Nasjonen bak vår rygg

­

Vi har tatt for gitt at litteratur har nasjonalitet, skriver professor i allmenn litteraturvitenskap, Jon Haarberg, i boka Nei, vi elsker ikke lenger (2017). Han plukker fra hverandre forestillingen om den organiske koplingen mellom nasjon og litteratur, og viser i stedet til det flyktige og situasjonsavhengige i relasjonen.

Den ferske antologien Hjemlandet og andre fortellinger – redigert av HKH Mette-Marit og Geir Gulliksen – vender på problemstillingen og spør 12 norske samtidsforfattere «hva det vil si å være norsk og hva ‘det norske’ er for dem». Forfatterne blir bedt om å skrive en tekst som belyser denne problemstillingen. Dette er et originalt, men også risikofylt prosjekt.

Nasjonen og innholdet i det nasjonale – hva man mener med «det norske» – har blitt et av vår tids mest spenningsfylte temaer. Mens Machiavelli i sin tid hevdet at «man må elske fosterlandet mer enn sjelens salighet», har liberaldemokratiske nordmenn i dag en tendens til å underspille begeistringen for det nasjonale. Oppleste samfunnsborgere har fått med seg at nasjoner er «forestilte fellesskap», det vil si at nasjonale kulturer er i kontinuerlig forandring; at stabilitet er kortlivet, og at homogenitet alltid er en relativ størrelse. Samfunnsvitere har de senere tiårene brukt mye energi på å snakke ned nasjonen, den har blitt «dekonstruert», som det har hett med samfunnsvitersjargong, og politikere har trippet forsiktig rundt fenomenet. De ytterst få som har dristet seg til å prise den nasjonale kulturen, gjør det neppe igjen. Forsiktigheten eller vegringen har trolig først og fremst vært en følge av innvandring, og etter hvert omfattende innslag av andre kulturer, som også skal ha en plass i det nye nasjonale fellesskapet. Det selvfølgelige forholdet til den norske nasjonen vi ble oppfostret til å ha, vi som gikk på «folkeskolen» på 1960-tallet, har blitt avløst av aktsomhet og kulturrelativisme. Det har vært mye politisk oppdragelse i å plukke fjærene av nasjonen de siste tiårene.

Men siste ord var ikke sagt. Pieteten for det bevaringsverdige ved minoritetskulturer, har gjort det vanskeligere å argumentere mot at det samme gjelder majoritetskulturer. Men hva som er bevaringsverdig, er ingen entydig sak.

Over tid har det utviklet seg en interesse, og bekymring, for det samfunnsmessige «limet» – det som holder oss sammen – i en ny og mer mangfoldig nasjon: Betydningen av noen kollektive verdier, som gir form og mening til verden rundt, som danner grunnlaget for væremåter, solidaritet og konflikt, og bidrar til å bevare den historiske hukommelsen. «Limet» i Norge blir trolig av de fleste oppfattet som noe mer enn Grunnloven, velferdsinstitusjonene og rettsstaten, men det er nærmest nytteløst å bli enig om hva det inneholder eller bør inneholde. Nasjonen vil neppe noensinne nå sin bestemmelse.

Men dette «noe» er viktig for folks dagligliv.Triangelet språk, kultur og identitet har formet fellesskapet nordmenn sosialiseres inn i, gjennom skolen og gjennom sivilsamfunnet. «Det norske» handler mye om taus kunnskap, overlevert gjennom hverdagslige vaner, holdninger og handlinger uten store fakter. Det trivielle og rutinemessige skaper nesten umerkelig identifikasjon, med forankring i historie, livsform og tradisjon, der følelser får spillerom, og der språkfellesskapet er en avgjørende byggestein. «Samhørighetens sterkeste base ligger i omvandlingen av rikets territorium til en felles dagligstue – et sted der man kjenner seg hjemme», skriver den svenske etnografen Orvar Löfgren.^{Ehn, Billy, Jonas Frykman & Orvar Löfgren 1999: Försvenskningen av Sverige, s. 80 (min oversettelse).} Slik sett er den nasjonale kulturen noe likevel, selv om den er skapt eller «konstruert», om man vil, og selv om den er inkonsistent og i konstant forandring. Som det ble sagt i Sverige på 30-tallet: «Vi kan vara höger eller socialdemokrater, bolsjeviker eller fascister, men innerst inne sitter det nog en liten svensk djäkel ...»^{Referert i Ehn et al., s. 55.} Er redaktørene av Hjemlandet på jakt etter en tilsvarende norsk djäkel i dette bokprosjektet?

