Økt sosial ulikhet og rasisme henger sammen

De siste månedene har folk demonstrert mot rasisme verden over, som deltagere i Black Lives Matter-aksjonen. Bare i Oslo samlet flere tusen mennesker seg utenfor Stortinget for å ytre sin misnøye rundt urettferdighet og diskriminering. Det finnes rasisme og annen diskriminering i alle land, men episenteret er nok en gang USA, et land med en lang og betent historie rundt nettopp rasisme.

Men hvorfor fortsetter diskrimineringen?

Vil beholde makten

Jonas R. Kunst, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, var i 2017 en av forskerne bak en forskningsrapport som konkluderte med at økte forskjeller i samfunnet ga grobunn for mer diskriminering og vold. De oppdaget at majoritetsgruppens tendens til sosial dominans, på fagspråket kalt «sosial dominans orientering», økte når et samfunn opplevde større ulikheter. Personer med høy sosial dominans orientering synes det er riktig at noen folk undertrykkes eller holdes på sin plass, mens andre grupper bør være øverst i hierarkiet, forklarer Kunst.

– Fordi ulikhet fører til mer sosial dominans orientering blir disse menneskene mer villige til å iverksette tiltak for å skape, opprettholde eller forsterke hierarkiet, sier psykologiprofessoren.

Tiltakene kan være milde i formen, som å minske sosial velferd, eller folk kan gå så langt som å faktisk bruke vold mot lavere stilte grupper; som for eksempel innvandrere. Studien Kunst har jobbet med sammen med kollegaer fra Danmark, USA og New Zealand, viste at nettopp dette er tilfellet når forskjellene øker i samfunnet.

Studien som er utgangspunktet for forskningsrapporten er basert på spørreskjemadata fra flere tusen mennesker i ulike land og stater i USA, kombinert med indekser på sosial ulikhet fra FN og Verdensbanken.

Mest i land med høy konfliktrisiko

Studien til Jonas R. Kunst og kollegaene viste at tendens til økt sosial dominans orientering i majoriteten av befolkningen var høyest i mindre demokratiske land som har høyere risiko for voldelige konflikter og mindre rettsikkerhet, og i stater i USA hvor de sosiale og økonomiske ulikhetene er store.

Norge var ikke med i undersøkelsen, men diskrimineringsdebatten går også her og den nådde en topp i juni, i sammenheng med Black Lives Matter-demonstrasjonene. Norge og de andre nordiske landene går riktignok for å være noen av verdens mest likestilte land, men vi har også våre konflikter og spenninger.

– Er det mulig å trekke slutninger fra studien til Norge?

Foto

Psykologiprofessor Jonas R. Kunst er en av forskerne bak en studie og modell som viser at økt ulikhet vil føre til et mer markert samfunnshierarki, hvor de som drar nytte av hierarkiet er mer villige enn andre til å beskytte hierarkiet. Foto: Privat

– De norske fagmiljøene og politikerne strides om og hvorfor sosial ulikhet endrer seg i Norge. Men hvis det altså er slik at ulikheten øker og vår modell stemmer, så vil økende ulikhet føre til et mer markert samfunnshierarki hvor de som profiterer på hierarkiet, direkte eller indirekte, er mer villige til å beskytte hierarkiet på forskjellige måter.

– Norge er ikke klasseløst

I USA så man for eksempel at den hvite overklassen svarte at de var mer villige til å bruke makt for å beholde posisjonen sin i samfunnet. Her i Norge har vi ikke tradisjon for å forbinde slike holdninger med overklassen. Kunst forklarer at det har vært en tradisjon å kalle Norge for et klasseløst samfunn, men han mener dette ikke stemmer med realiteten.

– Man kan argumentere for at nettopp denne diskursen som neglisjerer sosial klasser i Norge kan bidra til å opprettholde hierarkiet, sier professoren.

Så godt som alle moderne menneskelige samfunn har en hierarkisk struktur, og Norge er ikke noe unntak. Det spiller liten rolle om vi kaller det for et klassesamfunn eller ikke. Funnene fra forskningen vil også gjelde for Norge, mener Kunst.

