Forfatter Mariangela Di Fiore brukte 10 år på bok om Utøya-overlevende

I 2011 var Cathrine en helt vanlig jente fra en småby i Østfold. Interessert i musikk og teater. Sminke. En jente uten store framtidsplaner, som levde her og nå. En litt sjenert, tilbaketrukket jente som likte hverdagslivet. Hun hadde kreative evner, hun likte også å være sosial, men hadde ikke veldig mange venner. Hun levde mye på lillesøsteren Elisabeths sosiale evner.

Selv om hun var yngre, var Elisabeth den mest ressurssterke og utadvendte av dem?

Definitivt. Hun var 14 måneder yngre, men hadde et helt annet liv. Hun var ekstremt sosial, det var alltid venner rundt henne. Masse ting som skjedde. Elisabeth var et naturlig midtpunkt. Mens Cathrine var ikke det. Hun levde rett og slett litt på søsteren sin.

Hvorfor dro de til Utøya? De var jo ikke veldig politisk aktive?

Nei, som Cathrine sa til meg, «det var for å sjekke gutter, det». Ha det gøy.

For det hadde man på Utøya?

Det å bli med i AUF var som en ny verden for henne. Det var i utgangspunktet ikke politikken som interesserte henne, det var det sosiale. Gratis pizza. Reise på turer. Bare å komme hjemmefra, dra på et juleball oppe i Trondheim. Og sommerleiren på Utøya var det store. Hun hadde vært der året før, men da uten søsteren sin, Elisabeth.

Hun måtte faktisk overtalte lillesøsteren til å bli med?

Elisabeth hadde det travelt med andre ting og skjønte ikke hvorfor hun skulle bry seg om politikk. Men hun begynte å spørre Cathrine om hva AUF sto for, og dermed måtte Cathrine begynne å undersøke. Hun hadde vært medlem en stund uten å ha så god peiling på det. Slik var historien til mange av dem som var på Utøya. Cathrine var en av mange hundre som var der først og fremst på grunn av det sosiale.

«Min historie etter Utøya. Cathrine Trønnes Lie» er undertittelen på boken. Du har altså fortalt et annet menneskes historie, en grusom historie som på sett og vis ikke kan fortelles. Boken er delt i fire kronologiske kapitler: «Før», «Utøya», «Etter», og «Veien videre». De første dagene på Utøya er det sol og fint, de har det kjempegøy. Dag tre regner det, ser ut til å bli en skikkelig dårlig dag. De blir også dratt inn på et obligatorisk møte med denne Gro Harlem Brundtland, som de knapt visste hvem var?

Nei, de gjorde ikke det.

Så bryter det ut en krisestemning når de første rapportene fra Regjeringskvartalet kommer inn?

Og det første Cathrine og Elisabeth tenker på da, er pappaen sin. Han er lastebilsjåfør og jobber på et anlegg i Oslo. De får panikk og begynner å ringe. Får tak i ham til slutt etter mange forsøk. Da er faren over, tenker de. For de vet at pappa har det bra og mamma er på campingen i Sverige sammen med lillesøster Victoria. Det er trygt. De er klare for å fortsette leiren. De ble litt mugne fordi diskoteket er blitt avlyst, men de er ferdig med det som har skjedd i byen.

Og så bryter helvetet løs … Ting skjer fort, et vanvittig kaos, de løper i panikk. Hun får øye på en vaktmannlignende skikkelse på avstand, det ser ut som om han sikter på et barn som sitter på kne … Du gir slike små korte glimt, og vi som leser har alle de historiene i oss, vi vet hva som skjedde, mens hun løper for livet?

Og hun vet ikke hvor Elisabeth er. Før de hørte de første skuddene hadde hun gått ned til teltet og sa ha det til søsteren som ble igjen i kafébygget for å lade telefonen sin. De vinker til hverandre i vinduet når hun går derfra. Da ser Elisabeth trist ut.

