– Jeg kan tillate meg å være mer spontan nå

Tror du på Gud?

– Nei, Gud er ikke lenger et begrep jeg kjenner meg fortrolig med. Men hvis Gud er en kraft som er universell, tror jeg kanskje likevel på Gud? Du kan regne meg blant de frafalne barnetrokristne. Det ble et alvorlig valg for meg, for jeg var en veldig alvorlig kristen som barn og ungdom.

Din mor og mormor var aktive på bedehuset på Karmøy. Hvordan var det å vokse opp i det miljøet?

– Jeg vokste opp i en blanding av tradisjonell statskirkekristendom og det bedehuspietistiske og mer frikirkelige miljøet. Min mormor var leder for det lokale bedehuset. For meg representerte hun omsorg og kjærlighet. Hun var en engasjert lokalpolitiker for KrF. Enormt sosialt bevisst. En fargerik personlighet som fortalte villig vekk om at hun som sekstenåring måtte velge mellom dansen og Jesus. Da valgte hun Jesus. Men hun giftet seg med han som spilte til dansen!

Hun fikk i pose og sekk?

– Min morfar var trekkspilleren som hun giftet seg med. Hun klarte å få ham konvertert langt ut i livet, men de var virkelig et umake par. Mormor fikk kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid for søndagsskolen.

Og der gikk du, naturligvis?

– Jeg gikk på bedehuset og på søndagsskolen. Der ble vi oppflasket med at det var to slags folk: de som trodde og de som ikke trodde. Det var innenfor og utenfor.

Hva tenkte du om de som var utenfor?

– Det var annerledes folk. Men jeg syntes denne inndelingen var ubehagelig. Også innenfor vår storfamilie var det folk som trodde og folk som ikke trodde. Jeg visste nøyaktig hvem de var. Plutselig hørte man om at en eller annen var blitt frelst, og dette ble omtalt med et veldig alvor.

Hadde du mye frykt som barn?

– Jeg kan ikke si at barnetroen var fryktbasert. Selv om jeg vokste opp i et bedehusmiljø der det var mye snakk om å frykte djevelen …

«Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare»?

– Ikke sant. Jeg opplevde også miljøet som veldig fullt av kjærlighet.

Når du gikk inn i bedehuset, gikk du da over en terskel til et annet åndelig rom?

– Nei, ikke der. Men i kirkerommet opplevde jeg en åndelighet og en dyp fred. Der kunne jeg bli fylt av noe som var større enn oss som var der. Jeg likte alvoret der, og kan i dag godt skjønne at det er mennesker som søker mot mysteriene i katolisismen. Men for min del var dette selvsagt forbundet med musikk. Jeg hadde en oppvåkning i forhold til musikken som åtte–ni-åring. Da kunne jeg sitte og spille Chopin-masurkaer eller noen av Griegs lyriske stykker, og merket at her var det noe som fylte meg med et stort rom, og det rommet var til forveksling likt det jeg følte i kirkerommet. Jeg husker at mormor en gang sa til meg: «Ja, man skal være litt forsiktig med musikken, for den har stor kraft. Den kan fylle det rommet som Gud skal ha.»

Og det skjedde jo!

– Ja, kunsten kom inn, og spilte på disse strengene som kunne forveksles med å være troende. Jeg vet ikke om det var trøblete, for jeg kjente at musikken var mitt språk. Men det var litt forvirrende.

Ble musikken også et rom for melankoli, tristhet, trøst i barndommen?

– I høyeste grad. Jeg var et ganske lukket barn, åpnet meg ikke for noen om hva som rørte seg innerst inne. Dermed ble musikken et språk der jeg kunne kommunisere mine innerste ting. Og igjen var dette alvoret der. Hvis jeg ble bedt om å spille i et familieselskap, ville jeg at folk skulle være rolige. Jeg husker jeg gikk fra en fremføring fordi noen barn begynte å bråke. Jeg var ti år. Da var jeg rasende.

Da var det klassisk repertoar?

– Det var det.

Var det noe annet før det? Salmer? Akkompagnerte du til sanger på møtene?

