Må overvinne arbeidsgivernes skepsis

Martin Flattun (26) vet hva det betyr å komme seg i arbeid, hva jobb betyr for psykisk velvære, selvtillit, helse og følelsen av tilhørighet. I ungdomsårene var han deprimert, hadde sosial angst og klarte ikke å fullføre videregående. Han ble mer og mer isolert. Hele dagen kunne gå med til gaming.

– Hvis jeg ikke hadde kommet i gang, ville jeg nok ha sittet på rommet hjemme hos foreldrene mine og spilt, sier han.

Alt endret seg da han fikk sin første jobb. Selv om det var tungt i begynnelsen, tok det ikke lang tid før han kjente på mestring. Fortsatt kan det være tunge tak, men steg for steg har han bygget seg opp. Han har fullført videregående og nå begynt et deltidsstudium i 3D-animasjon og spilldesign. Dette tar han ved siden av sin faste jobb som selger.

Men det var ikke gitt at det skulle gå slik.

Ungdom med psykiske helseproblemer faller ofte utenfor i arbeidslivet.

Bare en av tre arbeidsgivere vil innkalle en ung jobbsøker med psykiske helseproblemer til intervju, selv om vedkommende er kvalifisert til stillingen. Det kommer frem i en intervjuundersøkelse blant toppsjefer, HR-sjefer og personalsjefer i om lag 1500 offentlige og private virksomheter i Norge, ifølge Velferd.no.

Undersøkelsen er omtalt i en artikkel i tidsskriftet ALTER, European Journal of Disability Research tidligere i høst. Artikkelforfattere er forsker Elisabeth Ugreninov og stipendiat Vegar Bjørnshagen ved Oslomet. Undersøkelsen ble gjort i 2017, i et representativt utvalg av virksomheter fra sektorer som sysselsetter mange unge.

Forskning tyder på at mennesker med psykiske helseproblemer har mindre sannsynlighet for å komme i jobb enn folk med andre funksjonsnedsettelser, og at det kan ha sammenheng med fordommer blant arbeidsgiverne.

– Det har med holdninger å gjøre. Mange har holdninger om at har du hatt psykiske helseproblemer, så er det noe som henger ved. Det bunner blant annet i mangel på kunnskap om psykisk helse og yrkesdeltakelse, sier Elisabeth Ugreninov til Velferd.no.

• Les også: Psykiske utviklingshemmedes vei inn i arbeidslivet: – Faller mellom to stoler

Det blir nesten som en tilleggslidelse. Uten jobb er det lett å føle seg utenfor og ekskludert fra samfunnet. Det kan føre til ensomhet, isolasjon og økte psykiske utfordringer. Det blir som en vond sirkel.

For Martin Flattun ble sirkelen brutt da han ble kjent med Fontenehus Norge, en organisasjon som hjelper folk med psykiske utfordringer ut i arbeid.

– Jeg var klar til å komme meg ut av sirkelen, forteller Flattun.

Fontenehus Norge er tuftet på at arbeid og fellesskap er viktig for alle, ikke minst for mennesker med psykiske utfordringer. I dag finnes det snart 20 fontenehus spredt over hele landet, som tilbyr arbeidsfellesskap til dem som ønsker å bli medlem.

Det finnes ulike tiltak og ulike aktører som jobber for å få folk med psykiske problemer inn i arbeidslivet. Fontenehusene er et av dem. Ifølge Ruben Lokøy, daglig leder for Fontenehuset i Bergen, skiller organisasjonen seg fra andre tilbud til denne gruppen. Fontenehusene er en arbeidsplass som driftes sammen og med medlemmene. Alle som har eller har hatt psykiske utfordringer, kan bli medlemmer. Det koster ingenting, er frivillig og tidsubegrenset.

– Vår hovedtanke er å hjelpe flest mulig tilbake til arbeid. Vi har ulike aktivitetstilbud, men det er gjennom arbeid vi hjelper våre medlemmer, forklarer Lokøy.

For Martin Flattun ble Fontenehuset i Bergen veien tilbake til et aktivt og sosialt liv. Han sier selv at han nå er kommet veldig langt. Han føler at han får til det meste som han gir seg i kast med – og ikke minst gleder han seg hver dag å skulle gå på jobb.

I fjor hjalp Fontenehuset ham med å få jobb i de hjemmebaserte tjenestene i Bergen. Samtidig tok han fatt på videregående skole igjen. Flattun har tidligere flere ganger forsøkt å fullføre videregående skole, men måtte bryte fordi det ble for tungt psykisk.

