Nordkapp Filmfestivals 20-årsjubileum: Fra Mariupol til Moillrock

Menneskerettigheter og samfunnsspørsmål, både nære og fjerne, var en vesentlig del av Nordkapp Filmfestival 13.-19. september, i samarbeid med HUMAN Internasjonale dokumentarfilmfestival. Årets program var også formet av at filmene ble presentert i fastlands-Europas nordligste by, Honningsvåg, en naturskjønn ramme rundt et filmutvalg som speiler samfunnet – og ikke etterlater noen uberørt.

– Både i fjor og i år var det svært nærliggende å inkludere film fra/om Ukraina. I år har vi valgt en film som veldig konkret beskriver hvordan de første tre ukene etter fullskala-angrepet i februar 2022 føltes, sier Ketil Magnussen, leder av HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo.

Publikum skulle få oppleve intervju direkte fra fronten etter filmvisning.

– Vi ønsker debatter, å være dristige og utfordre det vi kanskje helst vil lukke øynene for, sier Birgit Lähdesmäki Johansen fra programkomitéen – og trekker frem 20 Days in Mariupol.

HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival, presenterte tre svært ulike dokumentarfilmer: 20 Days in Mariupol, Crows Are White og The Mountains (Bjergene). Ketil Magnussen mener det er viktig å få impulser fra ulike steder for å erfare hvordan film kan lages. 20 days in Mariupol er nåtid, mens åpningsfilmen Lengsel etter Nåtid, som har premiere 27. oktober, er en spillefilm der fortid møter nåtid. Den var et naturlig valg på på 20-årsjubileumet, regissert av «Festivalens høye beskytter», Knut Erik Jensen (82). Filmskaperen fra Honningsvåg ankom den utsolgte premieren på rød løper med Ellinor Haug Jensen, hovedrolleinnehaver og regissørens datter.

– Bedre selvtiming er umulig å få til, sier han humoristisk om at filmen hans åpnet festivalen.

Sist vi traff Knut Erik Jensen, var han sikker i sin sak; spillefilmen Lengsel etter Nåtid skulle bli klar i hans levetid. I over ti år har Knut Erik Jensen jobbet med å få finansiert spillefilmen basert på trilogien Skredskogen (2019), Morgen og Minnesmerket.

– Det er en av de viktigste fortellingene i Norge, som trenger å bli fortalt, sa Jensen som fikk flere avslag på filmstøtte før Nordnorsk Filmsenter kom til en annen konklusjon enn Norsk Filminstitutt.

Filmen er beskrevet som en poetisk fabel-lignende reise. Finnmark og Nord-Troms ligger i ruiner. Befolkningen i en hel landsdel er flyktninger, familier splittes, alt går i oppløsning. En ung kvinne søker fred og frihet gjennom drøm og minner. Dette filmprosjektet, som har tatt så mange år å komme i havn med, berører i høyeste grad dagsaktuelle problemstillinger, som å bli flyktning i eget land og hvilke dype spor det setter i barn som opplever krig. Lokale Radio Nordkapp klokket inn 80 sekunder applaus.

Fortid ble brutalt nåtid under visningen av dokumentarfilmen 20 Days in Mariupol av journalist og regissør Mstyslav Chernov som har dekket fem kriger. Han forteller at det er ekstra emosjonelt når det gjelder hans eget land.

«Det ruller tanks med Z påskrevet inn mot sykehuset». Det er første dag av 20 dager filmteamet befinner seg i syvende etasje og filmer. Da Chernov og hans team reiste til Mariupol i Donetsk for Associated Press regnet de med at byen var et av de første stedene russerne ville angripe. De ville dokumentere hendelsene for hele verden. Det ble raskt umulig å komme ut av byen og de dokumenterte hvordan sivilbefolkningen ble ofre og russiske angrep forvandlet byen til en slagmark. «Gå hjem, de skyter ikke på sivile» sier Chernov til en kvinne som er fortvilt og ikke vet hva hun skal gjøre. «Gå hjem til kjelleren», sier han. To dager senere møter han henne igjen, i et bomberom der hun forteller at bare en time etter at de snakket sammen ble huset hennes beskutt.

Kinopublikummet blir med inn i sykehuset, der og da, der sekunder skiller liv og død og gråtende leger forsøker å redde en 4-årig jente mens publikum er hjelpeløse vitner.