– Det gjorde jeg også. Min barndom er full av forskjellige musikk. Korpsmusikk og gospel. Tensing. Mine foreldre har drevet med mye rart. De drev et tensingkor, og min far er korpsdirigent. Da jeg gikk på ungdomsskolen, ble det også tensing på meg. Og jeg gikk og hørte på disse kristne bandene … jeg husker en amerikansk jazzgruppe, Koinonia. De hørte jeg mye på. Sier det deg noe?

Ja, jeg var på konsert med dem på midten av åttitallet. Husker det var en virtuos bassist der, Abraham Laboriel.

– De hørte jeg mye på, og så var det en rockegruppe. Petra. Kristenrock. Jeg håper ikke det finnes noe opptak av meg som vokalsolist med det lokale tensingkoret. Jeg har noen vage minner om at jeg var det.

Hva sang du da?

– Det var et eller annet av Petra. Jo, der har jeg vært. Dette ble på en merkelig måte del av min musikalske bakgrunn. Piano var jo så ensomt, dermed likte jeg også å være med i korps, brassband, tensing.

Hvor lenge var Andsnes i tensing?

– Jeg flyttet til Bergen da jeg var 16 år ...

Du droppet gymnaset og gikk rett på musikkonservatoriet etter råd fra den legendariske klaverpedagogen Jiri Hlinka?

– Jeg måtte jeg ha spesiell dispensasjon for å få lov, siden jeg ikke hadde artium. I Bergen havnet jeg i et helt annet miljø. Samtidig holdt jeg fast i det kristne. Var blant annet med i et kristent kor, det het Divisi, og var et kvalitetskor. Men der merket jeg igjen dette spennet mellom alvoret i musikken og det kristne miljøet. Jeg husker en indremisjonsweekend hvor vi i koret deltok. Sammen med en cellist ble jeg bedt om å spille litt på ett av møtene. Vi spilte smektende ting som «Vokalise» av Rakhmaninov, det var en stor folkemengde til stede og jeg tenkte at dette må da gå hjem hos folk. Og det kom som et sjokk, da jeg kjente ... ikke en direkte avvisning, men det var som om den musikken jeg der og da følte så sterkt for, ikke betydde noe for dem. Den gikk ikke hjem. Men et kvarter senere sto det to damer med kassegitar på samme scenen og sang lovsanger. Da var det full ekstase i salen.

Å nei, det er for galt!

– Det ble en veldig sterk opplevelse av avvisning av min musikk.

Av det hellige, hadde jeg nær sagt?

– Ja, faktisk! For jeg følte at her, i denne musikken, er jo det hellige! Her er jo Gud. Den avvisningen ga meg opplevelsen av at jeg absolutt ikke hørte hjemme der. Jeg var nok hjemme i det koret, for vi jobbet ordentlig med musikk. Men det var en fryktelig tom opplevelse å spille på den misjonsweekenden.

Begynte det å utvikle seg en tvil?

– Den lå der hele tiden. Allerede på barneskolen tenkte jeg: «Dette henger ikke sammen, hvorfor skal vi være de heldige som har sett lyset og hvorfor skal det være så mange mennesker har ikke sett det?» Disse store, opplagte spørsmålene. Så jeg skled ut av dette som sytten–atten–nitten-åring. Sluttet å oppsøke kristne miljøer.

Hva med ditt indre liv. Bønn? Tonet det også ut?

– Jo, etter hvert. Men jeg husker bønnen som en viktig del av livet. En slags daglig samtale. Nå som du spør, får jeg et bilde at jeg kommer hjem etter en lang dag, og i gåturen på vei hjem der i mørket, samtalte jeg med Gud. Men i dette nye miljøet jeg var kommet til i Bergen, ble det vanskelig å bekjenne meg som en kristen. Og da begynte jeg jo å tvile. Fikk vanskelig for å se for meg at jeg egentlig var en kristen. Dette var kanskje ikke meg?

Du var på vei inn i en mye større verden?

– Da kom jo musikken inn. Så min mormor fikk på en måte rett! Musikken slukte meg. Jeg gikk i Grieghallen og hørte Mahler- og Sjostakovitsj-symfonier. Øvde på piano fem–seks timer om dagen. Jeg hadde fått en klar retning i forhold til musikken, og en kolossal lidenskap.

