Annonse
De beste diktene hans sang og levde. Hvor tok han det fra, den foreldreløse fattiggutten, sier Lars Amund Vaage. Han har latt seg inspirere av bestefarens livskjebne og skrevet «Det uferdige huset». Foto: Jil Yngland / NTB

Lars Amund Vaages roman er dypt inspirert av bestefarens liv

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Forfattertrenden med å hente inspirasjon til romanstoff fra egen slekt fortsetter. Lars Amund Vaage dyppet sin penn i bestefarens liv og virke.

Anmelderne har latt seg begeistre av «Det uferdige huset», og forfatteren sier selv at denne boken har vært på trappene en god stund. Men lenge skjøv han ideen langt fra seg, den virket uoverkommelig.

– For hadde jeg språk til en slik fortelling? Og så var det skummelt. Ragnvald Vaage – bestefaren min – var en stor helt for mange. Var det jeg som skulle se mer fritt på ham, og kritisk, for det må man alltid når man skal skrive roman. Var det jeg som skulle rive ham ned fra pidestallen?, spør forfatteren.

Innsigelser var det altså nok av, men Vaage ble stadig trukket mot bestefarens historie og de 20 bøkene han utga.

– Det er sterke selvbiografiske drag i bøkene hans, men likevel må jeg medgi at det var vanskelig å få svar på spørsmålet om hvordan han har hatt det, både som barn og voksen. Derfor måtte jeg dikte, sier Lars Amund Vaage om bestefar Ragnvald – som ikke etterlot seg noe i form av brev, notater eller dagbøker.

Også tidsånden som rådet i Ragnvald Vaages unge år måtte forfatteren få under huden. Forfaderen gikk på Voss folkehøgskole i 1906 og var blant annet knyttet til ungdomslagsbevegelsen. Han ble regnet som en av de unge og lovende landsmålsdikterne i det nye Norge.

Snekkerkiste ble veien inn

Uten kilder har Vaage imidlertid slett ikke vært. På gården i Sunde i Kvinnherad, der også bestefaren i sin tid bodde, finnes det godt med gamle dokumenter og gamle brev som kaster lys bakover i generasjonene. Også en gammel verktøykasse har vært med på å åpne landskapet.

– Jeg kjente både bestefar og brødrene hans, og de var alle like tause, men i snekkerverkstedet til den ene broren sto verktøykista han hadde hatt med seg på de sju hav, som tømmermann på seilskuter, og senere som bygningsmann i Chicago. Den kista ga næring til fantasien.

En siste viktig kilde for forfatteren ble «Kvinnherad – Bygdesoga», som faren Erling Vaage i sin tid skrev, og dennes muntlige fortellinger. Ut av alt han leste og lærte om bestefaren steg en person som ifølge barnebarnet nærmest må ha satt ny rekord i «smålåtenhet».

– Ragnvald Vaage viste seg aldri på den nasjonale litterære scenen. Han tilhørte og levde i det lokale, i et annet kretsløp, med sine støttespillere og sitt publikum i det nære. I barndommen gikk det lang tid før jeg forsto at han var noe annet enn en arbeidsmann ute på åkeren. At han kunne dikte.

Hvor tok han det fra

Vaage forteller at bestefaren må ha vært et traumatisert barn. Moren døde da han ble født, faren gikk bort da han var bare åtte. Likevel klarte han å bli dikter, debuterte svært ung, bare 23 år, og skrev så fire fine diktbøker på fire år.

– De beste diktene hans sang og levde. Hvor tok han dette fra, den foreldreløse fattiggutten, undrer barnebarnet – som mener å skimte en mann som etter hvert ikke helt klarte å følge opp sin litterære visjon.

– Og det var slik jeg møtte ham, da jeg var liten og han var blitt en gammel mann. Han var fjern, taus, fortalte ikke noe, kunne ikke forholde seg til et barn, det hadde han jo aldri lært. Altså ikke noe strålende triumferende liv. Men er det kanskje seier der likevel, når man ser nærmere etter?

Brutalitet i litteratur

Vaages roman går rett inn i diskusjonen om fiksjon kontra sannhet og fakta.

– Jeg har bodd i utlandet de siste årene, og har bare sporadisk fulgt med på disse diskusjonene. En ting er at de fleste fortellinger på en eller annen måte bygger på levde liv. Et visst element av utlevering vil det alltid være. Og det skal kanskje brutalitet til for å skrive skikkelig godt. Men den som skriver er ikke unntatt fra moralen eller folkeskikken, mener Vaage – og forteller at hans metode har vært å dikte, ikke kopiere, personer eller hendelser.

– Men jeg ligger noen ganger nær det virkelige, slik har det alltid vært for meg. Men jeg trenger friheten som det oppdiktede gir. Å få boken biografisk riktig er ikke interessant for meg. Tvert imot. Men historisk troverdig vil jeg at boka skal være, slår han fast, og legger til:

– Gjør dikteren godt arbeid, ved å sette seg inn i de historiske fakta og så prøver å blåse liv i personene ut fra det, kan romanen kanskje gi større forståelse for dem som gikk før oss. Og dermed kan vi forstå litt mer av oss selv.

Forfatteren forteller at Ragnvald Vaage selv skrev bøker som bygde på det han hadde sett og opplevd, og folk han hadde kjent. Rundt et par av bøkene hans ble det faktisk diskusjoner der noen følte seg utlevert.

– Så han tåler kanskje å få smake litt av sin egen medisin, framholder Lars Amund Vaage avslutningsvis.

Annonse
Annonse
Annonse