OPPDRAGSLITTERATUR

Det var med stor nysgjerrighet jeg gikk løs på denne boken. Bestillingen er i seg selv interessant: At de inviterte redaktørene – et medlem av Kongehuset og en markant norsk forfatter – velger å gjøre «det norske» til tema når de skal ta samtidslitteraturen på pulsen. Ikke et fnugg av flerkultur, ikke et pust fra den store verden. Det er et djervt valg, som lett kan avstedkomme noen skjeve kommentarer. Og Kongehusets del av bestillingen er vanskelig å la ligge i fred. Hva vil forlaget med dette ut over det kommersielle? Skal vi tolke bokprosjektet som en gjenreisning av ideen om den nasjonale forfatterrollen?

HKH Mette-Marit (heretter MM) og Geir Gulliksen (heretter GG) har skrevet et innholdsrikt introduksjonskapittel, der de i samtaleform reflekterer over hva «det norske» betyr for dem selv. De definerer ikke hva de legger i dette grunnbegrepet, men jeg tror betydningen livsform i Norge eller kulturen i Norge er rimelig treffende. Det viser seg at GG (som tilsynelatende ganske motvillig lot seg overtale til å være med på prosjektet) og MM har et diametralt motsatt forhold til «det norske». De blir nesten representanter for to motsatte klisjeer i feltet: GG ønsker i bunn og grunn å «kvitte seg med det norske». Han liker ikke ideen om nasjonalstaten – han føler seg innestengt og skriver for å bli friere. MM, derimot, snakker om Norge som et land fylt av frihet og gode følelser: «Alt det lyse i meg er det norske.» Og hun bedyrer at denne panegyrikken ikke har noe med hennes yrkesrolle å gjøre. Kontrasten mellom redaktørene blir benyttet til en godmodig utveksling dem imellom, der kongeligheten blir tulla med. Mange vil sikkert lese MMs ganske personlige betraktninger med stor interesse. Men GG får sitt norske pass påskrevet: MM setter fingeren på noe jeg tror er mye av prosjektets metabudskap: «... vi har jobbet lenge med denne boka, og du har hele tiden prøvd å fraskrive deg det norske, men du er noe av det norskeste jeg vet om. Du ville jo aldri vært den samme Geir hvis du hadde vokst opp på landsbygda i USA, du hadde skrevet helt andre bøker.» Man unnslipper ikke nasjonen. Den gjør seg gjeldende bak vår rygg.

Utvalget av forfattere trenger noen kommentarer. Når man står overfor en antologi om hva det vil si å være norsk hos samtidsforfattere, og kanskje særlig når den er redigert av en representant for Kongehuset, kunne man forvente et slags arrangert utvalg, der det var sørget for at bestemte stemmer ble hørt. At for eksempel en Zeshan Shakar ble invitert inn, med nye og utvidende perspektiver på «det norske». Men boka synes å være befridd for denne typen føringer, og redaktørene sier i klartekst at slik har de ikke tenkt. MM slår fast at hun ikke «gidder å lese» bøker som ikke berører henne direkte – som ikke føles «essensielle» nok. De 12 forfatterne er følgelig valgt fordi de er personlig viktige for redaktørene, ikke fordi de har forholdt seg til «det norske» i noen særlig grad. Hvis jeg som samfunnsviter skulle ha gjort en liknende utvelgelse, ville til dels andre forfattere ha blitt satt på blokken. Dette til tross for at det blant de 12 er flere jeg selv har som mine favorittforfattere i dag. Men Hjemlandet er ikke ment å være et bidrag til sosiologien. Men kanskje er boka det likevel. Det er i hvert fall som samfunnsviter jeg er invitert til å se på prosjektet.

