Ane Dahl Torp med nytt sterkt morsportrett

­Hun er ikke kjent for å skygge unna de vanskelige rollene. Ane Dahl Torp spiller ofte karakterer som står oppe i store problemstillinger, enten det er som kidnappende mor i «Charter», eller som kjempende trener i «Heimebane».

Nå er hun tilbake på den hvite duken, denne gangen som alenemoren Elin. Opptakten er både grusom og fortvilende. Filmen starter nemlig med at Elin mister sitt yngste barn. Tilbake står hun med storesøster Storm, mens det bunnløst vanskelige spørsmålet seiler opp: Hadde Storm noe med dødsfallet til lille Ulrik å gjøre?

– Først tenkte jeg at denne rollen er for vond, det å spille at man mister et barn, nei, jeg visste ikke om jeg ville spille det. Men så forsto jeg at dette ikke er en film om sorg. Det handler om alt som skjer etter dødsfallet, om dilemmaet som oppstår når datteren beskyldes for å ha dyttet lillebror i døden.

– Er en mors kjærlighet ubetinget? Og hvor langt er man villig til å gå da, for barnet sitt – når det kanskje har gjort noe forferdelig? Jeg ble dratt inn i disse problemstillingene, for en skuespiller ligger det mye spennende å utforske her.

Fant den rette

En ting var Ane Dahl Torp klar på: Skulle hun spille mot et barn, så måtte de også finne «den rette» Storm: Et barn som klarer å formidle både viljestyrke og sårbarhet, og som tålte lange innspillingsdager og store følelsesuttrykk, er det slett ikke gitt at man finner.

– Men vi fant henne! Ella står for en veldig sterk prestasjon her. Vi kjørte henne skikkelig, ikke alle unger hadde taklet det. Men hun gikk inn i det med stort alvor, hun ville virkelig komme inn til kjernen av rollen og tematikken. Det er bare imponerende, sier Torp, og legger til:

– Det er alltid en frykt når man spiller mot barn at ens egen rolleprestasjon blir begrenset fordi så mye må legges opp etter barnets premisser. Men det ble ikke slik her.

Skuespilleren karakteriserer innspillingen som overskuddspreget og lystbetont – til tross for alt det tunge som skulle formidles.

– Ja, det var virkelig en glede å samarbeide med regissør Erica Calmeyer, som gjør sin spillefilmdebut her. Hun sørget for at det ble veldig fine dager. Jeg kunne også våge å gi slipp på smerten mellom slaga. Det var noe med stemningen på settet som gjorde at jeg kunne stole på at de riktige følelsene ville være der når jeg trengte dem.

For Torp ble utfordringen ikke minst dette med sorgaspektet i filmen.

– Jeg følte på et ansvar. Et barn har gått bort, men det var ikke dét filmen skulle handle om. Men jeg måtte ivareta sorgen, samtidig er det jo ikke slik at sorg synes hele tiden. Jeg måtte være flyttbar, fleksibel, sier hun.

Travel høst

Skuespilleren håper «Storm» er blitt en film som berører.

– Hvordan den berører, skal jeg ikke legge føringer for. Det må bli opp til hver og en i publikum. Men dersom filmen åpner opp for samtaler om vanskelige ting ved foreldrerollen, så er det jo bra. Det er menneskelige ting som omhandles her, slår skuespilleren – som har et særdeles travelt høstprogram – fast.

Hun har nemlig roller i både «Kristin Lavransdatter», «Tid for glede» og «Haugtussa» utover høsten.

– Jeg spiller teater absolutt hver eneste kveld og har faktisk ikke tid til filmpremiere! Men kanskje klarer jeg så vidt å dukke opp på rød løper, for så å løpe som en gærning til teatret – og hive på meg en parykk, ler hun.