Føler seg truet

Jonas R. Kunst forklarer at de menneskene som sier de er mer villige til å bruke makt ovenfor minoritetsgrupper i hovedsak er folk som føler at posisjonen deres er truet, og ikke nødvendigvis de som sitter trygt helt på toppen av hierarkiet.

– Når folk føler at de får for lite, at deres samfunnsposisjon er lavere enn den egentlig bør være, da kommer ofte disse ekstreme tendensene ovenfor minoriteter. Et eksempel er en person som mener at på grunn av innvandring er ikke hvite nordmenn lenger på toppen av hierarkiet, hvor de egentlig hører til.

Gener, personlighet og kontekst

– Leif Edward Ottesen Kennair, professor i personlighetspsykologi ved NTNU, har i en artikkel vist til at man ikke blir født rasist, men at det er noe man lærer. Skjer det noe «biologisk» med oss mennesker hvis vi får makt, overtak og kontroll?

– Jeg har ikke lest artikkelen, men jeg vil si at det er en blanding – at rasisme kan forklares gjennom kontekst óg personlighet, sier Kunst, og minner om at det finnes studier som viser at bare det å gruppere mennesker i forskjellige grupper, basert på tilfeldige egenskaper, fører til at man liker sin egen gruppe bedre enn man liker en annen gruppe.

– Det finnes for eksempel et klassisk eksperiment hvor en gruppe unge gutter i starten ble spurt om hvilke av to bilder av abstrakt kunst de likte best. De fleste unge gutter har ingen preferanse på slike ting, så de valgte litt tilfeldig, og ble da tilordnet forskjellige grupper. De kjente ikke hverandre fra før, men allikevel likte de sin egen gruppe bedre enn den andre. Det viser at kontekst, det å skape en gruppedimensjon, absolutt spiller en rolle. Samtidig ser vi i vår studie at personlighetstrekket sosial dominans orientering spiller en viktig rolle og også har en genetisk forankring.

Om man har en tendens til å utøve sosial dominans avhenger ifølge Kunst altså ikke bare av hvor man vokser opp, men også av gener man har fått fra foreldrene sine. En tredje dimensjon er ifølge psykologiprofessoren samspillet mellom personlighet, gener og miljø. Han mener at det er et samspill mellom predisposisjoner, personlighetstrekk, individuelle forskjeller, men også kontekstuelle faktorer, som kan påvirke folk til å bedrive diskriminering og rasisme.

Skeptisk til enkle forklaringer

Håkon Leiulfsrud er professor i sosiologi og statsvitenskap ved NTNU og har sosial ulikhet, velferdsstat og skole som forskningsfelt. Han er forsiktig med å konkludere med at det finnes enkle årsakssammenhenger som tilsier at sosial ulikhet i økonomi og levekår medfører endringer i holdninger og protester mot det man oppfatter som urettferdig i det norske samfunnet. Det at demonstrasjonsbølgen har strukket seg så langt utenfor USAs grenser, tror han blant annet handler om økt frustrasjon i kjølvannet av covid-19 og følgene pandemien har ført med seg.

– Det er mindre toleranse og økt frustrasjon knyttet til spørsmål om sosial ulikhet og åpenbar diskriminering, og da skal det ingenting til for at en liten gnist blir til noe langt større i en periode preget av mye uro, sier Leiulfsrud.

– Det er ikke sånn at det er så dramatiske store endringer i sosiale forskjeller i Norge. Forskjellene minsker ikke, det er heller blitt mer stabilitet de senere år. Dermed tenker jeg at det må være en slags frustrasjon som også kan være knyttet til covid-19 pandemien, hvor mange sitter inne og er frustrerte på toppen av mye annet, og da slår det blant annet ut i demonstrasjoner.

Hvor dypt stikker toleransen?

Fra et norsk perspektiv er frustrasjonen kombinert med at det er grunnleggende og lett gjenkjennbare menneskerettigheter som brytes, mener Leiulfsrud. Selv om det er langt fra amerikanske forhold.