– Jeg var flink faglig, men depresjonen tok etter hvert styringen.

Med oppbakking fra fontenehuset fikk han fullført videregående skole med fagbrev i data og elektronikk i år. Han sa opp jobben sin like før sommeren, for å kunne konsentrere seg helt om fagprøven. Og for kort tid siden fikk Flattun ny jobb. Han begynte som sikkerhetskonsulent i boligalarmselskapet Verisure, der han oppsøker potensielle kunder. Han er blitt selger.

– Da jeg kom hit til fontenehuset, ble jeg en del av et arbeidsmiljø. Her kunne jeg bestemme tempoet selv og begynte ganske raskt å kjenne på mestringsfølelsen. Jeg merket at dette klarer jeg, og jeg følte meg klar til å ta et steg videre, forteller Flattun.

– Da jeg begynte i jobb, var jeg fortsatt ikke psykisk klar for det. Men jeg visste at det var steget jeg måtte ta for å komme videre.

Ruben Lokøy har mer enn 10 års erfaring med arbeidstiltak og -tilrettelegging både innenfor offentlig og privat sektor. Modellen som fontenehusene bygger på, mener han er noe av det som gir best resultater, fordi det tenkes langsiktig. Ingen blir kastet ut når et program eller tiltak er gjennomført.

– Uansett hvilken diagnose eller psykisk utfordring du har fra før, er det noe med å bygge stein for stein. Det handler om å bygge selvbilde og mestringsfølelse – gjennom karriereveiledning over tid, sier han.

Medlemmer kan delta i arbeid på fontenehusene gjennom driften og ved å utføre daglige arbeidsoppgaver. Men fontenehusene har i tillegg utviklet en egen modell for arbeidstrening. Overgangsarbeid kalles det, og er en tidsavgrenset kontrakt med offentlige eller private virksomheter. Gjennom overgangsarbeid får personer med psykiske utfordringer mulighet til å prøve seg i arbeidslivet.

– Målet er å hjelpe til å bygge opp kompetanse og selvbildet på at du kan være i jobb. Det er en modell jeg har stor tro på etter å ha jobbet med mange andre innfallsvinkler, sier Lokøy.

– Det er utrolig mange som kan være i arbeid. Vi har fått folk fra uførhet til arbeid.

Mens undersøkelsen fra OsloMet viste at bare en av tre arbeidsgivere ville innkalle en ung jobbsøker med psykiske helseproblemer til intervju, gir en annen studie – ledet av Terje Olsen – likevel grunn til betinget optimisme.

Selv om bare én av fem arbeidsgivere i studien har ansatt en ung person med psykiske utfordringer de siste to årene, oppgir langt flere en vilje til å inkludere denne gruppen. To av tre oppgir at de er positive til å innkalle jobbsøkere med «hull i CV-en» til jobbintervju.

Olsen er i dag forskningsleder ved Fafo, men var ansatt i Nordlandsforskning da han ledet et forskningsprosjekt om inkludering av unge i arbeid. Prosjektet, som var et samarbeid mellom Nordlandsforskning, Nova OsloMet og Nord universitet, så på arbeidsgiveres holdning til unge med psykiske problemer. Studien bygger på en spørreundersøkelse blant 1500 arbeidsgivere og ble avsluttet i fjor.

Olsen forteller at utgangspunktet var at det er registrert økning i psykiske helseproblemer blant unge – og at de ofte ikke kommer inn i arbeidslivet.

– Vi ønsket å snu på dette, og se på hva det er som gjør at det funker. Vi valgte ut 12 gode eksempler blant arbeidsgiverne i undersøkelsen, der alle har lykkes med å ansette unge med psykiske problemer, forteller han.

Blant suksesskriteriene som gikk igjen, var spesielt kontakt med Nav helt sentralt. Når en person i Nav har et tydelig oppfølgingsansvar, gir det arbeidsgiver trygghet. Det å ha en kontaktperson som kan følge opp på kort varsel, reduserer risikoen for arbeidsgivere, og det senker terskelen for å ansette unge med psykiske helseutfordringer.

– Arbeidsgivere trenger gode tillitsrelasjoner til Nav. De er redde for å sitte igjen med ansvaret om det ikke fungerer. Det å ha en Nav-kontakt som kan steppe inn hvis det blir noe tull, fjerne dette usikkerhetsmomentet, forteller Olsen.