Og så begynte du en hektisk karriere hvor det ikke ble plass til noe annet?

– Det kan virke som det gikk ekstremt fort, men det tok noen år før jeg var etablert som pianist i utlandet. Det finnes jo enkelte musikere det går enormt fort for, bare tenk Lise Davidsen og det spranget hun gjorde på bare et halvår. Slik var det jo ikke med meg, tross alt. Jeg hadde min debut som syttenåring, og så utvidet sirkelen seg litt etter litt. Mariss Jansons tok meg med til Edinburgh-festivalen, og i løpet av fem år var jeg etablert på de internasjonale arenaene. Det kunne godt ha tatt enda lenger tid, for det var tøft å forholde seg til alt dette nye. Mangel på erfaring, alle nye inntrykk og nye mennesker, nytt publikum, nytt språk, nye kulturer, reisene. Jeg var ofte ensom på de reisene. Merkelig å tenke på nå, for nå finnes ikke et øyeblikk hvor jeg tenker på meg som ensom. Elsker å være alene.

Jeg tenker på det alvoret som kan merkes i dine første TV-opptredener og plateinnspillinger, for eksempel Janacek-albumet fra 1991. Setter du det i forbindelse med alvoret fra barndommen?

– Ja, altså, de lette fargene, sjarm, humor … dette var ganske fremmed for meg da jeg var tyve år. Jeg klarte ikke å forstå en pianist som Vladimir Horowitz, for eksempel, med alle sine skøyeraktige uttrykk og teatralske fyrverkeri. Nei, for meg var det Svjatoslav Richter som gjaldt. Han var min helt.

Han sto vel også nærmere Jiri Hlinkas tradisjon?

– Jiri hadde spilt for både Emil Gilels og Richter. Gilels var også kjempeflott, men da jeg hørte Richter, var det som om alt falt på plass.

Var du ikke medlem i en internasjonal Richter-fanklubb?

– Helt rett. The Richter Society. Vi fikk bulletiner i posten.

Bootleg-kassetter, piratopptak og slikt?

– Ja visst. Opptak fra Bucuresti i 1957, av en som hadde sittet med mikrofon i hatten på bakerste rad. Et rent Szymanowski-program. Slike ting satt vi og hørte på hver for oss i dette internasjonale nettverket. Det ble en form for religion. Jakten på Richter! Og da jeg endelig hørte ham live, i England, ble jeg på sett og vis skuffet. Han kunne jo ikke leve opp til det jeg hadde bygd ham opp til. Han var også begynt å bli en eldre mann, og var ingen type som Arthur Rubinstein, som spilte like naturlig til han var nitti.

Var det på den tiden Richter turnerte med sitt eget flygel?

– Ja, litt senere kom han til Oslo, til Griegs 150-årsubileum i 1993. Da gjorde han et rent Grieg-program fra Lyriske stykker. Det var virkelig flott, og apropos det hellige ... han skapte virkelig en helt sakral stemning. Spilte «Til våren» i halvt tempo, husker jeg, med en liten lampe oppå flygelet. Det var merkelig fascinerende. Han appellerte kolossalt til alvoret i meg. Det var særlig hans klang, ikke det pianistiske fyrverkeriet, men han hadde en tett symfonisk klang i seg som tiltalte meg helt enormt. Selv om jeg stadig beundrer mange ting med Richter, er han ikke lenger mitt førstevalg. Det er for mye hos ham som mangler åndedrett, synes jeg. Men jeg husker hvor opptatt jeg var av disse ville opptakene fra han var ung, der han gikk helt amok og spilte masse feil, men helt fandenivoldsk. Og kontrasten til de veldig langsomme satsene. De raske satsene spilte han utrolig raskt, og de langsomme forferdelig langsomt. Det ble en tradisjon.

Som du gikk inn i, jeg tenker på den nesten sakrale stemningen i din egen Janacek-plate?