Der lager du en bevisst spoiler: «Det var siste gang jeg så Elisabeth», står det i boken?

De to søstrene viser tommel opp til hverandre. «Er du glad, er du lei?» Elisabeth svarer med en ikke overbevisende tommel opp. Ja, det er siste gangen de ser hverandre. Men gjennom hele flukten tror Cathrine at søsteren fortsatt er der inne i varmen, og tenker takk og lov for det, at hun er varm og trygg der.

Mens hun selv løper barbeint og risper opp beina på skarpe steiner og blør og fryser og blir skutt etter. Først et streifskudd ved øret under flukten ...

Cathrines store bekymring mens hun løper, er at hun er alene. Hun vil ikke være alene. Men hun ser ingen hun kjenner.

Hun ser frykten i ansiktene til en masse fremmede mennesker?

Men hvor er alle fra Halden? Hvor er hennes folk? Hun prøver å søke noen og finner en gruppe som står og skal gå ned en skrent ned mot vannet for å gjemme seg der. Det er bare et helt forferdelig dårlig gjemmested. Og det var helt fullt der. Men hun velger det på grunn av tryggheten i de andre, selv om hun ikke kjenner noen der.

Plutselig er det som et enormt trykk bølger gjennom kroppen hennes. Hun blir skutt ...

Cathrine blir skutt to ganger. I magen først, gjennom ryggen, og så i armen. Hun mister mye blod. En gutt ligger ved siden av henne, han sier: «Hold deg våken, hold deg våken!» Hun ligger og holder fast i en sang, en dårlig sang, men det var det som holdt henne gjennom de to timene hun lå der. Etter hvert fant hun en måte å klemme seg inntil noen store steiner på stranda for å stoppe blødningene.

Du beskriver forvirringen. Det kommer et helikopter, hun er redd for at de også kommer for å skyte. Prøver å skjule seg. Mens når politiet først kommer, skriver du: «Jeg ble ikke redd, for det var først senere jeg fikk høre at terroristen så ut som en politimann». På den måten får du sagt mye om hvordan andre opplevde det?

Jeg visste jo at mange var redd for politiet. Cathrine var blitt skutt i to omganger, han kom tilbake og skjøt en gang til. Men hun hadde fortsatt ikke sett ham. Derfor hadde hun ikke den angsten for politiet som andre på Utøya hadde. Da de til slutt kom og hentet henne og bar henne ned i båten, var hun trygg.

Inne ved land blir hun gitt en telefon, får sagt til moren sin at jeg er skutt, jeg har det bra, men jeg vet ikke hvor søsteren min er. Så er det rett opp i et helikopter, inn til Ullevål sykehus på intensiven ...

I en av de første TV-reportasjene ser man Cathrine som reddes i land. Det er sterkt å se på. Hun ligger i båten i fanget på en politimann, helt i en døs. Men hun klarer i denne smertedøsen å få ringt moren sin og gitt den beskjeden.

På operasjonssalen lapper de henne bokstavelig talt sammen. De stifter og syr nærmere to hundre sting, utvendige og innvendige sting. Hun sier på et tidspunkt at hun ser ut som en sammensydd filledokke?

Hun gjennomgikk sju operasjoner på ti dager. Kroppen hennes ble limt sammen, lappet sammen, hun har også vist det fram selv på bilder. Hun har i dag nesten halvannen meter med arr rundt på kroppen. Det første jeg skrev, var at kroppen hennes ut så ut som en kjøttkake. Men da kom forfengeligheten inn, og hun ringte meg tilbake: «Jeg vil ikke se ut som en kjøttkake!» Da fant vi sammen ut at filledokke var en bedre beskrivelse. Ja, hun er lappet sammen som en filledokke.

Cathrine mobiliserer enormt med krefter de første månedene. Hun greier også å vitne i rettsaken mot terroristen ti måneder etterpå. Så går det et par år frem til 2014, men da begynner ting å rase sammen for henne. Det er begynnelsen på en krise som varer helt til 2019. Og denne krisen er den viktige delen av boken. Du viser at det kunne gått skikkelig dårlig?

