulturrådet. Frp ville sikkert prioritere nasjonale museer og lokalkultur framfor eksperimentell kunst. Jeg forutsetter da at Norge ikke kommer opp i en stor økonomisk krise med det første. Det kan jo tenkes at Norge får store økonomiske problemer – for eksempel enda større enn finanskrisa 2007-08 og pandemien 2020-21. Da må det skjæres ned på alle typer offentlige ytelser, også på kultur. Men jeg ser ikke noe slikt perspektiv i horisonten, sier Mangset.

Kulturforsker Georg Arnestad har heller ingen tro på at støtteordningene forsvinner eller reduseres med det første. Tvert imot mener han at landskapet ser lysere ut i tiden som kommer.

– Generelt er det få som bryr seg særlig om kulturpolitikk. Kulturløftet til Trond Giske og de rødgrønne fikk gjort lite med dette. Der økte pengebruken til de fleste offentlige kulturformål, men dette representerte ingen særlig kulturpolitisk endring. Kulturpolitikk er ellers for de spesielt interesserte. Feltet blir også dårligere dekket av media i dag enn for 30 år siden. De kommende årene får vi trolig en Ap-ledet regjering i Norge. Det er mulig at de vil gjenreise målet om at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur. Dessuten får vi trolig en boklov. Absolutt ingenting tyder på at statens kulturutgifter vil bli reduserte de nærmeste årene., kanskje tvert imot, sier Arnestad.

Arnestad mener det ikke er grunnlag for å hevde at kulturens støtteordninger kommer under press i årene fremover. Det ligger an til en ny regjering som trolig vil bruke mer skattepenger til kultur enn dagens regjering, og dette er mulig innenfor det statsfinansierte regnskapet.

– Reduserte statlige inntekter kan endre dette, men hva som da vil skje, har det lite for seg å spekulere i, legger han til.

Arnestad er mer opptatt av spørsmålet om hvor kulturmakten skal ligge, og er en forkjemper for desentralisering av makten.

– Det som kanskje, men lite trolig, kan bli en viktigere sak for kulturpolitikken fremover er spørsmålet om en desentralisering eller regionalisering av det kulturpolitiske feltet. Her hører også den mulige todelingen av Kulturrådet hjemme. Kulturpolitisk, og kulturinstitusjonsmessig, er Norge svært sentralstyrt. Hvor mange offentlige kulturinstitusjoner utenfor Oslo er 100 prosent finansiert av staten, spør han retorisk, og viser samtidig til reaksjonene etter utnevningen av det Oslo-tunge styret for det nye Nasjonalmuseet.

Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, tok opp det problematiske ved styreutnevnelsen på sin Facebook-vegg før sommeren:

«Regjeringen og kulturminister Abid Raja har oppnevnt nytt styre til det nye Nasjonalmuseet. Jeg gjentar; NASJONALmuseet. Skattebetalerne i alle deler av Norge har finansiert bygget til seks milliarder kroner. Målet er sikre et «visningssted for hele landets samling av kunst, arkitektur og design».

«For å ivareta nettopp disse brede nasjonale perspektivene når det nye museet åpner sommeren 2022, er seks av de sju styremedlemmene for sikkerhets skyld bosatt på samme sted og i samme nabolag, i Oslo».

Gode støtteordninger

Sammenliknet med andre land det er naturlig å sammenlikne seg med, har Norge gode støtteordninger for kulturlivet, ifølge kulturforsker Mangset og Creo-leder Rian. Det viser seg spesielt innenfor to områder, ifølge Mangset:

– I et internasjonalt komparativt perspektiv har Norge et høyt støttenivå til kultur. Det viser seg særlig på to hovedområder: Offentlige myndigheter yter gjennomgående 70-95 prosent av driftsbudsjettet til en rekke teatre og orkestre. Vi har dessuten et nokså velutbygd system av offentlige stipendier og lignende. Man kan godt mene at det norske støttenivået er for lavt eller utilstrekkelig, men særlig systemet med stipendier med mer, er bedre utbygd enn i mange andre land. Vi er derimot ikke alene om å yte høy subsidiering til teatre og orkestre. Det gjør også Tyskland, Frankrike og de andre nordiske landene. Men denne nokså brede, velferdsorienterte offentlige kulturpolitikken er både typisk norsk og felles for de nordiske landene. Det er særlig de angloamerikanske landene i vår kulturkrets som har en annen, mer liberalistisk kulturpolitikk. Britiske teatre får mye mindre offentlig støtte, noe som bidrar til at britiske kunstnere har et langt mer usikkert yrkesliv, utdyper Per Mangset.

Creo-leder Rian beskriver de norske rammevilkårene som «gjennomgående gode», i forhold til andre land. Det gjelder også de andre nordiske landene. Men han påpeker at Norge står i en særstilling, på grunn av oljefondet. Men dersom eiendomsverdiene faller og det blir internasjonale svingninger i økonomien, kan noe skje med kulturen her også.

– Det satses også bra på kultur i Storbritannia, Tyskland, Nederland og Belgia. Satsingen ser ut til å være et vestlig fenomen. Danmark har en mer detaljert og målrettet støtteordning enn det Norge har, og Storbritannia bevilget penger til stimulering av aktiviteter på en interessant måte under pandemien. Under pandemien merket jeg meg at Danmark ikke ga aktører muligheten til å motta støtte for deretter å ta ut utbytte, slik man gjorde i Norge. Det ser ikke bra ut når bedrifter får støtte og tar ut stort utbytte, men det er likevel vanskelig å kritisere bedriftene når ordningen tillater det, poengterer Rian.