– Når jeg hører på den i dag, synes jeg enkelte ting er for langsomme. Jeg spilte den inn midt på natten, for både jeg og min produsent hadde oppdaget stillheten på natten. Apropos stillheten og det sakrale, jo, der knyttet jeg an til Richter og tiltrekningen av det ekstreme. Det skulle være mørkt. Det var mørkt …

Fortell om den gode ensomheten sammen med klaveret den gangen?

– Konsentrasjon krever jo ensomhet, i hvert fall i mitt tilfelle, og den har jeg alltid likt. Man er nødt til å dyrke ensomheten for å utvikle seg. Gløden jeg kjenner i forhold til musikken, handler også om å dele med andre, men det er like mye en glød i forhold til meg selv. En vilje til å gå i dybden og finne nye ting hver dag. Forholde seg fysisk til klaveret. Det er en indre reise, og hvis jeg får den til å fungere, kan jeg også dele den med andre. Den gløden tror jeg på. Man må ha noe man gløder for i livet, og det har jeg heldigvis!

Det må nesten være et kall?

– Ja, jeg tenkte på det foran denne samtalen. Det er faktisk en form for misjonering: «Målet er å frelse dere med Janaceks musikk. Dere skal også forstå at dette er … sant.» Så sterkt føles det, faktisk.

Desto sterkere da den skuffelsen når de ikke tok imot Rakhmaninov på misjonsweekenden …?

– Ikke bare der, men der ble det ekstremt. For klart det er en skuffelse hvis du møter tilhørere som ikke opplever musikken ... hvis du plutselig er der, på det nådestedet, hvor musikken bare går opp for deg. Når du er der, vil du jo at alle andre skal oppleve dette stedet akkurat like sterkt! Det skal jeg innrømme. Eller hvis jeg satte på en innspilling med noe av Schubert, ville jeg gjerne at vi alle som lyttet skulle høre det samme. Men det gjør man jo aldri, for alle kommer fra forskjellige steder. Jeg har alltid syntes det kunne være vanskelig å lytte til musikk sammen med andre ...

Disse nådeøyeblikkene inntreffer jo i konsertsalen?

– Men der slipper man å snakke om det der og da. Jo, der kan man i hvert fall få en slags kollektiv følelse av at, ja, vi kom igjennom.

Nærmest en slags sekulær utgave av Den hellige ånd?

– Det er jo det. Og jeg tror jo på åndeligheten i musikken. En åndelighet er det der. Også i stillheten og rommet som finnes i et kirkerom, det er fremdeles ekstremt tiltrekkende på meg. Hvilke andre steder har vi? Jo, vi har konsertene der folk går inn og kollektivt lytter på musikk. Nå står de i fare for å bli utvannet. Du kan ta med deg et vinglass inn i Grieghallen eller Olavshallen på klassiske konserter. Jeg synes det er problematisk. Du vet jo hvor glad jeg er i vin, det har ikke noe med det å gjøre. Men det må fortsatt eksistere rom der man kun skal lytte.

Frykter du en ytterligere marginalisering av den klassiske musikken i offentligheten?

– Det er en selvsagt en fare for at vi skal ende som veteranbiler eller curling. Men vi er ikke der ennå. Tidligere fantes det jo en voksen generasjon som hadde et forhold til navn som Beethoven, Ibsen, Munch. Dette betydde noe, det var et tyngdepunkt i vår kultur, noe som var innarbeidet, noe man måte forholde seg til. Det vet jeg ikke om er der lenger. I dag er den klassiske musikken blitt en nisje i samfunnets periferi. Selv tenker jeg likevel ikke mye på dette, for jeg tviler jo aldri på selve musikken. Den inneholder et potent materiale. Og jeg er privilegert som stort sett spiller i sammenhenger hvor folk virkelig er interessert i dette. Spiller du i Berlin for tre fulle hus, kommer du ikke i veldig berøring med om dette er et samfunnsproblem.

Det er jo Beethovens 250-årsjubileum i år, men du gjorde ferdig din store «Beethoven Journey» sammen med Mahler Chamber Orchestra for fem år siden. Dere turnerte i 27 land, 108 byer, 230 konserter ... Og i et intervju med Ole Torp i NRK uttalte du at Beethoven var overbevist om at musikken er en kraft som evner å forene menneskeheten og tilrettelegge for et felleskap i noe større enn oss selv. «I stor musikk er det ingen kynisme, ingen ironi, kun oppriktighet», sa du, «og Beethoven er den mest oppriktige musikken man kan spille.»