– Nav må være garantisten, eller kunne fungere som en nødbrems hvis det blir nødvendig. Når det er på plass, er arbeidsgivere villige til å inkludere denne gruppen.

Fontenehusenes modell for overgangsarbeid er også et til tiltak som kan bidra til å redusere arbeidsgiveres skepsis.

Overgangsarbeid er helt ordinært arbeid der en blir ansatt av en arbeidsgiver for seks til ni måneder, forklarer Ruben Lokøy. Gjennom hele perioden har den ansatte en kontaktperson fra fontenehuset som følger opp. Dét fungerer også som en garanti for arbeidsgiver. Fontenehusene stiller også opp med vikar ved sykdom, og om nødvendig går kontaktpersonen inn.

– Dette virker. Du kan få et jobbsøkerkurs på Nav, men hvis du har hull i CV-en for eksempel på grunn av psykiske utfordringer, er det få arbeidsgivere som vil ta deg inn. Men klarer du å bli god på noe, er det dét en arbeidsgiver ansetter på, sier Lokøy.

Han legger til at mange begynner i redusert stilling, kanskje 20–30 prosent. Etter hvert som de får mer trygghet, kan stillingsbrøken øke. For noen ender overgangsarbeid med fast ansettelse.

– Gjennom overgangsarbeid, eller ved å jobbe her på huset, begynner de å se seg selv som en ressurs. De får en rolle blant kollegaer som det er mye lettere å bygge videre på. Det som er viktig, er at de begynner å tenke på at de har en plass i samfunnet.

Noen medlemmer kommer seg riktignok aldri i jobb, forteller Lokøy, men også de er kollegaer på huset og kan få det bedre med seg selv.

Ifølge undersøkelser Fontenehuset selv har gjort blant medlemmene, var 42 prosent i jobb, studier eller praksisplass i 2017. 69 prosent av disse var i lønnet arbeid. 40 prosent av dem som var i lønnet arbeid kombinerte uføretrygd med lønnsinntekt.

Fontenehuset skriver på sine hjemmesider at de fleste hadde små og kortvarige jobber, men at 32 prosent av dem som var i jobb hadde mer enn 50 prosent stilling. 40 prosent hadde stått i jobb i mer enn 12 måneder.

81 prosent sier seg helt eller delvis enige i at Fontenehuset har gitt dem større tro på seg selv og sine egne ressurser. 92 prosent var helt eller delvis enige i at Fontenehuset hadde påvirket helsen deres på en positiv måte.

Fontenehusmodellen har sitt utspring i USA, og ble startet opp i 1948. I dag finnes det over 300 fontenehus i mer enn 30 land. Fontenehuset i Bergen har rundt 300 medlemmer, og på en vanlig dag kommer det kanskje 20 medlemmer innom for å jobbe.

– Det som er spesielt vanskelig for dem som står utenfor arbeidslivet, er at du mister kontroll over egen fremtid og mye av din identitet. Det å ha en arbeidsplass, gode kolleger, et fellesskap og arbeidsoppgaver, gir deg et fundament, sier Lokøy.

– Vi blir et alternativ til det resten av samfunnet byr på. Her diskuterer vi ikke sykdom eller diagnose, men du er den du er. Vi har stor romslighet og ønsker alle velkommen.

Fontenehusene har rundt 3600 medlemmer på landsbasis, hvorav rundt 1700 er aktive, forteller Torhild Stimo. Hun er daglig leder for paraplyorganisasjonen Fontenehus Norge. Felles for de 20 fontenehusene som nå er i gang eller under etablering, er at de bygger all aktivitet rundt tilhørighet, relasjoner og nettverksbygging.

– Skal vi lykkes med å få folk i jobb, må vi først bygge opp håpet og troen på at det går. Når folk blir syke, blir mange frarøvet det som vi andre tar som en selvfølge. Vi snakker om tap av roller, av venner og at en blir ensom og isolert, sier Stimo.

Hun legger vekt på at gjennom fontenehusenes arbeidsfellesskap kommer medlemmene ut av isolasjon og ensomhet. Fellesskapet gir et aktivt liv med venner, kolleger, studier og arbeid.

Overgangsarbeidet kan det være et første møte med arbeidslivet i trygge rammer. Stimo understreker, som Lokøy, at ordningen også er viktig for arbeidsgiverne, delvis fordi de får støtte og en sikkerhet når de ansetter mennesker med psykiske utfordringer, men også fordi fontenehusene bidrar med kunnskap om psykiske helseproblemer.