Jeg visste virkelig ikke mine arme råd flere ganger i løpet av de årene. Hun befant seg på et så mørkt sted. Hun var jo fortsatt en ungdom, og hun så at andre kom seg videre. Mens for henne som i utgangspunktet ikke hadde lagt noen planer for livet, stoppet alt opp. Hun hadde ingen retning. Det var altså så mørkt! Hvordan skulle jeg greie å formidle dette? Det ble nesten umulig å tenke at hun skulle klare å reise seg.

Hun får dødsangst, Hun begynner å bli redd for at det skal skje hennes lillesøsteren Victoria noe. Og hun dropper ut av både skole og jobb, blir liggende i senga hele dagen ...?

Våken om nettene, sover om dagen. Helt skrudd døgnrytme. Hun har traumeangst, hun har sosialangst, hun har masse katastrofetanker.

Et lite smell fra en byggeplass, og det går fullstendig går i svart for henne …?

Og hun har ikke noe sted å få hjelp. Familien hennes har det heller ikke noe bedre. Men de lever alle i hver sin sorg. De klarer ikke å møtes i sorgen.

Hun sier et sted, hjerteskjærende, til moren sin: «Kunne dere ikke heller, istedenfor å gråte over Elisabeth, kunne dere ikke heller være glad for at jeg overlevde?»

Hun trenger at hun også blir sett. I stedet kommer den dårlige samvittigheten: Hvorfor var det hun som overlevde? Hun hadde jo ingen fremtidsplaner. Elisabeth hadde hele livet «linet» opp, hun hadde tydelige ønsker for livet sitt. Cathrine følte i lang tid at det var feil at hun overlevde. Det skulle vært søsteren.

2017 kommer hun inn på Modum Bad, blir med i en slags angstgruppe. Men den terapien får hun ikke noe ut av?

Hun gjør ikke det. De jobber med to forskjellige typer angst, men hun føler at det hele tiden krasjer og kommer ingen vei. Og hun blir motløs etter en kommentar fra en av psykologene som mente at hun heller burde akseptere angsten: «Det kan hende du må leve med dette resten av livet». Den replikken tok motet fra henne fullstendig. Hvordan skulle hun da orke å fortsette livet?

I 2018 var hun i ferd med å gi opp absolutt alt, skriver du: «Alt var mørkt. Jeg var helt lukket. Klarte ikke å åpne meg for noen».

I alle årene vi frem til da hadde holdt på med boken, var Cathrine nærmest som en robot. Kontrollert og rolig, men hun viste ingen følelser. Hun kunne le, men klarte bare ikke å gråte. Klarte ikke å ta innover seg at hun selv hadde en smerte. Hun hadde fått det for seg at hun måtte være sterk for familien sin, for moren og faren og for lillesøsteren Victoria, som hun følte et ansvar for. Men også for hele Norge! Fordi hun var en av de overlevende fra Utøya, måtte hun være takknemlig, hun måtte takle livet, måtte stå opp og være sterk for Norge! Hun la et kjempestort press på seg selv. Det som så til slutt skjer, er at hun knekker sammen og gråter. Da kom vendepunktet.

«Man må tørre å møte mørket for å se lyset», er siste setning i boken ...

Og det er ikke lenge siden det skjedde. Det er bare noen få år siden hun gråt for første gang. Da turte hun å kjenne på de vonde følelsene hun hadde hatt hele veien, men innkapslet inni seg, bak en mur det var umulig å komme innenfor. Da gråt hun så hun ristet. Det var det virkelige vendepunktet. Da begynte en dyp endring.

Du skriver i et kort forord at du kjørte ut til familien allerede våren 2012, bare et drøyt halvår etter Utøya. Hvorfor gjorde du det?