– Det er slik jeg føler det. Det tenkte jeg mye over disse tre-fire årene jeg utelukkende jobbet med Beethovens musikk. Det forandret meg faktisk å arbeide med musikk som til de grader er oppriktig og som vil noe hele tiden. Viljen er kanskje undervurdert i livet. Jeg måtte hele tiden yte, fordi komponisten sier: «Dette mener jeg! Dette er viktig! Det gjelder hver note! Her er det ingen mellompassasjer. Også når jeg skriver pianissimo, må du spille helt klart. Du kan hviske, men du skal hviske klart!» Hver frase hos Beethoven skal være et statement, må ha en signatur. Det er ikke noe teater, ingen krokodilletårer, nesten ingen passasjer hos Beethoven er en passant. De er rett på sak. Der lærte jeg noe som jeg har tatt med meg i annen musikk.

Du oppholdt deg i New York 11. september 2001. Bare et par dager etter terroren hørte du Emerson-kvartetten spille en strykekvartett av Beethoven. Du kalte den opplevelsen for «moralsk oppbyggelig»?

– Ja, hva er det med disse sene Beethoven-verkene? Det er en underlig blanding av høyt og lavt, av folkesanger og viser og en eller annen luftig åndelighet i tonespråket. Det er abstrakt og samtidig det mest konkrete å holde fast i. Det føles som om musikken er fra vår egen tid. Er ikke det merkelig? Man kan få gåsehud av å tenke på det. Det er jo to hundre år siden!

Når du sier det du sier nå, tenker jeg med en gang på Opus 111, hans siste pianosonate ...

– Ikke sant. Og i det sårbare sjokket som vi alle var i etter 9.11, da føltes den musikken som om noen bare tok hånden din, og sa: «Det blir bra.» Som det står på barnehagetegningene nå: «Alt blir bra.»

Vi er fortsatt i Beethoven-året, men du har i stedet gått tilbake til Mozart?

– Jeg skulle vært i gang med et prosjekt vi kaller «Mozart momentum», men koronaen har satt en foreløpig stopper for det. Prosjektet er konsentrert rundt en begrenset periode på to år, 1785 og 1786. I de årene gjør han helt revolusjonerende ting i klaverkonsertene, fra nummer 20 i d-moll og de fire neste. Det var et utrolig tid for Mozart, han skrev også Figaros bryllup, mye kammermusikk, Prag-symfonien ...

I 2004 og 2008 ga du ut to plater med Mozart-konserter sammen med Det Norske Kammerorkester. Den første solgte 40 000 eksemplarer bare i Norge. Etter den tid har du fått tre barn og er selv fylt femti år. Spiller du Mozart annerledes nå enn den gangen.

– Den ene hørte jeg plutselig på radioen her en dag, og ble overrasket over hvor bra det var!

Var det nummer 17?

– Nei, det var den første platen, med nummer 9 og 18. Jeg tenkte, oi, der fanget vi et eller annet! Det var gøy å høre.

Jeg hørte nummer 17 i dag, og det gjorde inntrykk hvor forsiktig du går inn i den langsomme satsen. Du spiller så fint, helt nedpå.

– Og så stopper plutselig musikken. Der er helt utrolig med de stedene. Den satsen husker jeg komponisten Bent Sørensen var opptatt av. At Mozart bare har de taktene, dom Bo dididaba bododo Di dodo ... og så stopper det helt. Så finner han på noe nytt. Han har de der bruddene, disse kapitlene som står helt uavhengig ved siden av hverandre.

Du kan kanskje ikke spille bedre, men vil vel spille annerledes?

– Jeg vil i hvert fall spille annerledes. Jeg lytter mer etter innmaten i musikken nå. Lytter etter flere ting enn det opplagte: melodi og bass. Generelt føler jeg en større frihet, på konserter kan jeg tillate meg å være mer spontan og få en opplevelse av at musikken blir skapt der og da.

Er du ikke nervøs lenger?