Når 12 skjønnlitterære forfattere blir bedt om å skrive en tekst der deres eget forhold til den nasjonale kulturen er tema, forventer jeg faktisk ikke en samling essays med eksplisitte utlegninger og drøftinger. Det i seg selv kan være interessant. Jeg forventer med andre ord ikke at dagens forfattere verken kan eller vil opptre som nasjonale fortolkere eller veivisere. Når jeg likevel velger å tro at de leverer noe bevisst i henhold til bestillingen, leser jeg tekstene som implisitte representasjoner, som uttrykk for hva det betyr for forfatterne å leve i Norge i dag. Selv om de har brukt noe de likevel hadde liggende i skuffen, har de valgt å la nettopp denne teksten være svaret på oppgaven de har fått. Hver især kan ikke forfatterne ta ansvar for helheten, men for meg som nettopp skal se på helheten, er det interessant å spørre seg: Om 50 år, hva vil en leser av denne boka forstå om «det norske» anno 2019; hvilket inntrykk vil denne leseren få av hva som rørte seg i tiden, av hva folk (forfattere) var opptatt av?

Jeg tror et slikt fremtidsmenneske vil vurdere tekstene som leseverdige. De er sterke. De gjør inntrykk. Og det er ulike sider ved Norge som stiger frem, mange Norger. Toneleiet er mollstemt. Det er lite fossebrus å spore. Mange av bidragene er refleksjoner over hverdagens utvekslinger. Skakkjørte relasjoner. Spenninger i intimsfæren. Flere av tekstene er tilbakeskuende, har klangbunn i oppveksten – selveste barndommen. De er stemningssterke, noen opprivende. Jeg tror leseren vil tenke at dette må ha vært en litt vanskelig tid for nasjonen, med oppbrudd, pessimisme og mye uro.

Og kanskje treffer dette bildet noe av tidsånden, selv om faktasankere samtidig vil kunne konstatere at velstanden og velferdsbudsjettene var større enn noen gang tidligere i historien, og at den norske befolkningen skårer høyest i verden på lykkeskalaen. Forfatterne kan på sin måte hjelpe oss med å få tak i det som blir oversett i de offentlige fortellingene; sette ord på uroen som åpenbart også finnes.

«TIDEN SOM MALER SITT EGET BILDE»

Hvis jeg legger et sosiologisk raster over essayene, er det mulig å skille ut noen temaer som flere forholder seg til. Klasseforhold og oppvekst er til stede – mer eller mindre – i bidragene til Tomas Espedal, Siri Hustvedt, Helga Flatland og Maria Navarro Skaranger. Disse forfatterne tegner sosialrealistiske bilder i til dels smertefulle beretninger, med ganske nøkterne fortellerstemmer. Hustvedt er et unntak. Hennes tilbakeskuende blikk på Norge fra et utvandrerperspektiv har noe lyst og vemodig over seg. Kjønn er mest eksplisitt en dimensjon hos Wencke Mühleisen og Agnes Ravatn – lekent og selvreflekterende fra Mühleisen, foruroligende og dystert fra Ravatn. Hverdagslivet, særlig nære relasjoner har nesten alle tekstene et anstrøk av, med unntak av Ole Robert Sundes og Dag Solstads. Marit Eikemo beretter om de farefulle vestlandsveiene, men kanskje først og fremst om et vanskelig mor-datterforhold. Vigdis Hjorth representerer et elegant ytterpunkt av det hverdagslige; hun skriver om flass og kviser. Gleden ved å plukke, klemme. Dypt uhørt, vemmelig, men forlokkende. Hun viser i et dobbelt grep hvordan denne aktiviteten representerer et fellesskap; alle driver med det, om enn i hemmelighet og skam, samtidig som den utøves ved å trekke seg tilbake fra fellesskapet. Plukkingen blir et frirom i «det gjennomregulerte norske samfunnet». Denne politiserte markøren kommer til slutt i teksten. Plukking var sannsynligvis en like utbredt syssel før det norske samfunnet ble «gjennomregulert», så akkurat denne koplingen virker litt bestillings-fähig. For meg bryter den med teksten for øvrig, som er en dirrende fortelling rundt det skambelagte, spunnet rundt nære relasjoner, og som også kan leses som et pek til ideen om «det norske» – et slags fuck you til hele prosjektet.

Det siste sosiologiske emnet for min gjennomgang er det som handler mest direkte om bestillingen, nemlig eksplisitte refleksjoner rundt hva det vil si å være norsk. Jeg vil plassere fire av de 12 forfatterne i denne kategorien: Karl Ove Knausgård, Siri Hustvedt, Demian Vitanza og Dag Solstad. Den eneste som ikke passer helt inn i mitt skjema, er Ole Robert Sunde, som skriver saklig og sterkt om Snublesteinene i Oslo: brosteinene med inngraverte navn på ofre for holocaust i Norge, plassert i bakken der de bodde. Essayet er en påminnelse om at antisemittisme også har vært og er en del av Norge.