Jeg så faren deres på TV, et av de aller første vitnesbyrdene på NRK. Alt var kaos, jeg satt og så disse sendingene og ble fullstendig grepet. Han hadde østfolddialekt, jeg har selv vokst opp i samme by som Cathrine og hennes familie … Han sto der i cowboyhatt og sa: «Jeg har to døtre på Utøya». Fortalte at han hadde hatt den ene på tråden for bare noen timer siden: «Ja, de skjøt, jeg hørte masse skudd i bakgrunnen», forteller han, «og hun skrek og skrek og skrek og så ble det plutselig stille. Og nå får jeg ikke tak i henne lenger». Han forstår ikke selv hva han står der og sier på TV. Mens jeg sitter utenfor og skjønner det. Han snakket med henne idet hun ble skutt og drept.

Vi så jo alle på TV og var rystet, men hvorfor dro du ut dit? Du er jo ikke journalist?

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Det var bare et sånt … det høres svulstig ut å si at det et kall. Men jeg følte bare at jeg måtte gjøre det. Jeg kontaktet familien tidlig, de visste også hvem jeg var fordi jeg hadde vokst opp i samme by. Dermed ble jeg tidlig en del av prosessen, fra sorgen var helt fullstendig rå og de var bare åpne sår.

Sånn sett er du ingen profesjonell forfatter?

Nei ...

Du ble nærmest en del av familien?

Ja, da jeg første gang kom inn i den familien, møtte jeg en sorg og smerte som var totalt overveldende. Den gangen hadde jeg ennå ikke opplevd store traumer i mitt eget liv. Jeg var fortsatt i slutten av tjueårene, jeg var ikke mor selv ennå og hadde slett ikke tatt innover meg hva jeg gikk i møte. Og jeg fikk sjokk. Hadde aldri opplevd noe lignende. Etter det første møtet ... jeg hadde kjørt fra Oslo og inn dit, og på tilbaketuren måtte jeg stoppe i veikanten ... la meg over rattet og hyperventilerte og tenkte at «det her går aldri, det er bare for mye». Likevel fortsatte det, for jeg hadde knyttet et bånd til familien. Så i den grad jeg har noen metode, er det et ønske om ikke å være profesjonell! For da kan jeg bare være meg selv. Jeg trenger ikke bevise noe, de trenger ikke bevise noe. Vi er bare mennesker som møter hverandre og deler en historie.

Tenkte du å skrive bok om Cathrine helt fra 2012? Hvordan strevde du med stoffet siden dette tok så lang tid? 150 sider på ti år ...?

Det gikk ti år fordi jeg var redd, rett og slett. Redd for smerten, redd for Cathrine og hennes historie. Klarte ikke å skrive, fant ingen form på det. Jeg var redd for Marit, mammaen, for Freddy, pappaen. Jeg klarte overhodet ikke å ta det inn, men laget en masse ubevisste blokkeringer for å beskytte meg selv, for å slippe å ta innover meg at livet kunne være så jævlig! At en familie kunne utsettes for noe sånt noe var bare for vondt. Men så skjedde det noe i mitt liv, hvis jeg kan få lov å fortelle om det …

Ja, nettopp ... for du ga ut enda en bok i 2021: Å ri på enhjørninger. En illustrert barnebok. Om et kreftsykt barn. Du fikk jo selv ditt første barn i 2013 ...?

Hun var bare to og et halvt år gammel da vi fikk beskjed fra legen om at hun hadde blodkreft. Fra den ene dagen til den andre fikk vi beskjed om at hun hadde 96 prosent kreftceller i kroppen. Det lille barnet. Jeg var samtidig høygravid med mitt andre barn, min sønn Simon, og gikk inn i mitt eget traume. Vi bodde på sykehuset i flere år, og alt dreide seg om dette. Behandlingen er tøff, med store doser cellegift som utgjør en risiko i seg selv. Der på barnekreftavdelingen ser man alle livets tragedier ... det er mange av disse barna som ikke klarer seg! Og det må du forholde deg til. Der jeg tidligere hadde lukket igjen i møte med Cathrine, ikke orket å ta det inn, kunne jeg ikke det lenger. Jeg hadde ikke lenger det vernet. Det var som om filtrene inni meg var forsvunnet. For vi ble som et slags samfunn der inne på denne barnekreftavdelingen. Mange hadde bodd der i årevis. Du møter folk som har vært der i åtte år. Barn som får tilbakefall ... Og du kan ikke gjemme deg unna lenger ... Dermed forsvant de blokkeringene jeg hadde hatt i møte med Cathrine og hennes smerte. Fordi nå sto jeg selv i min egen krise. Dermed kunne vi møtes på et nytt sted.