– Det er smertefullt å se, men det må være smertefullt, sier Chernov, som snakker med publikum direkte fra en jordhytte ved fronten etter visning. Han er bevisst på at nyhetsbildet blir mettet – og i perioder blir krigen glemt. Ketil Magnussen, som samtalte via mobil og kinolerret, spurte om desinformasjon er et problem.

– Ikke desinformasjon, men mistolkning, svarte Chernov, og forklarte hvordan bildene viser hva som faktisk skjer, men bildene kan få ulik teksting.

– Vi må gi folk tilstrekkelig kontekst for at de selv kan vurdere. Vår oppgave er å informere og å dokumentere mulige krigsforbrytelser, sier han og forteller publikum at en politimann vi ble kjent med i filmen er skadet, men er på bedringens vei.

Plutselig bryter han ut: You won’t believe how close I am to the front. It’s fucking unbelievable, før han spontant forteller hvor godt han liker Norge.

– Film er ikke bare en opplevelse. Det er også et viktig medium for å informere oss, og ikke minst gi oss et felles grunnlag å diskutere noe ut fra. For å kunne se igjennom propaganda, så er film viktig. For meg personlig er dokumentarfilmer utrolig viktig. Filmens rolle i å skildre virkelighet og skape felles historie, blir bare viktigere og viktigere, sa Ketil Magnussen under åpningen i fjor.

Disse ordene ble sanne også for publikum i år, et publikum som applauderte Chernov, mens dokumentaren etterlot en vond stillhet. En dokumentar som bør sees av alle med makt til endring.

– De to andre filmene; The Mountains og Crows Are White er filmer med et veldig personlig fokus, og de er valgt fordi det er svært gode filmer, sier Magnussen.

– Begge to handler om det å høre til, både i et land og i en familie. Den ene har også et fokus på å høre til i en religion mens The Mountains prøver å forstå hva som skjedde med familierelasjonene etter at et barn dør.

Crows are White av Ahsen Nadeem er en dokumentar om kulturkollisjonen mellom den søkende Nadeem og fromme munker i buddhistkloster. Der treffer han en munk som liker heavy metal. En film om religion, kjærlighet og familie. The Mountains er en film av Christian Einshøj, som vokste opp i Norge. For 25 år siden inntraff familiens store tragedie som skilte brødrene. Med filmen forsøker Christian Einshøj å bryte isen.

Mangfold som en rød tråd

Både det lokale publikummet, tilreisende og filmbransjen er med i tankene når festivalen bestemmer årets festivalfilmer.

– Vi ser at utbytting og utnytting av ressursene våre, klimaet, demokratiet, ytringsfriheten står på spill – her, som andre steder i verden. Vi ser at kapital og penger er en nærmest uovervinnelig makt, og tenker det er viktig å skape engasjement og utvikle kritisk sans i en verden som har så dype klasseskiller, sier Birgit Lähdesmäki Johansen og viser til flere filmtitler.

En av filmene er Ottar Brox – Kampen for kysten, er en av disse. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, selv fra Senja, introduserte publikum for Ottar Brox, som han mente alle burde lese for å forstå hva privatisering av fiske innebærer for kystsamfunnene.

«Er det mulig for nordnorske kystsamfunn å ta tilbake kontrollen over sin grunnleggende ressurs: allmenningen til havs? Spør Brox.

Andre filmer med lokal kulør var førpremieren på Bitcoinbilen, som snart kommer på kino og plasserer bygdenorge i et sentrum av investeringskapital, strømenergi og grønn energi – og gullbilen var på plass foran kinoen. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr, er en hjertevarm film om likeverd og tilhørighet, In Cod We Trust, dokumentarfilm fra Båtsfjord, Å øve, om en 18-årig klimaaktivist og Karaoke Paradise, Einari Paakkanens dokumentar med et rollegalleri som alle har ulike grunner for å gripe mikrofonen. Johansen prøver å finne filmer om samfunn med lignende fellestrekk som det i nord; filmer som sier noe om naturressurser og hva de må verne om.

Programkomiteen har også ønsket romantikk, latter og spenning, og en av filmene i denne kategorien har vunnet prisen Gledessprederen i Haugesund. Filmen Hør her a’ er basert på boka til Gulraiz Sharif, med manus av Erlend Loe og Nora Landsrød, og har nettopp hatt premiere på norske kinoer. Filmen handler om tenåringen Mahmoud. Alt han ønsker seg er en avslappende sommer uten mas. Men så kommer onkel Ji på besøk fra Pakistan … Vinner av Gledessprederen 2023 var åpningsfilm under Den norske filmfestivalen i Haugesund, regissert av Kaveh Tehrani.

