Annonse
Med «Livs saga» har Marlen Ferrer latt en kvinne få sin egen saga. – Jeg har villet gi den utskjelte kvinnen i litteraturhistorien et forsvarsskrift, sier hun til NTB. Foto: Terje Pedersen / NTB
Marlen Ferrer

– Jeg har villet gi den utskjelte kvinnen i litteraturhistorien et forsvarsskrift

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Men nå kommer «Livs saga», som tar oss med til borgerkrigstidens Norge. I romanens opptakt viser kalenderen 1162.

– Som historiker har jeg jobbet ganske mye med sagaene, og da har jeg irritert meg over alle disse femme fatalene du møter. Kvinner som er onde, lumske, kalde og vakre. Men de har aldri fått fortelle sin side av saken. Sagaene er skrevet av menn, slår Ferrer fast. Og sier at hele litteraturhistorien egentlig er full av historier om slike kvinner, skrevet av, for og om menn.

– Jeg har villet gi den utskjelte kvinnen i litteraturhistorien et forsvarsskrift. Og når vi først er inne på det feministiske ved dette prosjektet: Også historiefaget kan vel sies å ha vært nokså mannstungt. Mitt valg ble å bruke historiekunnskapene mine og kombinere det med skjønnlitteraturen – og slik la en kvinne få tre fram.

Lite lov og orden

Ferrer understreker at selv om boken er full av historiske fakta – og sånn sett kan fungere som en inngangsport til en tid mange vet lite om – så er Liv helt og holdent en oppdiktet karakter.

Forfatteren har lagt store deler av handlingen i romanen til et område hun kjenner godt: Nemlig til Barkedal i Lysekil – der forfatteren har hytte.

Epoken hun beskriver er borgerkrigstiden i Norge, et begrep som brukes om perioden mellom 1130 og 1240.

– Det er egentlig en litt lite omtalt periode, også litterært, og det er litt rart all den tid dette er en handlingsmettet og actionfylt tid, der kaos rådet i mangel på ordentlige rettssystemer og ordensmakt. Det var æreskulturen som ble styrende, sier Ferrer. Som har doktorgrad i historie, med fokus på mentalitetshistorie i middelalderen. Det vil si at hun vet mye om hvordan folk tenkte og oppfattet verden i denne perioden.

– Målet mitt er å gjøre Liv levende, men det har vært et poeng for meg å luke vekk all unødvendig fiksfakseri om dette og hint. Ofte kan historiske romaner bli litt vel faktatunge og preget av «se hva jeg kan»-sekvenser. Det forsøker jeg virkelig å unngå, selv om jeg måtte gå mange runder når det gjelder hva de hadde, og ikke hadde. Bare du skriver en setning som «Liv satte seg på en benk», så må du jo faktisk sjekke at benker – i en eller annen form – eksisterte.

Ble levende

Liv Gudmundsdatters fortelling begynner i borgerkrigstidens Norge i 1162 og ender opp i et kloster ved Rhinen i 1217. Forlaget beskriver romanen som en fortelling om det å være prisgitt andres vilje – og leve på andres nåde. Det handler om tvang og underkuelse, men også om den undertryktes ønske om hevn. Selv om det fører til undergang.

Men kunne virkelig kvinner drømme om å ta skjeen i egen hånd, eller hevne seg, i denne tiden?

– Livs verden er fortsatt preget av at det ikke var så lenge siden vikingtid. Om kvinner hadde egen ære, eller om all ære tilhørte mennene i familien, det er faktisk et lite stridsspørsmål i historiske kretser. Men uansett er det liten grunn til å tro at kvinner var blottet for alle tanker om hevn og opprør dersom de ble utsatt for dypt urettferdige og fornedrende ting. Noen av dem ville kanskje også noe annet enn å bare være «kona til». Sigrid Undset sier noe om at menneskets hjerte egentlig aldri endrer seg. Jeg tror litt på det.

Ferrer sier avslutningsvis at det aller beste en leser kan si til henne, er at fortellingen berørte.

– Jeg har villet ta deg til en tid som på alle måter er annerledes, med andre rammer for liv, tro og utfoldelse.

– Samtidig har jeg villet la deg gjenkjenne noe menneskelig. Og jeg håper du virkelig møter Liv. For meg ble hun i alle fall veldig levende. Kanskje kjenner du også på litt harme på vegne av alle Liv'ene som finnes der i historien, og du vil kanskje ha en litt økt forståelse av hva slags historier som har fått leve videre – på bekostning av andres.

Annonse
Annonse
Annonse