I Knausgårds essay, hvis tittel har blitt løftet opp til å representere hele antologien – Hjemlandet – skiller han mellom det mytologiske norske og det personlige norske, og det er det siste han er opptatt av. «Hjemlandet» symboliserer i grunnen hans personlige, barndommens hjemmeområde mer enn nasjonen. Sted – det kjente, eller det eneste man egentlig kan kjenne, ifølge forfatteren, former grunnleggende vår forståelse av virkeligheten. «Norge», «Europa» og «verden» ligger egentlig i mørke, og det er våre forestillinger som gir oss en følelse av å vite hva disse begrepene betyr. Med dette utgangspunktet beveger teksten seg inn i Hamsuns forfatterskap, via stedet Nørholm, som igjen befant seg i nærheten av Knausgårds oppvekstområde på Sørlandet. Knausgårds essay, som føles veldig bevisst treffsikkert i tråd med bestillingen, handler like fullt mest om eksistensielle spørsmål. Utgangspunktet hans tydeliggjør de mest bestandige dimensjonene ved begrepet «nasjon». Det handler i bunn og grunn om det nært erfarte, om tilhørighet og identitet.

I essayet «Det ene og det andre Norge» gir Siri Hustvedt oss et sammensatt blikk på landet, fra et norsk-amerikansk ståsted. Amerikanske Hustvedt har norsk mor og norsk-amerikansk far, og gikk ett år på gymnas i Bergen på 1970-tallet.Vel vitende om at hun ikke er i posisjon til å betrakte det norske samfunnet fra innsiden, skriver hun et tilbakeskuende essay om et Norge som ikke lenger eksisterer, men som like fullt fortsetter å ramme inn livet hennes – og mange andre av livene til etterkommere av utvandrere. Essayet handler om det klassedelte Norge foreldrene kom fra, og om hvordan den sosiale bakgrunnen ble med over Atlanteren. Foreldrenes ulike familiebakgrunn gir henne en inngang til å belyse sosiale mekanismer i det norske samfunnet. Hustvedt tør, trolig hjulpet av den kulturelle distansen, å karakterisere noe «typisk norsk», på tvers av sosiale klasser: taushet – «at det usagte ofte har større kraft enn det som blir ytret», «undertrykkelse av følelser, og en sterk tilbøyelighet til å holde på hemmeligheter». Som alltid vil folk med kverulantisk overskudd kunne gå løs på formuleringer som dette, men Hustvedt svarer utvilsomt på oppgaven; hva «det norske» betyr for henne.

Demian Vitanza har levert en original og fascinerende novelle – «Venteværelse» – der jeg-personen er kronprins Håkon som våker over sin døde far i Fugleværelset på Slottet. Norge sover. Han venter på at dagen skal opprinne, dagen da han skal meddele det norske folk at Hans Majestet Kong HaraldV er gått bort. Den poetiske teksten, med mange erindrende avsnitt om det kongelige livet fram til dette punktet, fletter inn meningsbærende setninger om det norske folk og landets begredelige utvikling. Den «vulgære nasjonalismen» og innvandringsfiendtligheten er, slik vi forstår, det som får det til å tippe over: «Der stod de og brukte flagget og kongen som symbol for sin bedritne sak.» Han vet ikke hva «Alt for Norge betyr lenger». Han har blitt «fremmedgjort i sitt eget land» og utviklet «forakt for sitt eget folk». Gjennom beskrivelser av rollekvaler og en stigende følelse av meningsløshet tas leseren med på en beslutningsprosess som ender med abdikasjon ved farens død. Jeg leser denne novellen som et ganske raffinert innlegg om «det norske» (særlig med tanke på den ene redaktørens forhold til Kongehuset), der forfatteren både får sagt mye vakkert om landet og om det som har vært og formidlet en uro over den nåværende utviklingen.

