Inn i den mørke graven

Mange Oslomuseer er stengt for øyeblikket – og det nye Nasjonalmuseet skal ikke åpne dørene før neste år. En kunstopplevelse vi kan unne oss i mellomtiden er Emanuel Vigelands merkelige og mektige «Gesamtkunstwerk» – et av hans hovedverk, der vi også finner kunstnerens urne.

«Gjør døren høy, gjør porten vid», heter det i den gamle salmen. Emanuel Vigeland (1875–1947) gjorde døren inn til sitt gravkammer (1926–1947) lav. Alle som tar turen dit og er over 1.55, må bøye seg før de stiger inn i mørket.

Byste av Emanuel Vigeland utenfor Vigeland Hus. Foto: Erlend Aas / NTB

Hauger av levende og døde

For mørkt er det i det 22 meter lange og 10 meter brede rommet, med et hvelvet tak på 12,5 meter.

Når man går inn i «Tomba Emmanuele» på Slemdal i Oslo, oppleves det som å stige inn i en annen og bekmørk verden. Lyden er merkelig, og etterklangen henger igjen utrolig lenge selv om man hvisker – fordi ingen av veggene er helt rette. Man må befinne seg i mausoleet i omtrent ti minutter før øynene venner seg til den ekstremt sparsomme belysningen. Så ser man stadig mer, men langt fra alt.

De totalt 900 figurene slynger seg oppover veggene. De er holdt i brune, rustne og gylne farger.

Langveggen på venstre side er fylt med myldrende menneskeskikkelser, veldig mange av dem er babyer. De nederste virker døde. Utallige kropper omkranser et sentralt motiv: en mor som holder sitt lille barn høyt opp mot lyset.  

Det er det lyseste og mest håpefulle bildet jeg ser her inne i mausoleet. På motsatt langvegg, hvor det er enda mørkere og vanskeligere å se, kan jeg så vidt ane krypende og kravlende figurer oppå hverandre, mens de omfavner eller kveler hverandre – det er vanskelig å bedømme. Hovedmotivet er et skjelett, døden, som holder en baby i mørket. Under ham ligger hauger med blålige hodeskaller.

Jeg blir litt svimmel. Det er noe hypnotiserende ved det – mørket, motivene, den merkelige lyden – enten man er religiøs eller ikke. For vi skal jo alle dø en gang, og vi vet det.   

Over kunstnerens urne, som befinner seg rett over den lave inngangsdøren, er det malt nok et skjelett. Og over skjelettet stiger det opp et lysere parti av figurer, filtret inn i hverandre. Likheten til Gustav Vigelands Monolitten i Frognerparken er åpenbar, men Emanuels versjon ser mer ut som en menneskeflamme.

Problematisk brødreforhold

Brødrene var uvenner og snakket ikke sammen det meste av voksenlivet, forteller kunsthistorikeren Tone Klev Furnes i sin vakre bok om Emanuel Vigeland. Det er ikke helt klart hvorfor. Emanuel var glad i storebroren og så på ham nærmest som en god far da han var liten. Men Gustav, som var seks år eldre, kan ha mislikt at lillebroren, da han vokste opp og også ble kunstner, brukte så mye fra den samme motivkretsen som han selv. Skjønt det var vitalistiske motiver som lå i tiden og som andre samtidige kunstnere brukte, påpeker Klev Furnes.

Emanuel var en sår og følsom sjel, og dessuten en god familiemann og trofast mot sin kone Valborg, som også var maler. Mens Gustav var nærmest det motsatte. Så kanskje de to brødrene bare ikke forsto hverandre?

Emanuel er ikke så kjent som broren i dag. Sånn går det når den ene etterlater en park som halve Oslo besøker stadig vekk, og den andre et mausoleum hvor bare noen få kan komme inn om gangen, og som bare er åpent noen timer hver søndag.

Det finnes en vandrehistorie om at mausoleumsdøren er så lav for at storebror skulle måtte bukke for lillebror idet han gikk inn i gravkammeret. Den er ikke sann. Døren er lav, fordi slik var dører i tilsvarende bygninger ute i Europa.

Enkle kår, venn med en prins

Da Emanuel Vigeland var i live, var han en kjent og beundret kunstner. Han fikk en mengde stipender og legater (skjønt ikke Statens Kunstnerstipend, som han så veldig gjerne ville ha), og foretok studieturer til blant annet Frankrike, Italia, England, Hellas, Tyrkia og Egypt.

Opprinnelig kom han fra enkle kår i Mandal. Faren var en fordrukken snekker. Som ganske ung ble han kjent med Werenskiold, Nansen og de andre i Lysakerkretsen. De hadde stor tro på ham som en freskokunstner og glassmalerikunstner – en som kunne revitalisere de gamle kunstteknikkene og sette Norge på kunstkartet.