– Det gir arbeidsgiver resurser til å ta vare på alle ansatte hvis de får psykiske utfordringer, og det gjør at de kan ta vare på dem som blir ansatt gjennom overgangsarbeid.

Folk som har en helse som svinger mye, har gjerne dårlig erfaring med å få til arbeidslivet, bemerker Stimo. Det gjør det spesielt viktig at de får støtte etter at de er kommet i gang. Gjennom fontenehusene får de en gjeng rundt seg som gir dem støtte og oppbakking.

– I begynnelsen blir medlemmene positivt forandret av det frivillige arbeidet. Gjennom arbeidet opplever du at er brukendes til noe, at du kan noe. Når du begynner å kjenne på dét, kommer selvtilliten og målet om jobb kommer nærmere, sier Stimo.

Hun understreker at ikke alle i overgangsarbeid får fast jobb – noen ikke i det hele tatt, og noen trenger flere runder med overgangsarbeid. Det er ikke en kvikkfiks sier hun, men kan være én brikke av mange.

Stimo er opptatt av at arbeidslivet må bli flinkere til å tilby arbeidsoppgaver og ha stillinger som ikke krever høyere utdanning. Uansett utdanning trenger mennesker med psykiske utfordringer arbeidsplasser som skaper håp og vektlegger hva den enkelte kan få til.

Studien som Terje Olsen ledet, viste at arbeidsgivere har realistiske forventninger til hva som kreves om de ansetter unge med psykiske helseproblemer. Rundt halvparten av de spurte bedriftene var innforstått med at det ville bli et større fravær sammenliknet med andre ansatte. Likevel var de ikke avvisende til å innkalle til jobbintervju.

– Men selvsagt, det er forskjell på hva de sier og hva de gjør, sier forskeren.

Olsen forteller at noen av de store butikkjedene bruker arbeidsinkludering som en rekrutteringsvei. De ser på det som et langt jobbintervju og kan ha avtaler med Nav om å sluse inn ungdommer som kan passe for en jobb.

– For noen blir det bare for en periode. Men det kan også bli inngangsporten til fast jobb.

Han trekker frem at for eksempel dagligvarebutikkene trenger ansatte i helger og på kveldstid. Ofte kan ungdommene gå inn og ta disse vaktene. Og dersom det fungerer, kan det føre til fast ansettelse.

Selv om det er arbeidsgiverne som ble utspurt i denne undersøkelsen, er Olsen også opptatt av mottakerne av arbeidstrening. Han peker på at det å bli tatt på alvor og å bli sett, betyr svært mye for dem. Som det gjør for oss alle.

Geir Karlsen har en lang historie innen psykiatrien og har slitt med psykiske utfordringer siden tenårene. I dag er han 58 år, gift og forteller at han lever et fint liv, selv om det fortsatt kan gå opp og ned.

For ham ble møtet med fontenehusene et vendepunkt. Det ga ham retning, stabilitet og muligheter til å finne sin egen vei. Ikke minst hadde to perioder med overgangsarbeid stor betydning for at han til slutt fikk seg fast arbeid.

– I 2006 hadde Fontenehuset i Oslo samarbeid om overgangsarbeid med både Norges Røde Kors og Oslo Røde Kors, og jeg var så heldig å få delta hos begge, sier Karlsen. Høsten 2007 søkte han og fikk fast jobb i Jernia, og der han har jobbet i 50 prosent stilling siden.

Karlsen hadde vært i mer eller mindre konstant arbeidstrening i offentlig regi gjennom hele 90-tallet og begynnelsen av det nye årtusenet, men følte at han stod på stedet hvil.

– Uten overgangsarbeidet hadde jeg sannsynligvis ikke fått fast jobb. Der følte jeg at jeg ble sett og tatt vare på. Det var bare deltidsarbeid, men jeg hadde hele tiden tilgang til en medarbeider i Fontenehuset. Det gir en enorm trygghet og en følelse av tilhørighet. Også det at du kan diskutere jobben med noen og fortelle hvordan den passer deg, gjør at du får stort eierskap. Overgangsarbeidet gjorde at jeg raskt ble frisk nok til å søke fast jobb.

