Annonse
– At så mange mennesker har funnet veien til naturen under pandemien, må være et felles høydepunkt for oss alle. Håper vi ikke glemmer hvor kort vei det er inn til et godt sted å være, uansett alt annet, sier forfatter Tove Braathen. Foto: Gorm Kallestad

Tove Braathen med romanhyllest til marka

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

For Tove Braathen, godt kjent for sine romaner om outsidere – ofte fra urbane strøk – ble det naturlig å plassere fjerderomanen, skrevet i korontatiden, til marka. Romanen heter da også ganske enkelt «Marka», og her lar forfatteren tre personer – som alle frekventerer den grønne lungen i Oslos ytterkant – vikles inn i hverandres liv.

For rett utenfor den tett befolkede Oslogryta, finner vi marka som strekker seg milevis innover i flere retninger.

– Mange mennesker bruker disse skogsområdene til søndagsturer og treningsøkter, men for noen kan forbindelsen til marka være dypere og inderligere. Jeg ville skrive en historie om noen mennesker som får dette dypere forholdet til skogen. Karakterene gled på plass nesten med det samme jeg begynte å tenke på dem, forteller forfatteren om romanopprinnelsen.

Skjulte forbindelser

Braathen bor selv rett i nærheten av skogen og forteller at hun går veldig mye i marka, helst utenfor de oppgåtte stiene.

– Oslomarka har vært brukt til hvile og rekreasjon for folk fra alle lag i samfunnet i flere generasjoner bakover. Det er lett å glemme at det er områder inne i marka der arbeidsfolk kunne leie grunn og sette opp små hytter de gikk til på søndager og i ferier. Rester av slike finnes ennå. Handlingen i romanen «Marka» knyttes til et slikt område, men foregår i vår samtid, forklarer hun videre om romanen.

«Marka» lar oss bli kjent med tre personer som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre. Men av ulike grunner føres de sammen inne i marka – der de blir kjent gjennom tilfeldigheter. Men her er også skjulte forbindelser fra langt tilbake, som nå blir avdekket, røper forfatteren, og legger til:

– Inne i skogen møter de både hverandre og sider ved seg selv som de blir kjent med, på godt og vondt. Hele tiden er skogen der med alt som gror og lever, og den får derfor en viktig rolle i utviklingen av handlingen. Jeg tror jeg vil si at skogen selv er en av karakterene i romanen.

Usynlig i mengden

For den som er nysgjerrige på de andre hovedpersonene: Vi møter en eldre mann, en gutt på ti år og en kvinne i midten av trettiårene.

– De vet svært lite, eller ingenting, om hverandre før deres stier, i konkret og overført betydning, krysser hverandre inne i marka, noen kilometer inn fra bebyggelsen.

– Det er tørkesommer og varmt døgnet rundt, fortrengte hendelser fra langt tilbake må opp i lyset. Romanen har innslag av spenningselementer og forteller om noen skjebneavgjørende dager for karakterene i historien, fortsetter Braathen – som håper leseren vil oppleve spenning og underholdning, samtidig som de også aner et snev av samfunnskritikk, når de leser romanen.

– Og hvis denne romanen klarer å overføre en lengsel etter å være i skogen, slik at de som trenger det finner veien dit, da har romanen klart å overføre noe vesentlig, tilføyer Braathen – og legger avslutningsvis til:

– Jeg håper også at møtene med karakterene i romanen, spesielt gutten Leon og einstøingen Raymond, minner leserne på at noen mennesker lett kan bli usynlige i den store og bråkete mengden.

Annonse
Annonse
Annonse