Vigeland fikk fresko-oppdrag (maling direkte på våt kalk, må påføres veldig hurtig) i Københavns Rådhus, i Vålerenga kirke (dessverre ødelagt i brann) og Det gamle krematoriet i Vestre Gravlund i Oslo. Han laget glassmalerier til Oslo Domkirke, Borgestad kirke, Gjerpen kirke, Uranienborg kirke i Oslo og Olavshallen på Akershus Slott (delvis ødelagt under krigen). Blant omgangsfellene var statsminister Gunnar Knudsen og direktøren for Kunstindustrimuseet, Henrik Grosch. Han ble også god venn med den svenske erkebiskopen Nathan Söderblom. «Malerprinsen» Eugen var en av hans beste venner. Han fikk viktige oppdrag i Stockholm, som glassmalerier i Oscarkyrkan.

Men ett svært prestisjerikt oppdrag fikk han ikke: Aulaen i Oslo. Han var helt i teten i konkurransen, men det ble som kjent Edvard Munch som gikk av med seieren.

Progressiv kristendom

Emanuel Vigelands dype tro er tydelig i alt han gjorde. «Alt på et menneskelig legeme er et under. Rent. «Ved mitt døde legeme skal synges: GUD er GUD om alle land lå øde. GUD er GUD om alle mann var døde», skrev han i et dikt.

Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo. Foto: Wikimedia Commons

Han sto allikevel ikke for den dystre utgaven av kristendommen, som man kanskje kunne tro hvis man bare har sett mausoleet. Han var, ifølge Klev Furnes, ganske progressiv i sin religiøse tro. Et motiv som gikk igjen i den religiøse kunsten hans – men ikke i dette mausoleet – var engelen. Han var blant annet inspirert av Fra Angelicos vidunderlige, lyse og harmoniske «Bebudelse», som henger i Cortona i Italia.

Kunsthistorikeren minner om at slike mausoleer over kunstnere ikke var så uvanlige på Emanuel Vigelands tid. Brorens urne står jo også i det som var hans bolig og atelier, som nå er Vigelandsmuseet. Vigeland ble trolig også påvirket av Goyas gravkammer under en kirke i Madrid, og av Pantheon, som under gresk storhetstid var både gudshus og skattekammer.

Og til å begynne med, før vinduene ble murt igjen, var bygningen hans atelier. Han begynte med utsmykningen i 1926, men det var først etter hans død i 1948 at det ble et kombinert gravkammer og museum.

Emanuel Vigeland: «Jesus fordriver kremmerne fra templet», glassmaleri i Oslo domkirke. Foto: Wikimedia Commons

Ville gi det til Staten

Emanuel Vigeland testamenterte bygningen til Staten i 1942, mot å få bruke den livet ut, og Quisling-regjeringen takket ja. Men i 1945 ble slike vedtak under okkupasjonen kjent ugyldige, så Vigeland henvendte seg til det offentlige igjen.

Svaret kom først etter hans død, på midten av 50-tallet. Det ble avslag. Årsaken kan være, mener Klev Furnes, at Emanuel Vigelands figurative og symbolladede stil ikke harmonerte med etterkigstidens kunstneriske idealer. Derfor ble mausoleet i 1958 en privat stiftelse, og slik er det fremdeles. Museet søker stadig ulike instanser om tilskudd, og får et driftstilskudd fra Oslo kommune, de siste seks årene har det vært på 550.000 kroner årlig, opplyser museet.

Dette er åpenbart ikke en stiftelse med veldig god råd, tenkte jeg, da jeg observerte flere steder med sprekker og skader på freskene inne i mausoleet på Slemdal. En rapport fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) fra 2018 bekrefter min antagelse. Freskene har vannskader, står det, og det er avskallinger av malingen på seccopartier, der maling er påført etter at kalken er tørket. Også i himlingen er det avskallinger. Overflaten er gjennomgående støvete, med saltleiringer flere steder, her og der er det også små hull.

At Vigeland selv fernisserte deler av freskene, og at de fernisserte partiene er blanke og mørke og vanskelige å se, gjør ikke saken bedre.

Før det er for sent

Jeg kom til å tenke på avisoppslag for et par år siden. Minst 47 kunstverk fra Stenersensamlingen var forsvunnet, skrev Dagbladet. Til sammen 34 Munch-verk var borte, og 6 av dem trodde Munchmuseet at de hadde. Mange hang usikret på Sogn studentby på 1950-1970-tallet Og dette var verker av Munch, vårt nasjonalikon.

Offentlige myndigheter, og norske politikere, er ikke flinke til å ta vare på kunstskatter. Til å bygge nye og flotte museer som minnesmerker over seg selv, ja, men ikke til å restaurere, konservere, passe på de skattene vi allerede har. Y-blokken, som nå skal rives, er et godt eksempel. Den ble planlagt av arkitekt Erling Viksjø og kunster Carl Nesjar – sammen – på en tid da den høyverdige kunsten skulle ut til folket. Og ikke som i dag, hvor offentlige bygninger utsmykkes i ettertid av kunstnere som ikke har vært med på å utforme bygget. Så det er også et slags Gesamtkunstwerk, snart tapt for ettertiden.

Skadene i mausoleet er allikevel bare uopprettelig enkelte steder, fastslår NIKU-rapporten. Så her skulle det være mulig å redde et veldig personlig, særpreget og uvanlig kunstverk for fremtiden.