Produktplassering i krim

«Produktplassering er kjøp av plass i bøker, dataspill, film, musikkvideo, TV eller lignende medier for å få vist egne produkter, varemerke eller logo som en integrert del av handlingen». Slik defineres fenomenet i Store norske leksikon

De må kunne sies å være før sin tid, når de også nevner bøker. Her er det ikke vanlig, men på TV og film er produktplassering utbredt. Det skal merkes med en P. Det er det få som legger merke til.

Johan Høstmælingen har debutert med krimromanen «En nasjon i sjakk». Han har høstet strålende anmeldelser, og flere opplag er trykket. Han har gitt seg et litt mer markedsvennlig navn. Det er Johan Høst som står som forfatter. Det er et tegn på en viss kommersiell teft. Han jobber da også i et reklamebyrå. Det er ikke alle forfattere som har kommet på den tanken at de kan kan kutte ut to tredjedeler av navnet sitt for at det skal sitte bedre.

At han besitter mer næringsvett enn de fleste, demonstrerer han ved å ha fått Sparebank 1 i Gudbrandsdalen til å kjøpe bøker for 70.000 kroner for å bli omtalt i krimromanen.

Høstmælingen sier at Gudbrandsdølen Dagningen at han har skrevet boken uten å sikte mot en produktplassering. Han kan ikke se noe galt i at en bedrift som er omtalt kjøper en del eksemplarer av boken.

Forlagssjef i Vigmostad & Bjørke, Elizabeth Sellevold, forklarer den avgjørelsen med at boka er redigert på vanlig måte «uten tanke på at det er markedsføring».

– Vi har ikke hatt noe med det å gjøre. Det er Johan som jobber for på å skape lokalt engasjement. Han har kjøpt bøker av forlaget, som han bruker i forbindelse med foredrag til ulike bedrifter, deriblant Gudbrandsdal Sparebank 1. At forfattere kjøper bøker fra forlaget og selger i forbindelse med foredrag er helt normalt, sier Sellevold, og understreker at de har redigert boken på vanlig måte.

Klassekampen har forelagt saken for Nina Elise Dietzel i Forbrukertilsynet som understreker at all markedsføring må utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring.

– Dersom man kun opplyser om kommersielle bindinger i bokas kolofon, er det lett at forbrukerne går glipp av informasjonen. Slik kan det også være nødvendig å tydeliggjøre dette på selve siden der markedsføringen framkommer, sier hun.

Forfatterne Tom Egeland og Knut Faldbakken vender tommelen ned. Det gjør også forlagssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, Kari Marstein. Hun mener det kan føre til at ikke-litterære hensyn får styre tekstene.

Ingen sier noe på at forfattere selger egne bøker. Det er de som selger flere bøker selv enn det som selges i bokhandelen.

Det avgjørende må være når det inngås en avtale med et firma om kjøp av et visst antall bøker. Hvis det skjer etter at en bok er gitt ut, er det kurant.

Hvis Høstmælingen har kontaktet Sparebank 1 under skrivingen med spørsmål om de vil kjøpe 200 bøker, reiser det nye spørsmål. Hvis han hadde fått nei, skulle han så valgt en konkurrerende bank i området og spurt om de var interessert i å kjøpe boken? Da er det produktplassering.

Det vil være så få forfattere som vil få seg til å drive forhåndssalg på denne måten at det ikke er behov for å lage regler for dette.

Forbrukertiklsynets idé om at det skal merkes av på siden at et firma kjøper bøker, er temmelig virkelighetsfjernt.

Inntil videre kan Johan Høstmælingen oppfattes som en svart kommersiell svane.