Inga Marte Thorkildsen med ny bok: – Jeg vil oppnå forandring

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Fordi vi ikke kan fortsette å forholde oss så passivt til barndomstraumer som vi gjør nå – spesielt vold og overgrep i ulike former. Jeg har vært engasjert i dette i nesten 30 år, blitt kjent med utrolig mange mennesker som har opplevd dette, og de siste 10-15 åra har jeg også vært pårørende til flere med store problemer som skyldes oppveksten.

– Sviket mot barna, at vi ikke forebygger at flere opplever denne smerten, og det gjentatte sviket når de blir voksne og ikke får hjelp, har fått meg til å skrive boka.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Hvordan krenkede barn blir syke voksne, at barndommen varer i generasjoner og at kroppen husker – også det vi ikke husker kognitivt fra vi var små. At det er et stort paradoks at et så stort samfunnsproblem som dette, som forårsaker så mye smerte og så store kostnader for samfunnet, er så lite tematisert blant politikere og ledere ellers. Dessuten at det er veldig mye vi kan gjøre for å forebygge og hjelpe, og jeg kommer med helt konkrete eksempler fra virkeligheten.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– For mange er ikke dette nytt, men det er i seg selv et paradoks. Vi vet jo nok til å handle for lenge siden! Denne boka er den første der noen ser med politisk blikk på hva det er i samfunnet og i velferdsstaten som bidrar til å skape og opprettholde barndomstraumer, samtidig som det blir tydelig hva som kan gjøres. Mange, ikke bare traumatiserte, strever i møte med en mer og mer overbyråkratisert velferdsstat. Men hvorfor dette rammer traumatiserte mennesker ekstra hardt, har aldri vært omtalt på denne måten. Heller ikke hva som kan gjøres i mange ulike systemer, for å forebygge og hjelpe.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Etter råd fra min redaktør, Christian Kjelstrup, valgte jeg å starte alle kapitler, både delen om problemer og delen om mulige løsninger, med et illustrerende eksempel. Det var utfordrende å finne fram til, velge ut og gjenfortelle historiene på en måte som illustrerte poengene i hvert enkelt kapittel godt, og samtidig ivareta integriteten og anonymiteten til de jeg omtalte.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Kombinasjonen av forskningskunnskap og erfaringskunnskap – både egen og andres. Jeg er opptatt av å gjøre teksten nær og forståelig gjennom eksempler, samtidig som jeg hele tida henter forskning som underbygger eksemplene. Siden dette temaet har engasjert meg politisk i så mange år, har jeg fått tilgang til et vell av eksempler. Folk fra hele Norge har fortalt meg om livene sine, det har de gjort siden jeg begynte å engasjere meg som 18-19-åring. Dette gjennomsyrer også teksten og gjør at engasjementet blir tydelig for leserne. Dette handler tross alt om levde liv.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg vil oppnå forandring. Barndomstraumer må bli et viktig politisk spørsmål, og det må være en del av allmennkunnskapen til politikere, ledere og fagfolk, i tillegg til at folk flest må få mer informasjon og kunnskap om dette. Vi kan ikke fortsette å gjenta feil som ble beskrevet allerede for mer enn 40 år siden, og vi må gjøre mer for å forhindre generasjonsoverførte traumer. Barndomstraumer er ingen naturlov, det er i stor grad menneskeskapt. Det betyr at vi kan gjøre mye for å forhindre at det skjer, og hjelpe dem som har opplevd det.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Engasjement og håp. Jeg ønsker at leserne skal oppleve gjenkjennelse, reagere på historiene og kunnskapen jeg presenterer og begynne å tenke gjennom hva de selv kan bidra med. Lederne håper jeg kan bli inspirert til å våge å gjøre ting annerledes. Også håper jeg at de som har liknende erfaringer som menneskene jeg beskriver, vil kjenne på mindre skam.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Må nesten nevne to: Statsministeren og finansministeren.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Arv og miljø av Vigdis Hjorth (har ikke rukket å lese Gjentakelsen ennå). Fordi den beskriver avmakten hos overgrepsutsatte barn så utrolig godt, og fordi denne avmakten også ble så tydelig da boka kom ut. Som overgrepsutsatt blir du pumpet full av skyld- og skamfølelse fra du er liten. Tausheten er altoppslukende, og du er satt i en avmaktssituasjon du ikke kommer ut av. Som voksen, når du egentlig er fri til å snakke, forventes fortsatt full lojalitet. Slik fortsetter vi å opprettholde strukturer som bidrar til overgrep.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– Det er jo mange, men i denne sammenhengen vil jeg trekke fram Herbjørg Wassmo. Hun var den første som tematiserte incest, slik jeg husker det. Og jeg ble så grepet at jeg leste Huset med den blinde glassveranda tre ganger og skrev særoppgave om den. Jeg syntes det hun beskrev var så urettferdig, og ble enormt engasjert. Det har holdt seg siden.