Dag Solstads tekst – med den ledende tittel «Kan man ødelegge et nasjonalt språk? Er det nødvendig?» – er det desidert mest direkte svaret på oppdraget. Solstad går analytisk til verks, definerer og drøfter, som om teksten er en eksamensbesvarelse, men leverer likevel et litterært sterkt innlegg i ganske kjent Solstadstil. I den innledende samtalen med GG sier MM at Solstads kapittel treffer oppdraget ved å se på «sammenhengen mellom språk, litteratur og livene våre». Det er en god, men nedtonet oppsummering av et sprakende essay. Solstad analyserer seg fram til hva som er det vesentlige ved «det norske» (i motsetning til for eksempel «det svenske»), og kommer til at nasjonal historie og en litterær felleskultur er viktig. Nordmenn er «tett forbundet i et skjebnefellesskap, som adskiller oss fundamentalt fra svenskene» (dette gjelder selv om det også er store forskjeller på vestlendinger og østlendinger, ifølge forfatteren). Teksten bølger framover med en frenetisk energi til vi kommer til kvintessensen: Den fundamentalistiske betydningen av språket, ikke bare for å karakterisere «det norske», men for forfatterens liv og eksistens. Eller som Solstad skriver: «Det eneste jeg kan uttrykke meg med, ville bli borte som sosialt fenomen, og med det jeg selv som sosialt vesen.» Og faren er overhengende.Vi står overfor et «nasjonalt selvskadeprosjekt». Makthaverne «driter i at språket forvitrer». «Å, Norge mitt Norge», slutter han, «frarøvet sitt eget språks grenser for å kunne utøve den velsignede og livsnødvendige språkhandling det er å kunne slutte seg til en kollektiv hukommelse.» Her står mye på spill. «Det norske» har blitt en kampsone.

ER DET TYPISK NORSK Å VÆRE DESPERAT?

Hva slags bok har dette blitt? En leseverdig bok utvilsomt, men hvilke svar sitter vi igjen med etter spørsmålene på vaskeseddelen: «Hva vil det si å være norsk i dag? Kan vi definere noe som norsk, eller finnes det bare individuelle opplevelser av å tilhøre et fellesskap?» Redaktørene hevder at bidragene sier noe vesentlig om landet vi lever i, og at en fellesnevner er at forfatterne «skriver som eksistensielle desperadoer». Hvis det siste skulle være riktig, kan vi lure på hva det sier om «landet vi lever i», og hva det sier om å være forfatter i Norge i 2019. En leser fra Midtøsten eller Afrika sør for Sahara ville høyst sannsynlig ha et og annet å bemerke, om enn aldri så irrelevant overfor dette prosjektet.

Nasjonen befinner seg i spenningen mellom det private og det offentlige – i sammenflettingene av disse sfærene. Flertallet av forfatterne tar utgangspunkt i det nære – familierelasjoner, kjønnsrelasjoner, fliker av samfunnet sett nedenfra, og alle de motstridende følelsene livet rommer. Bidragene formidler atmosfærer og stemninger. Vi gjenkjenner dem fordi de spiller på trekk ved tidsånden. De setter sansene i sving. Ved å formidle hverdagens understrømmer gir de sine bud på livet i Norge – den biten av puslespillet forfatterne selv har et forhold til, eller i det minste den de velger for å svare på bestillingen. Kanskje bevisst – kanskje ikke.

I motsetning til redaktørene tror jeg likevel ikke denne essaysamlingen sier så mye dekkende om hva som særpreger det «å være norsk» anno 2019. Redaktørene har som nevnt eksplisitt valgt ikke å legge noen føringer for utvalget av forfattere, ut over verdien av det litterære – for dem selv. Og det er da ikke til å undres over at vi ikke finner noen felles norskdjäkel i samlingen. «Eksistensielle desperadoer» finnes trolig i samme monn i våre naboland, og med litt fratrekk for stedskoloritt (og for Dag Solstads grunnleggende oppgjør), bringer ikke denne essaysamlingen oss så langt i jakten på «det norske». Men bidragene gir individuelle fortolkninger av hvordan det er å leve i vår tid i vår del av verden, og er gode innganger til å reflektere over allmennmenneskelige forhold – behovet for tilknytning og forankring, i noen kjente omgivelser og i en kjent livsform. Slik sett svarer samlingen «ja» på spørsmålet om det bare finnes individuelle opplevelser av å tilhøre et fellesskap – i dette tilfellet det norske – men det gjør ikke svaret sant av den grunn.

«Tiden som maler sitt eget bilde» – utsagn som tilskrives Christian Krohg fra slutten av 1800-tallet.