Var redd noe språklig skulle gå tapt i kjølvannet av hjerneslaget

Anne B. Ragde innrømmer at hun har hatt en stor frykt: At noe språklig skulle gå tapt i kjølvannet av hjerneslaget hun ble rammet av i 2019.

– Men heldigvis, alt ligger der som før. Er det et ord jeg ikke finner, så bare skriver jeg litt, så kommer det plutselig av seg selv, sier trønderen – klar med en frittstående roman etter at hun sa definitivt farvel til Neshov-slekta i 2019.

– Så kom jo koronaen. Og med den kom freden. Jeg er vant til å være mye på farten og til å måtte legge til rette. Nå trengte jeg ikke det, jeg kunne bare skrive, gå turer og trene – uten å unnskylde meg.

– Jeg har sluttet å røyke også. Full fokus på helse her, sier forfatteren – som har levert en roman som går tett på hovedpersonen.

Det er i detaljene, og i det nære, Ragde virkelig er spesialist.

Men oppi alt dette hverdagslige er Ragde god på noe annet også, nemlig å introdusere oss for noe urovekkende – som gamle hemmeligheter eller farlige følelser.

Uvanlig grep

Denne gangen har Ragde gjort noe uvanlig. Der det vrimler av romaner med mor og datter-tematikk, har Ragde valgt å legge mor og sønn-relasjonen under lupen.

– Det har vært en interessant øvelse, sier Ragde – som i likhet med romanens Jonetta også har en sønn. Men Ragde understreker at hun ikke på noe vis har hentet inspirasjon fra egen mor og sønn-relasjon.

– Absolutt ikke, vi er veldig ulike Jonetta og Ragnar. Sønnen min har vært min første testleser fra han var i 15-årsalderen, og han sier det han mener. Men nettopp fordi «Hjerteknuseren» ikke på noen måte representerer oss, ble ikke dette premisset nevnt. Han så ingen paralleller.

Hun legger til:

– Jeg må kjenne karakterene mine helt for at de skal bli levende, og her ble jeg nødt til å «sette alle kluter til». Jonetta er så veldig ulik meg, så jeg måtte gå inn i prosjektet med hud og hår for å forstå henne. Det fordret jo at jeg isolerte meg, og der kom som sagt koronaen godt med.

– Men vent, jeg er kanskje lik henne på et punkt: Mitt inderlige forhold til naturen fikk jeg god bruk for her.

En slask

I «Hjerteknuseren» møter vi Jonetta, en godt voksen kvinne som lengter etter å finne roen på hytta. Men med på lasset er den 25 år gamle hjemmeboende sønnen hennes, Ragnar, som ikke akkurat er kjent for å strø rundt seg med takknemlighet og harmoni.

– De bor lenge hjemme nå, barna, noen må rett og slett kastes ut. De har det så godt hjemme at det skjer ikke av seg selv. Nei, få dem på hybel når de runder 20, sier forfatteren – og legger til:

– Da Ragnar var tenåring, så godtok Jonetta den negative oppførselen. Men så har han bare blitt værende der, han har fortsatt med sin slaskete pubertetsoppførsel, sier Ragde om handlingen i «Hjerteknuseren» – som etter hvert også kan leses som en spenningsroman.

– Spenningselementet kom snikende inn i boken, det uhyggelige bare meldte seg på. Kanskje har det noe med koronaen å gjøre, at jeg var så mye alene, funderer forfatteren som håper leseren vil verdsette det som ikke er «vakkert» med romanen.

– For jeg synes ikke det bare skal handle om positive følelser, alt er ikke bare fint hele tiden, framholder Ragde – som gleder seg stort over å se romanen ferdig og over en durabelig budrunde fra dansk hold. Fire danske forlag kjempet nylig om rettighetene til å få utgi «Hjerteknuseren», og det endte med en ganske så gullkantet avtale.

– Det er alltid helt fantastisk å komme til Danmark, der de bare kaller meg for «forfatteren» – og ikke sier et ord om at jeg er norsk. Det er jo fordi jeg er halvt dansk, og i møte med dansk presse så passer jeg på å svitsje over – og snakke dansk. Det er meget sjovt, sier ordkunstneren Anne B. Ragde avslutningsvis til NTB.