Langsiktige trender

Per Mangset mener at det er vanskelig å spå hvilke sektorer som vil bli hardest rammet, dersom kulturbevilgningene skulle bli redusert. Det kommer helt an på hvem som styrer.

– Vi har jo nokså mange regionale teatre i Norge, med solid offentlig finansiering og litt begrenset publikumsoppslutning. Med den voldsomme økningen i strømming av tv-serier som alternativ, kan noen muligens stå litt utsatt til. Men Sp, Ap og SV slår nok ring om dem. Kulturrådet støtter jo en del avantgardekunst som mange er litt skeptiske til. Kanskje noen partier ønsker å skjære ned der? For øvrig er frilanskunstnere innen musikk og teater utsatte. Hvis noen framtidig politisk konstellasjon begynte å skjære ned på støtten til teatre og orkestre, og bidro til at mange flere ble frilansere i risikosonen, ville det jo bety en problematisk kulturpolitisk snuoperasjon. Selv om noen profilerte frilansskuespillere nå gjør det svært godt – også inntektsmessig – i tv-strømmingens tidsalder, sier han.

Hans Ole Rian mener at mye av arbeidet vil handle om å slå ring om de store institusjonene, som Operaen og teatrene. Han viser til at Morten Gjelten, leder for Norges teater- og orkesterforening (NTO), har sagt at 40 prosent av foreningens inntekter går ut av huset – til frilansere – og 60 prosent går til de ansatte.

– Det er betydelige overføringer, sier Rian, som peker på at andre typer ensembler – for eksempel innenfor jazzmiljøet – burde hatt bedre finansiering. De har lite forutsigbare rammer, og dette har historiske årsaker, mener han.

– Oslo-filharmonien fikk både privat- og offentlig finansiering før de kom inn i en fast ordning. Orkestrene har faste størrelser, mens jazzorkestrene er mer sammensatte etter de respektive prosjektene de jobber med. Det samme gjelder militærorkestrene. Jazzen kommer jo fra en annen tradisjon, og har også historisk ønsket å være fri og uavhengig. Miljøet opererer på en måte i en annen klasse, utdyper han.

Han forteller at orkestrene i USA er privatfinansierte, og at nåværende regjering her hjemme har ønsket at orkestrene skal prøve å finne privat finansiering

– Det har de ikke lyktes med. Investorer vil alltid ha noe tilbake – for eksempel privatkonserter eller bruk av lokaler – og det fører til at vinninga går opp i spinninga.

At Norge er et lite land, med få industrikonserner, gjør det vanskelig å drive etter en privatfinansiert modell, mener Rian.

– Operaen får jo ikke til dette, sier han.

En annen hindring er at orkestre ikke får trukket fra sponsing på skatten, noe for eksempel idrettslag kan gjøre i dag.

– Hvilke sektorer som rammes, dersom Norge skulle oppleve en finanskrise, avhenger av det politiske landskapet, påpeker Rian: Sp er opptatt av lokal kultur, mens Høyre og Ap prioriterer orkestre, teatre og museer.

Fougner-utvalget, som ble oppnevnt av regjeringen til å vurdere rammeverket for tilknytning og virksomhetsorganisering i arbeidslivet, gikk inn for å stramme inn arbeidsgiverbegrepet. Det er en riktig vei å gå, mener Rian:

– Det bør utredes hvordan vi skal få et bedre sosialt sikkerhetsnett for frilansere, noe som vil hjelpe betydelig for disse gruppene – det er snakk om store penger for dem. Dette arbeidet vil også hjelpe på stillingsvernet og pensjon. Kunstnerne får et enklere liv, sier han.

Bør tenke mer på alternativ finansiering

Spørsmålet om det bør være politikerne, fagfolkene eller en kombinasjon av disse som skal gjøre prioriteringene om kulturmidlene har Per Mangset et klart svar på:

– I et demokrati er det jo politikerne som skal bestemme de store linjene. En annen sak er jo at kunstsakkyndige fagfeller og ledere, som instruktører og teatersjefer, skal ta de spesifikke kunstneriske valgene, ifølge prinsippet om en armlengdes avstand, sier han.

– Må kulturinstitusjoner bli smartere til å tenke alternativ finansiering, risikospredning, marked og publikumsbygging?

– Ja, det bør de sikkert. Selv om vi i Norge har et kulturpolitisk system som legger stor vekt på offentlig finansiering, er det nok stor politisk enighet om at også en del privatfinansiering av kultur er ønskelig. Men de ulike partiene legger litt ulik vekt på graden av privat finansiering – med Høyre og Venstre som de antatt ivrigste, forklarer han.

Hans Ole Rian synes det er interessant at Frp, som er lunkne til offentlig finansiering, har vært med på å redde store deler av kulturbransjen under pandemien.

– De var med på å få igjennom selvstendig næringsdrivende-ordningen og kompensasjonsordningen. Regjeringen ville jo ikke dette i utgangspunktet, sier han.

– Vil selve kunsten kunne bli påvirket av endringer i hva som får støtte?

– Pop og rock, og annen kunst som ikke er helt avhengig av offentlig støtte, vil kunne fortsette. Men jeg er bekymret for at det her i økende grad vil bli importert kunstuttrykk fra for eksempel USA. På en annen side er det heller ikke gunstig bare å drive på fond og støtteordninger. Det kan hende at vi framover oftere vil se at kunstnere driver sin kunstneriske virksomhet ved siden av andre jobber. Det kan innebære at det blir mindre kunstnerisk virksomhet, og for eksempel at kunstnere jobber mer med undervisning. Det igjen kan bidra til et fall i etterspørsel etter lærere. Det har alltid vært sånn at kunstnere ikke ser så mye på bunnlinja sier Rian.