Professoren peker på at vi i er oppdratt til å ha stor tillit til både institusjoner og andre mennesker. Dermed er det lett å kjenne sympati for det som bryter mot grunnleggende menneskelige rettigheter, som for eksempel diskriminering basert på rase eller kjønn. Samtidig mener han at vi ikke nødvendigvis er så godt informert om hvordan andre lever eller hva som er andre gruppers utfordringer i hverdagslivet.

– Utfordringen ligger i at vi lett underkommuniserer sosiale ulikheter i vårt eget samfunn og tar mye for gitt, samtidig som det åpner opp for en toleranse for andre som ikke nødvendigvis stikker så dypt.

Skoler og barnehager viktige

Leiulfsrud deltar i et nordisk og nordamerikansk forskningsprosjekt, hvor de undersøker skoler og offentlige velferdssystemer i fire byer og hvilken rolle de har for å forstå sosial ulikhet i et barndomsperspektiv.

– I arbeidet med prosjektet har vi oppdaget at barnehager og skoler i mer ressursutsatte områder er særs viktige for å skape grunntrygghet og integrering av barn og unge i samfunnet, forteller han.

Frem til man nærmer seg ungdomskolen er det et stort fokus på barnas sosiale velferd i skolen. Dette er med på å utjevne de sosiale ulikhetene og forhindre segregering. Leiulfsrud kan også fortelle at det blant unge barn er forbausende små forskjeller i velvære-indekser. Men i starten av tenårene har ikke lenger skolen samme betydning, og som enkeltindivider blir man mer opptatt av «meg» og «de andre» og «oss» og «dem». Dette forfølger oss resten av livet.

– Selv om effektene av alt det gode arbeidet som skjer i offentlig skole og barneoppdragelse avtar i ungdomsårene, så støtter det likevel opp under en samfunnsforståelse der forståelsen av «vi» og «de andre» er langt mindre uttalt i Norden enn i USA, legger han til.

– Dette er en viktig nyanse, som gjør at sosial ulikhet i Norge ikke uten videre lar seg oversette ut ifra det vi finner i andre land.

Skolemodeller kan gi økte forskjeller

I forskningsprosjektet har Leiulfsrud også funnet belegg for tesen om klassemessig reproduksjon, kan han fortelle. Skolene tilpasser seg utfordringene som allerede finnes i nærmiljøet. Skoler lokalisert i mer utsatte områder bruker mer ressurser på velferdsordninger enn skoler med mindre utfordrende nærmiljø. Sistnevnte kan dermed fokusere mer på tradisjonell skole. Når det i tillegg legges til rette for fritt skolevalg og mer privatisering av skolene, mener Leiulfsrud det vil styrke forskjellene fordi resurssterke familier naturligvis vil gå for de beste skolene som ikke nødvendigvis ligger i nærområdet.

– En skolemodell underlagt mer marked bidrar til å forsterke de sosiale forskjellene. Det høres kanskje fint ut at man kan få velge skole selv, men prisen man må betale som samfunn er økte forskjeller og økt segregasjon, mener Leiulfsrud.

Vil vi se endring?

Hverken Jonas R. Kunst eller Håkon Leiulfsrud ser for seg en fremtid uten sosiale ulikheter. Leiulfsrud tror riktignok ikke at den sosiale ulikheten i Norge kommer til å øke dramatisk, men viser til at utviklingen vil påvirkes av svingningene i norsk og internasjonal økonomi i årene som kommer.

Jonas R. Kunst viser til at ulikhetene øker på et globalt nivå, og i nesten alle land. Han ser ikke for seg at hierarkiene i samfunnene vil forsvinne.

– Ser vi på verdenshistorikken, forekommer det at hierarkier blir svekket eller delvis forsvinner, men så blir de nesten alltid erstattet av noen nye, sier han.

– Samtidig lever mange av oss i mer likestilte samfunn enn for 200 år siden. Så hvis vanskeligstilte grupper går sammen, kan de absolutt skape langvarige endringer.