Forfatter Ingeborg Arvola – om barnefattigdom

Buffy By heter heltinna. Hun bor sammen med moren og broren sin i ei høy blokk i bydel Bjerke i Oslo, bydelen der også forfatteren bor – innflytter, i likhet med mange i det fargerike fellesskapet som trasker i gatene her.

Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg, har bodd i Pasvikdalen i Sør-Varanger og i Tromsø før hun flyttet til Oslo. Arvola-familien er fra Neiden – et lite sted i Sør-Varanger – dit oldemoren hennes, Eeva Niva, kom flyttende fra Finland for omtrent 140 år siden med arbeidslyst og store never.

Løvetannbarn

Ingeborg Arvola viser fram det hyggelige nabolaget, som blant annet har en splitter ny lekeplass med apparater av ymse slag, en stor parsellhage med mulighet til å dyrke egen mat og ei slette der ungene kan spille ball. Hun trives. Og her har hun også fått inspirasjonen til boka som Kulturdepartementet nå har tildelt sin litteraturpris. I boka «Buffy By er talentfull. En selvbiografi» skriver hun om hvordan det er å være fattig barn i Norge i dag. Og det er ikke første gang hun tematiserer det tapre barnet.

– Hvilket forhold har du til fenomenet løvetannbarn?

– Det er alltid en skjebne der – en spennende fortelling man kan bli rørt av. Og det er styrke. Et løvetannbarn kan jo virkelig sprenge asfalten for å komme fram til sola. Men det er ikke bare idyll å være løvetannbarn. Jeg har lært av ungdommene i min familie at det kan være viktig å ha det vanskelig. Du får litt tjukkere hud, lærer å stå opp for deg sjøl, skjønne at du har verdi. Uansett om du har ei dyr jakke eller ikke.

– Er du et løvetannbarn?

– Ikke egentlig, for jeg har alltid hatt mange voksne rundt meg som har vært kjempeglad i meg og hjulpet meg med alt. Men da jeg var
fire-fem år bodde jeg noen perioder sammen med faren min og det var noe helt for seg selv. Han kunne plutselig finne på å dra ut og fiske så jeg ble alene igjen, eller drikke seg altfor full. Jeg syntes det var skummelt. Men man kan ikke kalle seg løvetannbarn når man har hatt egen hest, vært flink på skolen og hatt venner. Jeg tror man skal ha vært mer utsatt for å være løvetannbarn. Men jeg kan identifisere meg med noe av den følelsen.

Ville at noe skulle stå på spill

– Fortell om opprinnelsen til Buffy-historien.

– Jeg tror det blant annet springer ut fra klasse-
miljøet på Refstad skole, som jeg er stolt over å ha fått lov til å være en del av gjennom mine unger. De har alltid lest mye – sånne lettleste bøker med kort tekst og mye bilder som «En pingles dagbok» og «Gutta i trehuset». Jeg hadde lyst til å få til noe sånt, kort og enkelt så barna skulle få lyst til å lese ferdig. Men jeg ville også tilføre noe mer – at det skulle handle om noe viktig – ikke bare noen sosete unger som tuller med et eller annet. Jeg ville at noe skulle stå på spill, sier Ingeborg Arvola.

Vi sitter på hennes kjøkken, i et rekkehus hun og familien har bodd i ett års tid. De var heldige og fikk kjøpt det rimelig på grunn av noen skavanker. Økonomien deres ville ikke tillatt det ellers, så hun er fornøyd.

Varierende inntekt

– Vi har hatt veldig varierende inntekt, så jeg vet hvordan det er plutselig ikke å ha penger. Jeg jobba i NRK Super en periode. Da hadde vi brukbart med penger og kunne ta oss råd til å kjøpe økologisk mat og sånn. Det var fint, for jeg syns man skal gå foran med et godt eksempel og vise at man mener alvor med sakene man er opptatt av. Men så plutselig hadde vi ikke de pengene lenger, og da måtte vi kutte i budsjettet. Ikke støtte Blindeforbundet og bare kjøpe de billigste gulerøttene. Jeg husker det skiftet. Det var lærerikt. Selv har jeg aldri vært så fattig at jeg ikke har hatt råd til husleia, selv om det har gått litt opp og ned.

Heltinna i bøkene om Buffy har derimot det. Hun teiper fast sålen for å reparere støvletten sin, og spiser knekkebrød uten pålegg og cornflakes uten melk når det kniper. Og det gjør det ofte.

Å ikke ha alt du kunne ha lyst på

– Har du snakket med noen som er virkelig helt nedpå økonomisk i forkant av skrivingen?

