Erik Eikehaug med skeiv kjærlighetshistorie som ender godt

­Eikehaug forteller at han ønsket å skrive en lykkelig skeiv kjærlighetshistorie. I tillegg søkte han inspirasjon i det å skrive om noen som ikke vil skrive, mens han selv opplevde skrivesperre.

– Hvordan føles det å være ute med ny bok?

– Det føles bra. Det er veldig rart, for man har vært så alene om det så lenge. Jeg har nesten litt separasjonsangst, sier forfatteren.

Han røper at boka handler om Vetle som bare vil ha kjærlighet. Handlingen inneholder flere tilbakeblikk over de 20 siste årene i Oslo og alle forholdene i løpet av den tiden. I Vetles desperasjon for å finne kjærlighet har han tillatt alt.

Peter Pan-syndrom

Eikehaug forteller at protagonisten har et visst Peter Pan syndrom: han vil ikke helt bli voksen. Vetle er i tillegg skatten i en bok som faren skrev under barndommen hans.

Forfatteren forteller at når man er en homofil forfatter blir det lagt veldig stor vekt på det. Flere av bokanmeldelsene som Vetle får i boka, er basert på ekte anmeldelser som Erik og andre skeive forfattere har fått.

– Jeg blir fort redusert til å være en homseforfatter med homsebok, utdyper han.

Skrivesperre

– Hvordan kom boka til liv?

– Det begynte med at jeg ikke fikk til å skrive. Skrivesperren varte kjempelenge. På ett tidspunkt måtte jeg snu situasjonen, og gjøre det sånn at hovedkarakteren er fra en forfatterfamilie hvor det forventes at han skal skrive.

Eikehaug forteller videre at hovedkarakteren underveis gir opp skrivingen og lengter etter en vanlig jobb.

Det som inspirerte Eikehaug til å skrive «Skatten og tyven» var at det finnes mange triste skeive bøker. I samme åndedrag forteller han at slike bøker også trengs, ettersom de er en del av den skeive historien. Forfatteren ville skrive en oppstemt kjærlighetshistorie om en litt uskyldig fyr, hvor leseren sakte men sikkert skjønner hvorfor han er som han er.

– Grunnen til at jeg kan skrive det er gjerne geografisk. Det nevnes i boka at det var en gutt i Irak som ble drept for å være homo, beretter forfatteren.

Sannhet

Alt i boka er sant, bortsett fra plottet. Siden han slet så lenge med å skrive, måtte han ha sannheter hvor enn han snudde seg i boka.

– I boka er dørhåndtaket til leiligheta løst, og det er det i min leilighet òg. Jeg har brukt masse fra eget liv til å fortelle en historie som ikke er min egen, sier han.

Eikehaug ser for seg at dette er en guttebok, det er stort sett bare mannlige karakterer i romanen. Omslaget kan også «lure» gutter til å lese den, ettersom den ser spennende ut.

– Det å være homofil kan jo sies å være det ultimate maskuline uttrykk, legger han til.

I skriveprosessen ville han skrive alt så rett frem som mulig. Han følte ikke på et behov for å være i hodet til Vetle.

Inspirasjonskilder

Når det kommer til forfatterens ulike inspirasjonskilder, har han rett og slett skrevet dem inn i boka. Hovedkarakteren Vetle er opptatt av popmusikk, Robyn går gjennom som en rød tråd i historien. Så skrev han også inn humordramaserien «Gilmore Girls». Vetle leser også, som forfatteren, bare Helle Helle.

– Denne boka var mitt forsøk på å skrive en Helle Helle-bok. Hun er minimalist og jeg er maksimalist, innrømmer han.

– Men jeg mislyktes i forsøket. Helle Helle ville aldri ha skrevet en roman på nesten 400 sider, legger han til.

Eikehaug hadde mye han ville si om å være skeiv og om maskulinitet, men målet var ikke å formidle personlige sannheter.

– Jeg håper bare folk blir underholdt og at de føler noe.

Skeive fortjener lykkelige kjærlighetshistorier

– Hva ønsker du å formidle med den nye boka?

– Vi skeive fortjener lykkelige kjærlighetshistorier. Det er mye homolitteratur som er skrevet litt for heterofile, at de skal føle at «Åh stakkars lille homo», sier han.

Det er mange typer skeive folk i boka, og han understreker at det er like stor forskjell mellom skeive som heterofile.

Erik forteller at skeive gjerne reduseres til en type, at det er noe alle minoriteter opplever. Den nye boka er et forsøk på å vise mangfoldet som finnes blant skeive.

– Dessuten er streite gjerne mer opptatt av legningen vår enn det vi er selv, sier forfatteren.

Når det kommer til hvilke forfattere han mener er flinke med formidlingen av budskap, vil han helst ikke vil ha for tydelige budskap i det han leser. Han trekker igjen frem Helle Helle, som har mye ytre handling i bøkene hvor det ikke skjer så mye.

– Likevel leser jeg det som thrillere. Jeg liker når litteraturen har slike mystiske kvaliteter, sier Eikehaug.

Godt samarbeid

Samarbeidet med redaktøren beskrives som veldig viktig. Det som var fint for Erik var at siden han slet så lenge med skrivingen, ville han skrive frem noen som ikke ville skrive. Så husket han på et kapittel som redaktøren hans, Espen, så noe i.

– Dette kapittelet ble mitt anker, hver gang jeg var i tvil gikk jeg tilbake til det. Det er dét som er fordelen med å ha redaktør, det er jobben hans å hjelpe meg, legger han til.

Redaktøren så og skjønte hva Eikehaug drev med. I etterkant, da manuset var ferdig, gikk de sammen inn i teksten og fjernet det som ikke var nødvendig. Målet var å gjøre historien så effektiv som mulig.

Eikehaug undersøker også om han kan jobbe på en litt annen måte. Han ønsker å jobbe hurtigere. I tillegg har han en ungdomsbok han jobber med. Imidlertid forteller han at den har ligget så lenge at den er blitt litt muggen.

– Så vil jeg prøve å skrive en skikkelig kort bok. Å si mest mulig med minst mulig ord, legger han til.