– Kritikeren er i ferd med å bli en uønsket gjest i de nye offentlighetene

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Jeg har skrevet denne boken som en konsekvens av at jeg har vært opptatt av og forsket på kritikk, debatt og litterær offentlighet i snart 20 år. Akkurat nå er jeg interessert i fremtidsutsiktene til litteraturkritikken – ikke minst dens levekår i en offentlighet som har endret seg radikalt på kort tid. Nye medier, nye diskusjonsformer og en ny oppmerksomhetsstruktur har konsekvenser for kritikken, men hvilke? Det har også vært et mål å se samtidens stridsspørsmål i lys av historiske diskusjoner rundt de samme.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Jeg reiser nok flere spørsmål enn jeg gir svar, men de viktigste poengene er disse: Kritikeren er i ferd med å bli en uønsket gjest i de nye offentlighetene, særlig i de sosiale mediene – der kan kritikk fort bli oppfattet som «hat». Hvordan skal kritikken respondere på det? Kritikken sitter fremdeles fast i en offentlighetsforståelse som er i ferd med å bli foreldet. Nye teknologier, både for distribusjon og produksjon av tekst vil få konsekvenser for kritikken, men hvilke?

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Boken diskuterer og kritiserer tradisjonell offentlighetsteori og dens drømmer om at saklig og rasjonell debatt skal føre frem til enighet og demokratiske avgjørelser. Samtidig gir jeg ikke opp ambisjonen om at kritikeren har et pedagogisk oppdrag. Det kanskje mest omstridte synspunktet handler om hvilken utvikling vi vil se i de kulturelle offentlighetene de kommende årene. Jeg bekymrer meg for at den litterære offentligheten krymper og eldes i takt med at kritikerne blir gråere og likere.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg arbeider ofte med aktuelle spørsmål og problemstillinger i samtiden, men alltid med en historisk bakgrunn og horisont. Det betyr at mine lesere må en runde i forhistorien til det vi snakker om i dag – men det er nødvendig, for de aller fleste spørsmål har vært stilt før. Det glemmer vi litt for ofte.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Noen stilte spørsmål ved om det i det hele tatt var interessant å holde på med «noe så marginalt som kritikk». Det er ikke en utfordring, men en invitasjon til videre diskusjon!

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg vil svært gjerne gjøre kritikken relevant igjen – relevant for lesere og for kritikere. Jeg vil også at kritikeren i enda større grad enn i dag tar sitt journalistiske og kunstneriske oppdrag på så stort alvor som mulig. Det betyr å aldri skrive kjedelig kritikk, og alltid ha som mål å vise eller lære leseren noe. Om denne boken kan bidra til at kritikeren ønsker å kjempe imot det preget av noe litt gjengangeraktige som preger hans opptreden i offentligheten, så er jeg fornøyd.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Hovedmålet har vært å gi en situasjonsbeskrivelse og stille opp noen spørsmål til diskusjon. Hvis disse spørsmålene kan brukes til å tenke videre med, ville ingenting glede meg mer.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Kulturminister Lubna Jaffery, som er øverste ansvarlige for de støtteordningene som faktisk KAN gjøre noe for å løfte kritikken og gjøre den relevant – opprettholde kritikerstipender, øke bevilgningene til kritikk- og offentlighetsstøtteordningene gjennom Kulturdirektoratet. Ikke minst: Sørge for at tidsskriftene, der kritikken mer og mer bor, kommer inn under forsvarlige mediestøtteordninger.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Akkurat nå snakkes det mye om «den vanskelige lesingen», og om hva digitaliseringen har gjort og gjør med oss og med skriftkulturen vår. I denne diskusjonen vil jeg gjerne anbefale et kulturhistorisk blikk på spørsmålet, og den svenske teologen Joel Halldorfs Bokens folk. Her gis det et overblikk over bokens historie og dens betydning for våre kulturer – og det er verdt å minne seg selv på hvilken fantastisk teknologi papirboken egentlig er.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– Her må svaret bli Arne Garborg. Foruten å være en stor lyriker og skildrer av både menneskesinn og samfunnsspørsmål, var han det komplette offentlighetsmenneske: Han var aktiv som avisgründer, tidsskriftredaktør og litteraturkritiker fra 1873 til sin død i januar 1924, drev nesten egenhendig frem en litterær landsmåls- og tidsskriftoffentlighet, og holdt koken til det siste. Og da har jeg ennå ikke sagt noe om romanene hans: Trætte Mænd! Bondestudentar! Fred!