For nå var dere jevne? Hun kunne møte deg, òg?

Og er det noen som vet hva det vil si å stå i en krise, var det nettopp den familien. Cathrine, mammaen, pappaen, Victoria. De var ikke redde for å ta kontakt med meg, slik som så mange andre var, som vendte oss ryggen, ikke fordi de nødvendigvis vil, men fordi det ble for vanskelig da min datter ble syk.

Man er redd for å få det for tett?

Det er for grusomt, det er for jævlig å ta innover seg at barn dør. Man vil ikke. Man prøver å beskytte seg. Men det hadde jeg ikke lenger mulighet til. Da mitt andre barn ble født, var allerede datteren min på intensivavdelingen. Og så blir han også lagt på intensiven! Jeg var der med begge barna og visste ikke om noen av dem ville overleve. Etter det hadde jeg ingenting mer av blokkeringer.

Greide du da å skrive om Cathrine?

Nei, i de årene tenkte jeg ikke på å skrive. Da levde jeg kun i overlevelsesmodus. Men da behandlingen var ferdig, og man skal komme tilbake til livet, og jeg skulle prøve å finne tilbake til disse prosjektene ...

Bare så det er sagt ... behandlingen var vellykket. Datteren din ble skrevet ut og kunne begynne på skolen?

Jo da, men det der er også en greie, for det blir så viktig for alle å si at «behandlingen gikk bra, hun er frisk». Men når du først har opplevd dette, vet du at alt kan skje, av tilbakefall, senskader ... På en slik sykehusavdeling ser du situasjoner du ikke tror er mulig. Du kan ikke tenke deg til hva folk gjennomgår. Det er ikke slik at jeg nå i ettertid sitter og er trygg. Nå lever jeg i det. Jeg lever i aksepten av at livet er uforutsigbart! Hva som helst kan skje! Det har jeg på et eller annet vis akseptert, uansett hvor vondt og vanskelig det er. Det har også Cathrine gjort. Konsekvensene av å gå gjennom en så stor krise, er nødvendigvis at du sitter igjen med vissheten om at livet, det er akkurat her og nå. Alle disse klisjeene man hører og sier, det bor faktisk i deg!

Når jeg hører deg fortelle så intenst om dette, er formspråket i boken Søstre desto mer påfallende. For det er stramt og nøkternt. Du faller ikke for fristelsen til å pensle ut tingene. Hvordan ble boken slik den ble?

Cathrine og jeg hadde jo hatt kontakt igjennom behandlingen til datteren min. Men da handlet det ikke om boken, den var lagt helt vekk. Jeg var overhodet ikke der. Jeg hadde ingen langtidsperspektiver. Begynte først å leve fra kvarter til kvarter, så fra halvtime til halvtime. Men i løpet av tiden jeg var på sykehuset, begynte ting også å skje med Cathrine.

Nå er vi kommet frem til 2019?

Ja, da begynner hun å fortelle om hva hun har gått igjennom, og hvordan hun har fått et nytt håp i sitt liv. Begynt å leve på en ny måte. Da snakket vi i utgangspunktet som venninner, men jeg kunne se at hun hadde fått et ønske om å fortelle sin historie for å formidle at det finnes håp, selv om det tar tid.

Hadde ikke hun også drevet en blogg?