– Jo, alltid nervøs. Eller i hvert fall alltid spent. Likevel mindre kontrollbehov. Kanskje det har med livssituasjonen å gjøre? Jeg har tre barn, det tross alt er noe i livet som er viktigere enn musikken. På den annen side, når jeg sitter der og spiller, er det aldri noe som er viktigere!

Jeg har venner som ikke blir berørt av Mozart. De opplever musikken som overfladisk og enkel. Hva vil du si til dem som ikke gjenkjenner noen dybde i Mozarts musikk?

– Det tok tid for meg også. Med min alvorsfulle bakgrunn var det lettere å komme inn i Beethoven, også Haydn. Det er mer konkret jordbundet musikk. Mens hos Mozart og Schubert fornemmet jeg et eller annet metafysisk nivå som tok meg mange år å komme inn i. Faktisk var det Mozarts operaer som til slutt åpnet forståelsen min, for da jeg fikk et forhold til dem, skjønte jeg at alt er opera hos Mozart. Det er jo teater hele tiden! For meg er dette den musikken som handler mest om mennesker. Mellommenneskelige relasjoner. I all Mozarts musikk pågår det en konversasjon hele tiden!

Apropos det: Teologen Karl Barth skrev en gang i en anekdote, at når englene i himmelen spiller foran Guds trone, spiller de selvsagt Bach. Mens når de bare skal slappe og kose seg på kvelden etter arbeidstid, da spiller de Mozart for hverandre!

– Hahaha, den er kjempefin! Selvsagt var mye av 1700-musikken skrevet for underholdning og atspredelse. Men det mest talende bildet av Mozart, synes jeg, er at han har et smil i det ene øyet og en tåre i det andre øyet ... For han har også skrevet musikk som er enormt trøstende. På den store minnemarkeringen etter 22. juli i Oslo spektrum, spilte jeg andresatsen av A-dur-konserten. Nummer 23. Det er en siciliano i fiss-moll som begynner med klaveret alene, og så kommer den utrolige klarinettstemmen: dira-didari-rira … Jeg vet ikke hvilken annen musikk som kunne hatt den effekten. På sett og vis er det svart musikk. Fiss-moll! For Bach var det noe av det krasseste. Men her har det en trøstende kvalitet, som er helt … ja, himmelsk.

Det er noe med de langsomme satsene i nesten alle pianokonsertene, de er spesielt vakre.

– Du merker en hellighet, rett og slett. Jeg føler noen ganger at Wolfgang sitter der oppe i himmelen og ser med et medfølende blikk på alt som skjer her nede.

Jeg traff deg for et par–tre år siden i Sandefjord under «Fjord Classics», den nye festivalen til Lars Anders Tomter ...? Jeg spurte deg: «Skal ikke du snart spille Bach?»

– Ja, jeg husker du sa det.

Husker du hva du svarte?

– At det satt langt inne. Ja. Det har gjort det for meg,

Du er bare nettopp fylt 50 år, det er fortsatt tid, får vi håpe?

– Det er fortsatt tid, men det kontrapunktiske spillet er så annerledes for fingre og for hjernen, hele systemet, at man skal tidlig i gang med det. Jeg hadde ikke pianolærere som betonet at jeg skulle spille Bach, så jeg kom sent i gang. For pianister som Glenn Gould eller András Schiff som har spilt Bach hele livet, har han alltid vært en del av det daglige brødet. Schiff begynner hver dag med en time Bach. Han refererer til Schumann og andre som også startet dagen på den måten. Chopin begynte hver dag med Bach-preludier, dette er en del av en tradisjon. Jeg kom aldri inn i den tradisjonen. Jeg har spilt noe Bach, men jeg strever med det. Det er ikke noe som kommer enkelt for meg, sånn sett har det blitt en akilleshæl. I tillegg jeg har jeg følt på vanskelighetene i forhold til instrumentet. Bachs musikk er jo ikke skrevet for et moderne flygel, de føles mye mer naturlig for et cembalo.

I Sandefjord nevnte du likevel én moderne Bach-innspilling som har gjort inntrykk på deg?

