– Jeg ser mye TV-serier fordi det er gøy. Hvis jeg skal inspireres, ser jeg en film eller leser en bok. En film er mer som et dikt der hvert ord er skjerpet, akkurat som teater. Alt blir ikke forklart, som i TV-serier, sier den norske regissøren Cecilie Mosli.
Gitte Johannessen / NTB

Regissør Cecilie Mosli runder snart 600.000 publikummere med sin første langfilm

Publisert: 16. mars 2022 kl 14.00
Oppdatert: 16. mars 2022 kl 14.00

Mosli er dermed den første norske regissøren som også er kvinne med så høye publikumstall i nyere tid.

– Det er ikke mange damer som får slike kommersielle filmer med høyt budsjett og høy risiko. Det er bare å konstatere at «slik er det», sier Cecilie Mosli, som sluttet å følge med på publikumsbesøket for det som skulle bli førjulen og julens storfilm da Norge stengte ned for andre gang.

Likevel rundet «Tre nøtter til Askepott» en halv million i seertall før jul, endte på 570.338 ved årsskiftet og ligger nå helt på vippepunktet til neste merketall – som altså er 600.000. Nå er den riktignok kun å se her hjemme som leiefilm, men ute i verden ruller og går premierene.

Aldri noen plan

– Jeg får meldinger om at den lever! Den har akkurat hatt premiere i Tsjekkia og Litauen og går på Amazon i flere land. Filmen har ingen julevinkel, det er bare her i Norge. Neste år kommer den på TV her i Norge og vi drømmer om å få den opp på kinoene også i 2023, sier Cecilie Mosli og plukker opp mobilen. Hun har et nytt prosjekt under innspilling som hun ikke kan røpe noe om. Og sier hun kunne jobbet mye mer i utlandet om hun ville – men det vil hun ikke på grunn av familien.

– Jeg har aldri hatt en plan. Jeg drømte aldri om Hollywood, men kom dit likevel. Jeg har ikke har ambisjoner for meg selv – bare på prosjektenes vegne, sier Mosli, som medgir at det eneste hun har «en liten plan om», er sine egne filmprosjekter.

-Jeg er jævlig fornøyd når jeg gjør film. Det er først nå jeg føler at jeg kan det. Det ga mersmak.

Saken fortsetter under annonsen

Cecilie Mosli startet som skuespiller. Hun kom rett inn på Teaterhøgskolen på første forsøk og har vært å se i filmer og TV-serier i spennet «Snøfall» til «Kompani Orheim». Så ville hun bak kamera og bli regissør. Da hun kom med ideer om regi på et eget prosjekt ble hun møtt med skepsis av bransjen, før den erfarne produsenten Gudny Hummelvoll kom til henne og sa: «Da vil jeg gi deg kameraerfaring».

Lærte av Shonda

Dermed debuterte Mosli i 2011 som nr. 2-regissør for TV-serien «Kaptein Sabeltann – Kongen på havet». Siden var hun hovedregissør for «Mammon», hun regisserte episoder av «Frikjent» og «Heimebane» her hjemme – og «Grey's Anatomy» i Hollywood.

– Jeg lærte meg å stille alle de dumme spørsmålene. Alle gjør feil. Det gjelder å lære å komme seg opp igjen. Lære å ansvarliggjøre seg selv, sier Mosli, som i USA jobbet for serieskaperen og produsenten Shonda Rhimes og hennes produksjonsselskap Shondaland, som lager legeserien. Da lærte noe hun har tatt med seg videre:

– At du kan forandre verden litt av gangen gjennom små grep. Shonda Rhimes forandrer folks perspektiv gjennom en populær TV-serie. Det er kjempeenkelt å legge inn disse verdiene. Jeg har en sjekkliste, forteller Mosli. Som ikke alltid følger den, men påpeker at poenget er å være bevisst på valgene man gjør.

Verdiene tok hun med seg inn i «Askepott»-produksjonen. Som til tross for at den etter Moslis utsagn er «superkommersiell», likevel er det hun har gjort som har flest av hennes verdier. Som at Askepott selv, spilt av Astrid S, er så feministisk og selvhjulpen som en som drømmer om en prins kan bli.

Mosli var i tvil om hun skulle si ja – men slo til da hun hørte at den norske versjonens Askepott ikke skulle ha som fremste mål å gifte seg.

Saken fortsetter under annonsen

Folk er folk

Filmen byr dessuten på et eldre par som flørter, at prinsens to pasjer finner hverandre – mens prinsen selv er tyrkiskættet. For en av verdiene Cecilie Mosli er opptatt av, er representasjon. Selv om hun «ikke vil ikke være en plakat for PK», så leter hun andre steder enn i den opplagte bunken. Det er et ansvar hun mener man har som historieforteller i dag, hvor nordmenn er forskjellige.

– Jeg var eksponert for mange forskjellige mennesker fra jeg var liten og lærte at verden ikke var svart-hvit, sier hun om oppveksten nordpå. Faren jobbet på Reindriftsskolen med samiske elever og der bodde familien først. Oppveksten var i Malangen, som er hjemstedet hennes. De flyttet til Karlsøy og det hun kjærlig kaller «hippiene der». En god venninne var døv. Det kom asylsøkere til bygds. Alt føyde seg inn i det hun kaller å være nær folk som ikke hadde majoritetsbakgrunn og hva det medførte for dem.

– Folk er folk, sier hun og medgir at etter det hun kaller en vidsynt oppdragelse, ble unge Cecilie overrasket over at verden rundt ikke alltid var sånn.

– Likevel er det jeg opplevde, en minipromille av det andre møter.

Nordlending og venstrevridd

Cecilie Mosli sier hun lenge var «en hemmelig visjonær» på dette feltet. For den da mannsdominerte filmbransjen var hun muligens irriterende, tror hun.

Saken fortsetter under annonsen

– Jeg var hele klisjeen, nordlending og venstrevridd. På midten av 2000-tallet var det vanskeligere å være dame. I dag vil man ha kvinnelige regissører i både Storbritannia og USA. Jeg er kjempeglad for alt som er blitt bedre. Men fortsatt er det usynlige regler som gjelder både for jenter og gutter. Det er subtile, små strukturer som må brytes. Jeg har knust et glasstak selv, sier Mosli som på fingeren har en stor, iøynefallende sølvring med feministsymbol som hun tar frem i mars hvert år.

Cecilie Mosli har alltid snakket for kvotering – og serverer gode argumenter for det. «Det nytter», sier hun og håper at døtrene hennes en dag skal le av at det var nødvendig å ha organisasjoner som Women in Film. Og at vi skal få flere filmer som «Nomadland» som forteller de ukjente helters historier – og gir lyd til de hittil uhørte stemmene.

– Vi har sett tusenvis av filmer med menn i hovedrollene som kjemper sine kamper – og jeg har elsket så mange av dem. Men det er vel på tide med flere perspektiver? sier hun og forteller i neste øyeblikk en historie om en liten gutt som sto i lekebutikken rett etter at «Wonder Woman»-filmen hadde hatt premiere.

– Han ville en Wonder Woman-figur!

Ledige stillinger – kulturjobb