Karlsen er kritisk til det offentlige tilbudet. Der fontenehusene følger deg så lenge du vil være med, er tilbudet i det offentlige veldig tidsbegrenset og vanskelig å komme inn i, mener han. Geir Karlsen beskriver fontenehusenes tilbud som mye mer helhetlig enn hva det offentlige kan tilby. Du havner ikke i et pakkeforløp.

– Fontenehuset opererer i et fellesskap og sørger for kontinuitet. Det er sterkt medvirkende til at jeg er der jeg er i dag.

Han har fortsatt utfordringer. Som han sier, psykiatri er ikke som å gipse en brukket fot. Det tar tid. Noen ganger veldig lang tid. Noe av det han sliter med, er sosial angst som i perioder kan føre inn i depresjon. Selv om han gjør mye bra med livet sitt – han drikker ikke, jobber og trener – har han akseptert at de psykiske helseproblemene vil være med ham hele livet.

Han jobber hele tiden for å komme seg videre og få et normalt liv – hva nå det måtte være, som han sier. Men mye ble bedre da han traff henne som skulle bli hans kone for fem år siden. De giftet seg for et år siden.

– Det er summen av mange bra valg som har ført meg dit jeg er i dag, såpass vil jeg si om meg selv.

Noen vil kanskje kjenne igjen Geir Karlsen fra TV 2-programmet «Prøv mitt liv». I 2013 bodde dagens finansminister, Jan Tore Sanner, i en periode sammen med Geir Karlsen og ble – i TV-programmets regi – godt kjent med fontenehusene. Samtalene han hadde med brukere av Fontenehuset overbeviste ham om at dette er veien å gå.

– Det betyr mye å få en mulighet, og det beriker arbeidsmiljøet å inkludere mennesker med ulik bakgrunn. Da jeg ble Kommunal- og moderniseringsminister tok jeg derfor initiativ til et samarbeid med Fontenehuset. Det samme gjorde jeg da jeg ble Kunnskaps- og integreringsminister i 2018, sier Sanner.

– Mine erfaringer er utelukkende positive. Flotte mennesker som gjør en viktig jobb. Nå gleder jeg meg til å ta imot en i Finansdepartementet også.

Han legger til at det er viktig at departementene går foran som et godt eksempel. Derfor har han jobbet for at flere departement bruker fontenehusene for å tilby overgangsarbeid.

– Jeg gir min varmeste anbefaling, sier finansministeren.

John Signebøen, tidligere servicesjef ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo, mener at suksesskriteriene for overgangsarbeid er at ansatte blir en integrert del av arbeidsplassen. Det er snakk om ordinært arbeid i stillinger som øremerkes og lønnes av arbeidsgiver. Han trekker ikke minst frem at de ansatte får prøve seg over en lengre periode. I Nav skjer arbeidsutprøvingen typisk over tre måneder, og det blir for kort tid, mener han.

Signebøen tok inn 12 personer i overgangsarbeid ved Lovisenberg. Han sier at samtlige var en betinget suksess, der flere fikk fast ansettelse etter at de ni månedene med overgangsarbeid var avsluttet.

– Jeg ser at det er måten å gjøre det på. I så måte burde modellen kopieres av Nav. Jeg har parallelt hatt mange inne fra Nav i arbeidsutprøvingsavtaler, men jeg synes ikke det fungerer så godt som overgangsarbeid.

Signebøen har erfart at de som kommer inn på overgangsarbeid, er glade for å få en sjanse.

– Jeg opplevde dem som dedikerte, noe som viste seg i lite sykefravær. Det er fint med garantien fra fontenehusene, men ved Lovisenberg fikk vi lite bruk for den. Dette er en bra måte å introdusere og reintrodusere folk i arbeidslivet på. Overgangsarbeid handler om integrering og inkludering. Og dette er arbeid på ordentlig.

Tor Ove Lussand har vært med til å initiere og legge til rette for overgangsarbeid ved ABB. Ved bergenskontoret til det multinasjonale selskapet, der Lussand sitter som direktør for energivirksomheten i Norge, har han inntil nå skrevet kontrakter med fem personer fra Fontenehuset i Bergen.

– Det begynte for fire år siden da jeg ble spurt om å bli med i styret til Fontenehuset. Jeg sa ja fordi ABB har vært opptatt av sitt samfunnsansvar. Også personlig var det noe jeg kunne tenke meg å stille opp på, fordi jeg ville gjøre noe meningsfullt.

Lussand syntes at fontenehusenes overgangsarbeid var et kjempespennende tiltak. Det er mange mennesker med psykiske helseproblemer som føler at de sitter fast. Hvis de kan komme seg i arbeid, vil det kunne være et steg for å få livet tilbake, bemerker han.