Den bloggen var utgangspunktet for mye av arbeidet i begynnelsen. Meningen var at jeg skulle bearbeide den, men det fungerte ikke. Cathrine sier selv at hun knapt har lest en bok i sitt liv, det er ikke skrivingen som er hennes metode. Men hun liker å formidle. Det hun har kommet frem til nå, er at hun med boken Søstre ønsker å gi håp til andre, gjennom å vise hvor lang tid det kan ta å reise seg igjen. I dag skal ting skje så fort. Du må reise deg fort. Du må finne løsninger fort. Vi er så løsningsorienterte. Du kan liksom ikke ligge der i mørket i ti år. Men det skjer! Hun hadde ligget slik i ti år, og nå klart å reise seg. Det går fortsatt an! Da vi tok opp boken igjen, møttes vi på et helt annet nivå. Hun trengte ikke å forklare meg noe lenger. Hele hennes historie er blitt til fordi jeg kjente henne så godt gjennom så mange samtaler.

Har du vært redd for fallgruver, har du strøket mye, eller sier du nå at når det først løsnet, så løsnet det?

Når det først løsnet, løsnet det. Så jobbet jeg også med manuset setning for setning, det er klart. Men det må også sies, at Søstre ble refusert av de fleste store forlagene. Innvendingen var at den var for kort! Da begynte jeg å jobbe med forlaget Vigmostad & Bjørke og «Leser søker bok». Og så gjorde vi boken bare enda kortere! For å komme helt inn til nerven.

Du er en produktiv forfatter, har skrevet 15–16 bøker, de fleste for barn og unge, men ikke alle. Camorraland (2010) er kanskje mest kjent, en dokumentarbok for voksne om mafiaen i Napoli. Men hvorfor barn og unge? Er du opptatt av å tenke målgruppe mens du skriver?

Nei. Overhodet ikke. Jeg skriver historien, og så passer den der den passer. Cathrines historie er naturlig for ungdom. Hun gikk gjennom Utøya da hun var 17 år, Elisabeth ble bare 16. Det var naturlig, men ikke noe jeg tenkte på. Jeg lager ikke planer, men jobber veldig intuitivt. Det blir som det blir.

Å ri på enhjørninger er altså en bok om kreftsyke barn, og barnas evne til å leke og fantasere og overleve under de mest ubarmhjertige forhold. Men jeg forstår at det var en bok som også satt langt inne, siden den er så tett på din egen datter og disse årene på barnekreftavdelingen?

Det var min venninne, illustratøren Lisa Aisato som tok initiativet til å lage boken sammen. Men det var helt ubearbeidet for meg da hun foreslo det. Jeg tenkte at dette var for sårt, for nært. Svarte at en dag kan vi gjøre det, men jeg må bearbeide dette, det er fortsatt for nært. «Men det er derfor du må gjøre det nå», svarte Lisa. «For i det øyeblikket du har bearbeidet det, får du ikke den samme nerven». Det var et tankekors. Og det viste seg å være sant. Å gå inn i det stoffet mens det fortsatt var såpass rått, fikk meg til å skrive raskt og rett fra hjertet. Det ble naturlig å gjøre det fra barnas perspektiv, for det var så gripende å se deres evne til å gå inn og ut av vonde situasjoner. Det var det jeg lente meg på. Det var så fascinerende for meg som voksen å merke det på den barnekreftavdelingen. Jeg har tenkt på hvor mye vi har å lære av det. I den grad det er mulig, da. Eller kanskje er det bare barnets privilegium å få oppleve det? Og når vi blir voksne, er det forbi ...?

Picasso sa at han brukte hele livet på å lære seg å tegne som et barn igjen ...

Barna har i hvert fall en helt unik evne til å gå inn og ut av redsel, av smerte, frykt. Og på barnekreftavdelingen var det alltid leken som vant ... der det var mulig.

Intervjuet ble gjort under barne- og ungdomslitteraturkonferansen Se og Les i Bergen, 16. februar 2022.