Frank Rossavik: – Ser aktivistene noe jeg ikke ser?

­I KulturPlots «Derfor bok»-spalte sist uke, snakket Frank Rossavik om sin nyeste bok «De korrekte. Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn».

Selv om han tilhører to minoritetsgrupper som identitetspolitiske aktivister angivelig kjemper for, blir han stort sett bare provosert av dem. Han oppfatter aktivismen som aggressiv og ofte kontraproduktiv, og at den virker mindre opptatt av å kjempe for minoriteters frihet, enn av å kjempe mot andres.

Men han prøver å utfordre seg selv, og spør: – Ser aktivistene noe jeg ikke ser?

Skeivt fokus

KulturPlot har tatt en prat med Rossavik, for å grave i om han har kommet noe nærmere et svar på spørsmålet.

– Ja, de gjør jo det. Det skader ikke med økt bevissthet om formuleringer som kan ha gode intensjoner, men som likevel kan ha negative virkninger. For eksempel dette vanlige spørsmålet som det har blitt en stor debatt om; hvor kommer du fra? I noen tilfeller kan det selvfølgelig være ment diskriminerende og rasistisk, for eksempel om man stiller det slik; hvor kommer du egentlig fra? Konteksten kan være diskriminerende selv om spørsmålet i seg selv burde være helt kurant og en naturlig del av en nysgjerrig nordmanns formulering, sier Rossavik.

Selv tilhører han to minioritetsgrupper; han er homofil og hørselshemmet / funksjonshemmet. Han mener at den ene gruppen har for mye identitetspolitikk og den andre har for lite, og at den siste kan lære av den første.

– Det er en enorm innsats og oppmerksomhet på å unngå å diskriminere homofile i alle sammenhenger. Majoriteten tenker derimot aldri på hørselshemmede. Pride er blitt på størrelse med 17. mai, mens hørselshemmede har ingen identitietspolitikk, kun interessepolitikk, sier han.

«Du hører det du vil høre»

– En veldig vanlig situasjon er folk som sier; «jaja, du hører det du vil høre». Det er jo ment som en morsomhet og som jeg stort sett ler av, men det hender jeg svarer «nei, jeg hører ikke det jeg vil høre». Det kan noen ganger være riktig å si ifra, det kommer litt an på sammenhengen.

Han opplever den tilnærmet ikke-eksisterende oppmerksomheten rundt hørselshemmedes situasjon som problematisk.

– Som journalist og som vanlig borger bør jeg gå på mange møter for å høre på debatter. Men jeg vet jo aldri om det blir mulig for meg å høre hva som blir sagt. Et enkelt hjelpemiddel, som teleslynge, er som regel ikke installert. Om det er installert er det som regel ikke skrudd på, og hvis det ikke er skrudd på er det ingen som vet hvordan det skal skrus på, og så videre.

– I sammenheng med hørselshemming, trengs det identitetspolitiske aktivister?

– I hørselshemmedes landsforbund har jeg tatt til orde for mer identitetspolitikk. Der kunne man trenge noe mer synlighet, noe mer identitetspolitikk for å bli tatt mer hensyn til av majoriteten, sier han.

Angrep på ytringsfrihet

Boken hans inneholder flere eksempler der Rossavik opplever identitetspolitikken som aggressiv og kontraproduktiv. Der den har gått for langt.

– Det er mange eksempler, også i Norge. Billedkunstneren Ina Bache-Wiig ble kastet ut av en planlagt utstilling fordi hun hadde likt kjæresten sin statusoppdatering om at homofile har for mye makt i Norge. Det er et åpenbart angrep på hennes ytringsfrihet. En maler i Stavanger, Natasja Askelund, slettet sin facebookprofil fordi hun følte seg mobbet bort med anklagelser om rasisme og høyreekstremisme. Hun stemmer Rødt i alle valg, sier Rossavik.

Han nevner at humorprogrammer fjernes fra TV, og boken «Sitronlimonaden» som helt uten grunn, så vidt han kan skjønne, ble anklaget for rasisme.

– Du har jo nok av sånne eksempler. Så kan man diskutere; er det veldig mye i det store bildet? Og blir det bedre eller verre?

– Hva mener du om situasjonen rundt J. K. Rowling?

– Det er helt klart at det er håpløst. Folk demoniserer J. K. Rowling for ytringene hennes i transdebatten. Jeg støtter de fleste av transfolkets krav, men også de må tåle at det er diskusjon, sier Rossavik.

Det offentlige rommet finnes ikke i praksis

Rossavik mener at en ideell samfunnsdebatt styres av at man er interessert i hva den andre har å si og prøver å svare med saklige argumenter. Idealet er at alle deltar i samfunnsdebatten for å lære, for å korrigere hverandre, for å bli enige om virkeligheten og for å gjøre fremskritt.

– I dag kan man si at det offentlige rommet i praksis ikke finnes. Det er tatt over av ytterliggående folk, ikke bare identitetspolitiske aktivister, selvfølgelig, men også av ytre høyre. Det gjør det veldig vanskelig å drive avslappede konstruktive debatter, og fører blant annet til at mange fornuftige folk vegrer seg fra å si noe i debatter fordi de ikke orker den utskjellingen de blir gjenstand for etterpå fra den ene eller den andre fløyen, eller begge, sier Rossavik.