Kulturdirektører refser Høyre

Først så verken lederen for Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, eller styreleder Linda Bernander Silseth det som noe problem at Hindsbo møtte sin venn Nicolai Tangen for å drøfte en mulig støtte til Nasjonalmuseet.

Men jusprofessorene Eivind Smith, Jan Frithjof Bernt og Christoffer Conrad Eriksen mente i VG at dette var kritikkverdig. De kjente riktignok ikke til innholdet i samtalen mellom de to.

Lederen i Stortingets kulturkomité Kristin Ørmen Johnsen hang seg på professorenes kritikk og betegnet saken som uheldig. Hun sier videre at hun skal be statsråden se på regelverket uten å kjenne saken ut over det VG skriver.

– Når jusprofessorer skyter fra hofta, må man kunne forvente at ansvarlige politikere tenker seg om før de refser, skriver Hindbos kollegaer, Ingrid Røynesdal i Oslo-filharmonien og Stein Olav Henrichsen i et innlegg i VG.

De peker på at det for museene er det særlig kritisk å lykkes med private samarbeid, fordi innkjøpsbudsjettene er små. Selvfølgelig må man også i kulturfeltet håndtere habilitetsutfordringer på en ryddig måte.

Men det som i denne saken fremstår som virkelig uryddig er når leder i Stortingets kulturkomité Kristin Ørmen Johnsen fra nettopp Høyre «slår fast» i kritikken mot Nasjonalmuseets direktør, at «saken fremstår uheldig» og at hun skal be statsråden se på regelverket, åpenbart uten å ha satt seg inn i saken.

– Vi kjenner Karin Hindsbo, slik de fleste ledere av store kulturinstitusjoner kjenner hverandre. Mange kulturledere omgås selvfølgelig også beslutningstakere fra andre sektorer, deriblant næringslivet. Det å lykkes –godt med privat-offentlig samarbeid forutsetter gjerne at partene har felles strategiske mål, og minner om at å finne denne felles plattformen fordrer ofte personlige relasjoner.

De peker på at det er kulturlederes jobb å være opptatt av legitimiteten og potensialet til den institusjonen man leder og mener vi har erfaringer som tilsier at det er i hovedsak er øverste leder som må initiere slike samarbeid for at de skal kunne etableres.

– I Nasjonalmuseet har øverste leder initiert et mulig samarbeid med en privat aktør som hun omtaler som en venn. Hun har ingen personlig vinning i dette, men initierer kontakt på vegne av museet. Det er andre i organisasjonen som gjør forhandlingene knyttet til avtalen og et fullt habilt styre vil ta beslutningen om eventuelt å inngå en avtale, skrive de to og stiller spørsmål med om en slik prosess virkelig kan anses som uryddig?

– Enhver profesjonell aktør må tilstrebe ryddighet. Ikke minst må man kunne avkreve ryddighet når sentrale politikere og lovens autoriteter entrer en bane de åpenbart ikke kjenner, avslutter de.