– Ja, det er Bach-platen til min gode kollega Vikingur Ólafsson. Den fikk meg til å tenke at det virkelig går an å lage en fullstendig overbevisende plate i vår tid med Bach, på flygel. Og den kan være helt annerledes enn Glenn Gould. Men så langt i livet har jeg faktisk vært mer tiltrukket av Bachs kirkemusikk enn av cembalomusikken. Jeg har hørt mye mer på Bachs kantater og pasjoner. Det finnes ikke større musikk enn pasjonene, så der er jeg glad for min kristne bakgrunn. Jeg kan gå inn i et kirkerom og forstå en altertavle eller et glassmaleri, og når jeg hører arien «Erbarme dich» fra Matteuspasjonen, kan jeg kjenne på hele det følelsesregisteret.

Kanskje du selv ville hatt noe eget å tilføre Bach-tolkningene?

– Nei, jeg vet ikke ... Det er merkelig, egentlig, for jeg har til og med hørt mer på fiolinpartitaene og -sonatene eller cellosuitene enn jeg har på Bachs pianomusikk.

Likevel lurer jeg på om du ikke snart er nødt til å gjøre Bach, nettopp fordi det ikke ligger naturlig for deg?

– Jeg har tro på å gjøre ting som ikke ligger lett for en. Men i tilfellet Bach er det nesten et annet språk. Ikke først og fremst musikalsk, men pianistisk, på grunn av alt det kontrapunktiske. Derfor tror jeg man må ha begynt tidlig, for å få et virkelig overskudd i forhold til Bachs spill. Det må bli som en barnelek.

Jeg tror det motsatte. Jeg tror at du har en spesiell forutsetning for å gjøre Bach, fordi du virkelig måtte streve ...!

– At det er bra, mener du?

Da er du på de 70.000 favners dyp!

– Tro ikke at jeg ikke strever med annet repertoar! Rakhmaninovs tredje øvde jeg på i halvannet år før jeg spilte den inn!

Den var jo bare en ungdomssynd!

– Haha ...! Hmm, men du har kanskje rett. Kanskje skal jeg gå i gang. Jeg har også tenkt på det i det siste, fordi jeg har gått igjennom noen forandringer som for meg har vært utviklende. Jeg kom opp i noen problemer. Fikk senebetennelse i albuen for snart to år siden. Måtte kansellere konserter i tre måneder. Det var første gang jeg hadde opplevd noe slikt i mitt liv, og jeg ble ganske satt ut. Begynte å lure på hvor jeg sto og hva jeg hadde av ressurser. Men i det løpet har jeg lært mye. Jeg sitter annerledes ved flygelet, jeg spiller teknisk også annerledes. I det løpet har jeg faktisk også begynt å tenke på å spille Bach. Det er liksom nå, med en ny forståelse, at det kunne være noe å gå i gang med. Så du skal aldri si aldri.

Leif Ove Andsnes

• Klassisk pianist, en av Norges fremste på 2000-tallet.
• Født på Karmøy i 1970, bor i Bergen med samboer og tre barn.
• Spiller i verdens beste konsertsaler med verdens fremste orkestre. Har spilt inn en lang rekke plater, med blant annet verker av Grieg, Brahms, Chopin, Stravinsky, Sibelius og Beethoven.
• Er også en ivrig kammermusiker. Har etablert sin egen, årlige kammerfestival i Rosendal.
• Studerte ved Bergens Musikkonservatorium. Den tsjekkiske professoren Jirí Hlinka og den belgiske klaverpedagogen Jacques de Tiège har hatt stor innflytelse på hans musikalske stil og filosofi.
• Er kunstnerisk rådgiver for Prof. Jirí Hlinka Klaverakademi i Bergen, medlem av svenske Kungliga Musikaliska Akademien og hedret med æresdoktorater ved New Yorks Juilliard School of Music og Universitetet i Bergen.
• Utnevnt til Kommandør av den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sitt kunstneriske virke. Har fått mange norske og internasjonale priser, herunder Griegprisen, Peer Gynt-prisen, Royal Philharmonic Society Instrumentalist Award og Gilmore Artist Award.

Kilder: andsnes.com,
Store norske leksikon: snl.no