– Jobben gir dem en grunn til å stå opp om morgenen. Det ligger i sin natur at de gjerne ikke har mange venner. Jobben bidrar til å gi dem et nettverk.

Først så han for seg å prøve ut ordningen et års tid, men nå, fire år senere, er det blitt skrevet kontrakt på alle lokasjonene til ABB. Lussands erfaring er at nøkkelen til å lykkes med overgangsarbeid er å finne noen som blir dedikert i oppfølgingen ved bedriften. I ABB har han funnet en medarbeider som er «helt med», som han uttrykker det, og som alltid finner jobber til dem som deltar i overgangsarbeid. Lussand peker også på at det er viktig at arbeidsoppgavene må være av en art som ikke må gjøres der og da.

Fleksibilitet er nødvendig. Det er ikke alltid at personer med psykiske utfordringer klarer å stille på jobb. Det er «the name of the game», som Lussand sier, men det har ikke vært et problem for selskapet.

– Det er null risiko for bedriften å ta inn en person på overgangsarbeid. Hvis det ikke fungerer, er det bare å slutte. Nesten alle bedrifter har behov for å få unna forefallende arbeid, sier han.

Han understreker at det ikke må være noen «Mikke Mus»-jobb. Det må ikke bli lek. De som deltar, må føle at de bidrar, at de gjør en virkelig jobb, at de gir en verdi til bedriften. Ikke minst er det et poeng at de får lønn fra bedriften. Lussand gjør også et poeng av at andre ansatte føler stolthet over at bedriften tar et samfunnsansvar. Det er givende.

– At vi gjør noe som viser igjen i nærmiljøet, gir også positive ringvirkninger for ABB, for eksempel når det gjelder rekruttering av nye medarbeidere. Vi har utelukkende positive erfaringer med ordningen.

Forekomsten av psykiske lidelser er i Norge relativt stabil, men det er en økning i antallet som ikke deltar i arbeidslivet som følge av en psykisk lidelse eller psykiske plager. Det forteller June Ullevoldsæter Lystad. Hun er forsker og psykolog ved Seksjon for behandlingsforskning og Seksjon for tidlig psykosebehandling ved Oslo universitetssykehus.

– Alle bør ha en mulighet til arbeid. Det bør ikke være noen diagnose som automatisk diskvalifiserer til jobb. Men vi ser at enkelte ikke blir vurdert som aktuelle verken i Nav eller behandlingsapparatet, sier Lystad.

Hun forteller at man i ulike norske og internasjonale studier har funnet at selv personer med alvorlige og moderate psykiske lidelser, kan klare å komme i jobb. Mange klarer også fint å holde på jobben med riktig og god støtte.

Det har ifølge Lystad vært en periode der behandlingsapparatet gikk vekk fra arbeid som terapeutisk virkemiddel. Men i senere tid har det skjedd et paradigmeskifte, der arbeid igjen er kommet i fokus, forteller hun.

Når man spør personer med psykiske lidelser hva som er deres viktigste mål i livet, er det først og fremst å få seg en jobb, viser studier. Symptombedring kommer først lenger ned på listen, ifølge forskeren.

– Det å komme i arbeid er den vanligste funksjonen som markerer overgangen fra ung til voksen. De som blir stående utenfor arbeidslivet, får en følelse av ikke å være til nytte og at de ikke bidrar i samfunnet, sier June Ullevoldsæter Lystad.

Hun legger til at forskning viser at arbeid gir terapeutisk effekt blant annet ved at de med psykiske lidelser blir flinkere til å følge opp annen behandling. Det kan for eksempel gå på å ta medisiner. I tillegg kan symptomer som angst og depresjon bedres. Også psykotiske symptomer kan redusere.

– Arbeid er et godt terapeutisk virkemiddel, konstaterer Lystad.

Hun legger til at en ser at arbeid gir mindre rus og inntak av alkohol. Personer med psykiske lidelser kan også ha ulike somatiske vansker, men det å stå i arbeid kan bidra til å redusere noen av de fysiske tilleggsplagene, for eksempel gjennom et bedre søvnmønster og ved at de lever sunnere og inntar regelmessige måltider.

Arbeid bidrar til bedre livskvalitet på så mange måter.

***

• Les også: Psykiske utviklingshemmedes vei inn i arbeidslivet: – Faller mellom to stoler