Joyland fra Pakistan er en av filmene der festivalen setter søkelys på dagsaktuelle temaer og utfordrer publikum til å kjenne på de vanskelige følelsene som forventninger, press, sorg og splittelse. Filmen var Pakistans kandidat til beste internasjonale film under Oscar-utdelingen i 2023, men er forbudt i Punjab, der den ble filmet. I sin debutfilm leker regissør Saim Sadiq med kjønnsstereotypier og fordommer, patriarkalske normer, homofobi og transfobi

Årets filmplakat inneholdt også Aki Kaurismäki med Fallen Leaves, en romantisk komedie. En film fra India, All That Breathes og Blackberry, en film om smarttelefoner. Aftersun var en av de store snakkisene på filmfestivalen i Cannes. Alle utgjør et mylder av spennende, rørende og interessante filmer hvor mange kan ses på kinoer over hele landet i oktober.

Nordkapp filmfestival handler om mer enn film, det handler om samfunn som ønsker å fortelle noe, invitere inn til en helhet som handler om hvor de bor, hvem de er, og hva de lever av.

– For oss her nord er fisken, havet, frisk luft, ren natur og stillhet verdier som vi aldri må gi fra oss, sier Birgit Lähdesmäki Johansen.

– Derfor, gjennom noen av dokumentarfilmene ønsker vi å skape både refleksjon og diskusjon om disse verdiene, legger hun til.

Hun trekker frem Lynx Man, Honeyland, Kampen for kysten og Fedrelandet, den mye omtalte filmen til Margreth Olin.

Den siste er kalt en naturdokumentar, et varmt farsportrett og «nasjonalfilm». Gata i havna ble like godt stengt av for å vise den utendørs - med fiskebåtene vuggende i bakgrunnen.

Avslutningsfilmen var storfilmen Sulis 1907, som har premiere 6. oktober. 1907 er inspirert av virkelige hendelser, og skildrer opptrappingen til opprøret som endret Norge. Filmen er beskrevet som «en western-inspirert gruvefilm», en politisk film, regissert av Nils Gaup (Veiviseren (1987), Kautokeino-opprøret (2008), Birkebeinerne (2016)), og er skrevet av Christopher Grøndahl (Kampen om Narvik).

«Sulis», som stedet ble kalt på folkemunne er beskrevet som Lapplands helvete der 104 mennesker mistet livet gjennom 104 år med gruvedrift. Filmingen er gjort på Røros, i Sulitjelma og Målselv i Troms, med stjerneskuddet Otto Fahlgren og Simon J. Berger (kjent fra Exit).

En av overraskelsene på festivalen var liveopptak av det lokale bandet Moillrock, Moillrock Live på Vulkan Arena 2023, en konsertfølelse skapt utenfor puben i det lille samfunnet med 2948 innbyggere hvor kulturarrangementer og festivaler både er et viktig lim og en del av kulturnorge, som nettopp et opptak fra Oslo vist i Sjøgata i Honningsvåg, viser.

Filmfestivalen er en naturlig konsekvens av at Nordnorsk Filmsenter ble opprettet på Magerøya en gang på 1970-tallet, forteller Knut Erik Jensen, som avsluttet festivalen på spektakulært vis da regissøren og hans samboer gjennom mange år, Mona Haug, ga hverandre sitt ja – og ble viet på stedet – under festivalens avslutningsshow «Voi, Voi».

Det er den tidligere kinosjefen, Edelh Ingebrigtsen som er daglig leder for filmfestivalen, festivalens gudmor Gørild Mauseth var til stede og Ingrid Kristin Dokka fra Sørnorsk Filmsenter (og æresmedlem av Norsk kritikerlag) åpnet festivalen. Nordnorsk Filmsenter (NNFS) bidrar fremdeles med workshop og bransjetreff etter at sentralisering flyttet dem til Tromsø – og det deles ut pengepremie til beste seriepitch i samarbeid med Filmfond Nord. Festivalplakatene er hvert år verk av kunstneren Bjarne Holst (1944-1993) og årets bilde har tittelen Retrett, malt i 1968, året Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia og Vietnamkrigen pågikk. Filmplakaten lar ingen gå uberørt forbi.

Den 13.-15. oktober inviterer Honningsvåg til BUFF Nordkapp Barne- og Ungdomsfilmfestival.