– Ja, vi har noen i familien som er kjempefattige. Vi har kunnet være feriested for disse slektningene. De har aldri drevet med fritidssysler eller reist på annen ferie og de har fått mat fra sin lokale kirke innimellom, så de har vært langt nede. Da er det gøy å kunne dra på minigolf for eksempel. Samværet med dem har lært meg mye om mitt eget blikk på ting, sier Arvola.

Buffy-bøkene handler en del om hva hun har lært av dem. En gang kom de med tog, forteller hun.

– Den ene hadde en gigantisk koffert, simpelthen latterlig stor, en sånn man har med seg hvis man skal jorda rundt. Den andre hadde en stygg liten bag, som de fleste ville ha gitt til loppemarked for lenge siden. Kanskje det var der han hadde funnet den. Rett før dette hadde jeg kjøpt en stor, fin HellyHansen ryggsekkbag til stesønnen min. Så vi tok dem med inn i sportsbutikk og ba dem velge seg en tilsvarende bag. Da sa de: «Neida, det er tull å bruke penger på det. Vi har det vi trenger». Da ble jeg litt sånn: «Ja men det er hyggelig å få lov til å gi noe». Men han var påståelig: «Vi trenger ikke de bagene». Det ble litt rar stemning. Jeg foreslo å kjøpe noe billigere, men de holdt fast ved at de hadde det de trengte. Det gjorde sånn inntrykk på meg. Han sa ikke dette for å være sta, men fordi han hadde måttet lære seg det. Hvis de tingene man har funker, så funker det. Man lærer seg å være den som ikke har akkurat de skoene eller den bilen man kunne ha lyst på.

– Det er utrolig at de hadde lært det. En sak er at Buffy, som er en karakter i en bok, kan ha en slik innstilling – for det bestemmer du, men i virkeligheten, når man bor i et forbrukersamfunn de luxe, der selve meningen med livet later til å være å kjøpe nye ting … Det er godt gjort hvis man klarer å bryte med det!

– Ja, og derfor lærte denne historien meg mye om mitt eget blikk, sier Arvola.

Tips til bedring

– Fattigdommen øker i Norge og over halvparten av barna fra fattige familier har innvandrerbakgrunn. Hva tenker du om det?

– Det er ikke hyggelig. Det er innviklet også. For eksempel handler det om at myndighetene har endret Nav-systemet, sånn at den minste støtten man kan få, er lavere nå enn den var. Men om man ser på det over tid, er det mange barn av innvandrere som er blitt leger eller tannleger eller noe annet som krever utdannelse, og har god økonomi. Man skaper ikke et fattigdomsproblem i Norge ved at man lar innvandrere komme. Men det hadde vært fint om man greide å få med enda flere på den gode utviklingen. Gratis fritidskort hadde vært en god idé, for jeg vet at fritidsaktiviteter er det første som forsvinner hvis du har dårlig råd. Enda det er viktig at ungene har disse stedene å gå til, korps eller judo – et eller annet de liker. Det er farlig å bare sitte fast i ett miljø og fint å kunne være mer enn bare én utgave av seg selv.

Og så er det en annen endring som er kommet: Jeg er vokst opp i et Norge som var veldig likt. I Nord-Norge var det ingen som var søkk-rike. Enkelte hadde mer, og noen hadde mindre penger og det var naturligvis dumt, men det var ikke farlig. De fleste av oss hadde bare de samme greiene uansett. Men nå er skillet blitt tydeligere. Det er mange som har masse fine, dyre ting, mens andre ikke har noe. Det er ikke bra for Norge. Det er ikke bare det at flere er blitt mer fattige. Det er også blitt et stadig sterkere jag etter å ha mye penger. Og så er det skjevheten mellom ulike områder. Verdien av hus er økt med mange hundre prosent fra 1975, som egentlig er sprøtt. Hvorfor skal noe øke så mye i verdi i forhold til minstelønna, eller sykepleierlønna? Den har ikke økt mange hundre prosent. Det er noe politisk villet med denne utviklingen.

Aktiv i nabolaget

– Er du politisk organisert?

– Ikke nå. Jeg prøvde litt da jeg var ung. Gikk på kurs og greier. Men når man er i sånne miljøer der man lærer å diskutere, blir poenget alltid å vinne. Jeg liker ikke den vinklingen. Jeg tror på det med at man bare begynner med seg selv og gjør det man kan der man er. Og nå prøver jeg her. Selv om jeg har skrytt av mangfoldet i Refstad, er det jo også slik at det alltid er lettest å være sammen med dem man kjenner fra før. De som ser like ut, eller har felles språk. Min «organisasjon» er å ta de der første samtalene med en jeg ikke kjenner, en som kanskje ikke snakker så godt norsk.

Og så støtter jeg basket-klubben til sønnen min, Centrum Tigers, som holder til ved Mathallen. Omkring der er det mye barnefattigdom, men klubben har en fin politikk. Det koster bare hundre kroner å være medlem, pluss en rimelig treningsavgift per sesong. Det er fint, men det fører til at klubben har lite penger til å få tak i gode trenere, så da prøver vi foreldrene å hjelpe til – få i gang den kiosken, søke penger eller finne sponsorer. Det er en måte å være engasjert på, om enn ikke akkurat organisert.

Vennebesøkene

Arvola har også en målsetning om at den yngste sønnen hennes, som går i første klasse, skal ha hatt besøk av og vært på besøk hos alle i klassen sin i løpet av året.

– Det var litt vanskelig å komme i gang. Men jeg tenker at det er viktig at de besøker hverandre. Kameraten hans sa forleden at han heller ville komme hit, for «her var det finere hus», men jeg insisterte og sa at det er viktig at man bytter på.

– Og sønnen din er villig med på dette, eller føler han seg som en litt for ung sosialarbeider?

– Han syns det er fint å være på besøk og ha besøk. Når enkelte har et språkproblem, kan det bli litt uklarheter iblant, men da må man bare være åpen for at det ordner seg. Jo flere han kan leke med og som kan leke med ham, desto bedre får han det. Min sønn er ikke noe mønsterbarn.

Han er seg selv og noe er bra og noe er ikke så bra, men uansett – jo flere barn som går overens, dess bedre er det. Så det er fint det der når de besøker hverandre.

Et middels mirakel

Hun smiler fornøyd ved tanken, Ingeborg Arvola. Jo, det er viktig at hver enkelt tar tak i sine nabolag. Men hun har heller ikke gitt opp de mer overordnede, politiske tiltakene. Som for eksempel den mye omtalte Groruddalsatsingen.

De store problemene ved splitter nye Rommen skole ble angrepet med massive tiltak og bevilgninger og det ga resultater. For litt siden deltok Arvola på et litteraturarrangement der og lærerne stolt kunne fortelle at skolen nå er kommet opp på gjennomsnittet for norske barn i de nasjonale prøvene. Det er egentlig et middels mirakel, mener hun, gitt forutsetningene mange av barna stiller med.

Hun er bekymret for at vi sløser bort mye kraft i samfunnet ved at folk kjemper for særinteresser. De eneste som tjener på det, er de som sitter på toppen og har det fint med at deres interesser ikke blir truet fordi folk bruker kreftene til å bekjempe hverandre i små interessegrupper.

Smultringmodellen

Og så er hun fascinert av «Smultringmodellen» til Kate Raworth, som erstatter målet om økonomisk vekst med målet om gode liv innenfor planetens tålegrenser. At myndighetene i Amsterdam, som den første byen i verden, den 7. april vedtok å gjøre denne modellen til rettesnor for byutviklingen, syns Arvola gir håp. Hun syns at norske myndigheter også bør se muligheter i dette.

Slike saker opptar forfatteren, men hun vokter seg vel for å ta med seg pekefingeren inn i barnebøkene.

Der er målsetningen at barna skal syns det er gøy å lese dem. Så får det være opp til voksne lesere – og departementet og sånn – å legge merke til at de formidler viktige holdninger. Og dette med å gripe fatt i virkeligheten i eget nærområde har hun lært gjennom 15 års samarbeid med Samovarteateret i Kirkenes.

«Livsfarlig dop»

– Det er mye håp i dine bøker?

– Ja, jeg liker håp. Og så liker jeg kjærlighet. Det er flere sanne historier som har inspirert meg. Ikke lenge etter at jeg flyttet til Oslo, sto det store oppslag i avisene: Heroin i Osloskolen! Det ble kjempedebatt om «fryktelige tilstander» på Hersleb skole. Men så ble det etter hvert klart at det var noen jenter som hadde lekt – puttet mel i små poser og latt som om de var livsfarlige dopselgere, med hemmelige tegn og greier. Det er noe med fantasi og virkelighet. Jeg syns det er dumt at det skal være sånn i alle bøker at hovedkonflikten er at noen er slem mot noen. Eller at barna er sinte på mammaen sin fordi hun er fattig. Slike konflikter finnes mange steder, men det blir også skrevet bøker om det i massevis og dermed blir det noe man speiler seg i. Jeg har lyst til å vise noen av de tusenvis av hyggelige ting man kan gjøre hvis man bare har tid og kommer på det, sier Ingeborg Arvola.

Og dermed har hun skapt Buffy By, et fyrverkeri av en karakter som er akkurat så vill og gal som forfatteren gjerne kunne tenkt seg å være da hun selv var ei sjenert lita jente.